theotherear

Uavhengig av hva som skjedde rundt oss, beholdt hun fokus – og øyekontakt. «Pust …». Det var som om hun hvisket ordet forsiktig … sendte det til meg som en dyrbar gave – i et øyeblikks stillhet. Døpt M for anledningen, pustet denne vakre hesten og jeg sammen inn den krispe, klare luften. M dyttet en silkemyk mule inn i nakken min. Et nydelig øyeblikk. Så fortalte jeg henne et eventyr.

---

«En gang for lenge siden opplevde verden å bli satt på prøve av en global pandemi – et virus forårsaket av mennesker, kanskje til og med av ubalansen mellom mennesker,  mellom fattig og rik. En pandemi var ikke et ukjent fenomen. Verden hadde opplevd lignende tidligere, senest i 1918, men likevel … tidspunktet for pandemiens inntog var krevende. Forskjellen mellom fattig og rik hadde vokst til uvirkelige høyder. Likeverd, menneskeverd var hardt prøvede temaer allerede tidlig i et nytt århundre. I deler av verden levde mennesker i sterk fattigdom. I en liten by i Kina fantes det et marked hvor fattige mennesker skaffet seg mat. I ren desperasjon livnærte de seg blant annet ved å spise flaggermus og fugler, uavhenging av konsekvenser. Mat rike mennesker ville funnet avskyelig å spise. Et svært forenklet bilde på en skjevhet som aldri kunne ende godt. 

En hel verden var allerede stresset av annen uro, uro mange oppfattet som menneskeskapte, andre ikke: Økonomi, klima og miljøutfordringer, skogbranner, flom, mennesker på flukt, mennesker i sult og nød, mennesker uverdig stuet sammen i leirer i og nær Europa. Mennesker som aldri hadde opplevd frihet, og som knapt ante hva en drøm kunne bestå i. Et kaotisk og svært krevende verdensbilde.  Der og da, midt i alt dette ble hele verden syk.

Det fryktede viruset fikk navnet Covid-19, og spredte seg raskt fra Wuhan i Kina til alle verdenshjørner. Rundt om i verden varierte reaksjonene på katastrofen – fra ‘interessant’ til ‘skremmende’. Kanskje avhengig av hvor i verden menneskene befant seg, eller også innsikt og evne til å tenke fellesskap – ha et perspektiv utover egen nesetipp.

I et lite land langt i nord gikk det flere uker fra utbruddet i Wuhan så dagens lys til reaksjoner av verdig karakter ble presentert. Menneskene i dette landet trakk lett på skuldrene. ‘Mye mas og lite å bry seg om’ var holdningen til urovekkende mange.  Befolkningen fortsatte med sitt, og lo lett av både smittetall og antall døde rundt om i verden.  ‘Hvert år dør flere mennesker av vanlig influensa’ var en ofte hørt replikk. Når Covid-19 nærmet seg Europa, spisset holdningene seg: ’Vi bryr oss ikke, vi lever livene våre som vi har gjort – og må’. ‘Livskvalitet er topp prioritet – vi lever her og nå – Carpe Diem’. ‘Vi gleder oss til vennetur til Paris neste helg – og påskeferie i alpene’. Provoserende meldinger gikk som en farsott via ulike medier. 

Holdningen til alvoret Covid-19 viste seg å representere, endret seg raskt den 13. mars 2020. Det lille landet var et rikt land, et land som i tillegg hadde både handlekraftige ledere og et oppgradert helsevesen. I tillegg viste det seg når det gjaldt som mest – at menneskene som bodde der ikke var innoverskuende selvopptatte enkelt-individer, men medmennesker med stor grad av verdighet og selv-innsikt. De skjønte raskt at dette verken handlet om ‘deg eller meg’ – men om solidaritet, fellesskap og samhold – om en fremtid for flest mulig. Når regjeringen kom på banen med historiske metoder, ble regler og oppfordringer fulgt. Dugnadsånden i dette lille landet hadde alltid vært sterk, og våren 2020 ble 5 millioner mennesker satt på prøve. 

Prøven ble bestått. Menneskene som var godt vant etter mange mange år med rikdom, frihet og stor grad av muligheter for de fleste, skjønte at nå gjelder det å ha riktig fokus. De forsto at aksept og tillit nå var det som gjaldt. At livet slik de kjente det, ville bli snudd på hodet – i uker eller også måneder. Ingen snakket om frarøvet frihet, om kansellerte frisørtimer, negle-designere som holdt stengt i uker eller avlyste konserter og andre arrangementer. De klarte seg med et annerledes-liv en lang periode. 

Det lille landet evnet å ta vare på sine innbyggere, de sterke hjalp de utsatte, de som var i risikogrupper. De som trengte medisinsk hjelp, ble sett og prioritert. Helsevesenet ble heiet frem og personalet som sto i arbeid dag etter dag, uke etter uke, ble tilbudt den hjelp og støtte de trengte for å få livene sine til å gå rundt. De ble møtt med stor takknemlighet. Det hele oste av kjærlighet og verdighet. Et lite og rikt land som viste seg å ikke være ødelagt av velstandog rikdom. Det lille landet het Norge.»

---

Albert Einstein var en interessant mann med mange ansikt, også et om eventyr: «If you want your kids to be intelligent, read them fairytales. And if you want them to be more intelligent, read them more fairytales.» Ååå hvor disse ordene er vakre. Jeg fikk aldri sjansen til å fortelle min lille Robin mange eventyr, men hver gang jeg har en sjanse, forteller jeg noen som vil høre, en historie. 

En hest er en perfekt lytter som lever i øyeblikket, og gjør det såre enkelt for oss å gjøre det samme. Hestene speiler hva de sanser. Mennesker gjør ikke det. Vi responderer ikke alltid direkte og ærlig. Hester lar oss tydelig vite hvor vi er på vei, øyeblikk for øyeblikk. De gir oss et glimt av en annen måte å være og kommunisere med hverandre på, gir oss en herlig sjanse til å lære hvordan respekt føles. 

Min vakre venn står tett inntil meg. Hun likte historien. Men for å være ærlig – jeg kan fortelle henne hva som helst, hun bryr seg ikke om ordene, hun skjønner ikke om det er et kompliment jeg gir – eller det stikk motsatte. Det er tonen i ordene, min holdning, som er avgjørende. En påminnelse om hva vi har med å gjøre i hverdagslivet – og også i  krevende og kaotiske tider som dette. Vi legger mengder energi i det skrevne ord og glemmer å tenke over hvordan det kan oppfattes. Har vi ingen gode ord å komme med – eller sunne refleksjoner, bør vi kanskje tenke oss om – og holde det for oss selv. Livet er ikke en konkurranse, men samarbeid, engasjement og respekt. 

Å håndtere tider som dette, krever klokskap og mot. At vi står samlet og tar situasjonen på alvor – er å håpe. Vi er heldige. Norge har ressurser og burde klare prøvelsene vi står overfor. Uten for mye støy om hva som kunne vært gjort annerledes. Det er fortid. Det er dagen i dag – og ukene som ligger foran som vil vise hva som bor i oss. Sosial distanse, holde seg hjemme, høyt hygiene-fokus, være tilstede for de som trenger oss. Mennesker og dyr. Relativt enkle kjøreregler, som først og fremst krever respekt for fellesskapet.

Storbritannia velger en annen håndteringsmåte enn våre ledere. De velger å sitte stille i ‘båten’, og gjør minimalt – per dato. Enkelte forståsegpåere mener dette er en farlig, rett ut hårreisende vei å gå – andre ikke.

 I USA er situasjonen en annen. Et stort land, uten et samordnet helsevesen – ei heller et helsesystem som fungerer for alle. Landet er i tillegg preget av sterk politisk uro. 

Europa står overfor nok en utfordring. Mange land tett på hverandre er avhengige av at alle får sine restriksjoner og tiltak til å fungere, at menneskene viser ydmyk respekt for fellesskapet. I de neste ukene, trolig månedene, er det opp til hver og en av oss. Ved å sørge for å holde oss oppdatert om fakta, ta ansvar, heie hverandre frem, bidra – kan vi komme styrket ut av denne krevende situasjonen. En situasjon som fører med seg frykt og uro, som igjen kan vise seg å være langt mer alvorlig enn selve viruset. 

Mennesker som til daglig lever med indre uro, vil ha det vondt og vondere i en periode fremover. Med tillegg av mennesker med akutt frykt, får hele systemet en ekstra belastning. Akutt frykt gir seg utslag i de rareste ting, som å hamstre febernedsettende, toalettpapir, pizzasaus og hermetikk for 10.000-lapper eller mer.  Ved å puste dypt, bruke sunn fornuft, vise tillit til system og retningslinjer, kommer vi langt. 

Vi står samlet i dagens utfordringer, ingen av oss mer enn aner hva som ligger foran – hvor krevende læreprosessen vil bli. En urettferdig verden er også en farlig verden. Vår verden er ute av balanse på for mange måter samtidig – økonomisk, miljømessig, sosiopolitisk og psykologisk. Mulig er tiden riktig for  refleksjoner, for å endre livsstil, ta en pause – tenke etter hva vi gjør i denne verden, for oss selv og for andre, for natur. Pandemien vil påvirke oss på mange måter, enkelte vil rammes hardere enn andre – både hva gjelder tap av nære, og økonomi.

Midt i all ‘galskapen’ handler det om å ta ansvar for det vi velger å kommunisere og å skape i våre liv –  rundt mennesker, dyr og natur. Spørsmålet nå er om vi er kloke nok – og modige nok til å ta de riktige grepene og de rette valgene. Gi oss selv sjansen til å fortsette et liv i frihet, sjansen til å drømme vakre og verdige drømmer også i fremtiden.

Nå legges grunnlaget for historiene som vil bli fortalt til kommende generasjoner. Det er opp til deg og meg å sørge for at de blir slik vi ønsker – og slik verden er avhengig av. Med kjærlighet, samhold og verdighet som bærende elementer.

Livet før og etter Covid-19 vil ikke være det samme.♥️

No matter what was going on around us, she remained focused – keeping eye contact. «Breathe …». It was as if she whispered the word, sending it to me as a precious gift – in a moment of silence. Named M for the occasion, my beautiful horse-friend and I inhaled the crisp air and she put her silky mule into my neck … A beautiful moment. Then I told her a fairytale.

---

«Once upon a time, the world was being put to the test of a global pandemic – an epidemic caused by people, perhaps even by the imbalance between people, between the poor and the rich. A pandemic was not an entirely unknown phenomenon. The world had experienced similar things before, most recently a hundred years earlier – in 1918. Then again, the timing was demanding. The inequalities, the distance between poor and rich, had grown fast for a long time. A new century had just commenced – while human dignity and respect seemed to have lost their importance.  In parts of the world, people lived in extreme poverty. In a small town in China, there was a market where poor people found their food. In sheer desperation, they survived on bats and birds, disregarding the potential consequences. Food the ‘rich world’ would find disgusting or abominable. An illustration of a growing disparity that could never end well.

The world was already stressed by other crises and unrest, many of which were perceived as man-made by some, ignored by others: Economy, climate and environmental challenges, forest fires, floods, refugees on the run, people in hunger and distress living in small and large camps in and near Europe. People who had never experienced freedom and who hardly knew what a dream could be. A chaotic and very demanding reality. There and then, in the midst of all this, the whole world got sick.

The dreaded virus that appeared from the chinese market was named Covid-19, and spread rapidly from Wuhan, to all corners of the globe. Around the world, the reactions to the disaster varied – from curiosity to outright fear, depending on where in the world people lived, and also the insight and ability to think ‘community’ – to have a perspective beyond the tip of their noses.

In a small country far to the north, several weeks passed from the outbreak in Wuhan, before anyone found the situation worthy of more than cursory interest. Most people in this country shrugged lightly and voiced attitudes like ‘a lot of hassle and little to worry about’. People continued with their normal lives, and took very lightly on both the number of infections and deaths around the world. ‘Every year more people die from the flu’ was a frequently heard observation. As Covid-19 approached Europe, the lightheaded attitude peaked: ‘We don’t care, we live our lives as we have done – and must’. ‘Quality of life is top priority – we live here and now – Carpe Diem’. ‘We are looking forward to a trip with friends to Paris next weekend – and then Easter holiday in the Alps’. Provocative messages that went viral in social media.

The perception of the seriousness of Covid-19 and the situation quickly changed on March 13th, 2020. The small country was also a wealthy country, and had both powerful leaders and an upgraded health care system. In addition, when it mattered most – it turned out that the citizens were not introvert, self-absorbed individuals, but people of dignity with self-insight and compassion. They quickly realized that this was not about ‘you or me’ – but about solidarity, community and unity – about securing a future for as many people as possible. When the government launched measures of historical proportions in both severity and scope, the rules, restrictions and requests were respected. The community spirit and attitude toward voluntary work and sharing in this small country had always been strong, and in the spring of 2020 5 million people were put to the test.

The test was passed. In spite of being ‘spoiled’ through many years of wealth, freedom and ample opportunities for most, the people realized that now was the time to have the right focus. They understood that acceptance and trust were the rules of the new game. That life as they knew it would be turned on its head – for weeks or even months. No one talked about deprived liberty, canceled appointments with hairstylists or nail designers, closed stores or canceled cultural events. They prepared for and managed a different lifestyle for a long time.

The small country was able to take care of its inhabitants. The strong helped the exposed, those at risk, those lacking the ability to care for themselves. People who needed medical care were seen and prioritized. The heavily loaded health care system was applauded and praised and the staff who worked long hours week after week, were offered the help and support they needed to make their lives work. They were met with gratitude and respect. The setting radiated love and dignity. The small and rich country turned out not to be destroyed by wealth and abundance. The small country was Norway.»

---

Albert Einstein was an interesting man with many facets, including one on fairytales: «If you want your kids to be intelligent, read them fairytales. And if you want them to be more intelligent, read them more fairytales.» I love those words. I didn’t get the chance to read my little Robin many fairytales, but every time I get a chance, I tell someone a story. 

And a horse is a perfect listener – living in the moment, making it easy for us to do the same. Horses mirror what they sense. People don’t do that. We don’t always respond with honesty. Horses let us see where we’re at, moment by moment. Horses give us a glimpse of a different way of being and communicating, and a very welcome chance to learn what respect feels like. 

My beautiful friend is standing beside me – listening.Apparently, she loved my story. But in fact – I can tell her anything. She doesn’t care about my words, she doesn’t know if it’s a compliment or the opposite. It’s my tone, my movements, my attitude that make all the difference. A reminder of what we deal with in everyday life – and in particular demanding timeslike this. Many of us put a lot of energy into written words and forget to consider what they ‘sound’ like in the ears of the recipient. If we have nothing nice to say, maybe we should keep it to ourselves. Life isn’t a competition, it’s cooperation, interest and respect. 

Dealing with times like this requires wisdom and courage. That we stand together and take the situation seriously. And we are lucky. Norway has the resources required to cope with the challenges we face. There is little need for noise and complaints about what could or should have been done differently. It’s history. It is today that counts. The weeks ahead will be our trial, history will be our judge. Accepting and practicing social distance, staying home, focus on hygiene, being there for those who need us. People and animals. Uncomplicated rules with a common denominator – respect for the community.

The UK chose a different way of dealing with the situation than our leaders. Their recipe to avoid rocking the boat so to speak – minimal action – so far. Some experts believe this is a dangerous path, while others applaud.

In the United States, the situation is quite different. A large country, without a coordinated health care system – nor a health system that covers everyone. The situation is aggravated by strong political turmoil.

Europe faces yet another challenge. Many countries, short distances and a tradition of open borders means strong dependencies on everyone getting their restrictions and measures to work, that citizens everywhere show respect for the community. In the next weeks, probably months, it’s really up to each of us. By keeping up to date on news and facts, take responsibility, cheer each other up and contribute – we can get through this unequalled challenge with new strength. 

It’s easy to forget that a situation like this can create fear and unrest, which in turn can prove to be far more dangerous than the virus itself. People living with inner turmoil face a particularly tough period. With the addition of people with acute anxiety, the entire system faces an extra challenge. Acute anxiety is known to cause strange behaviour, such as hoarding fever remedies, toilet paper, pizza sauce and canned food for thousands of kroner. Taking a deep breath, using common sense, showing confidence in the system and guidelines from authorities, will take us a long way toward a common goal.

The challenge is ours – all of us. No-one really knows what we’re up against or what tomorrow is going to be like. What we do know, is that an unjust world is also a more dangerous world. Our world is out of balance in many ways at the same time – economic, environmental, socio-political and psychological. Perhaps the time is right for reflections, for lifestyle changes, to take a break and ask some ‘existential questions’ – who and what we are in this world, for ourselves and for others, for nature. This pandemic will affect and change us in many ways, some will be harder hit than others – both in terms of loss of loved ones and prosperity.

In the midst of all the ‘madness’ it is crucial to be conscious about what we choose to communicate and to create in our lives – around people, animals and nature. The key question now is whether we have the wisdom to do the right things, make the right choices. Give ourselves the chance to continue to ‘own’ freedom and the opportunity to dream beautiful dreams in the future.

Every day we are creating history, foundations for the stories that will be told to future generations. It is up to you and me to make sure these stories are the stories we want to be told – and that our actions are what the world needs. With love, unity and dignity as the core elements.

Life before and after Covid-19 will not be the same.♥️

Harvard University gjør det. De sier stopp, nok er nok. I to studier gjennomført i samarbeid med andre universiteter i perioden 2013 til 2019, avdekker de et enormt behov for å lære unge voksne å bli omsorgsfulle, etiske mennesker – som kan levere bedre enn vi har gjort. Opptakskriterier endres, og evne til omsorg skårer nå høyt når unge voksne søker høyere utdanning. 

La oss fokusere på fellesskapet, sier Harvard-studiene. La oss sørge for at unge mennesker velger omsorg og delaktighet, lærer seg å sette pris på ekte tilstedeværelse og meningsfylte aktiviteter, hjemme og i samfunnet. Ja, ikke bare setter pris på, men forplikter seg til å bruke sine energier til fellesskapets beste – ‘Committing to the Common Good’. 

Bli med på en tankereise som gir næring til hva et samfunn med store klasseskiller og et svekket demokrati trenger mer av:

Et lite barn ønsket seg tidlig en ferge. Ikke en stor som vi ser på fjorden, men maken, bitteliten og i plast. Det å vokse opp ved en fjordarm gir et tett og naturlig  forhold til fergene. Ferger som frakter mennesker og kjøretøy – til og fra. Mennesker forlater den ene siden av fjorden for å havne på den andre siden – og motsatt. Når det lille barnet ble litt større, ønsket hun seg fortsatt en ferge – sin egen ferge. I drømmene hennes ble fergen fylt opp med natur: Mennesker, dyr, planter … i skjønn forening. Det var god energi i drømme-fergen: Likeverd, respekt, samarbeid, læring, mestring – og masse kjærlighet. Det lille barnet var meg.

Det interessante med drømmene var at fergen aldri gikk fra kai. Den la til kai. En person med mer enn gjennomsnittlig kunnskap om hjernens vidunderlige egenskaper finner nok dette ærlige utsagnet spennende. Trolig manglet jeg – eller hadde for mye av – noe.  Likevel, dette var tidlig i livsreisen til et barn. I drømmene var fergen fylt med mennesker som hadde stor grad av kjærlighetsevne, eller motsatsen – de som verken følte eller mente de trengte kjærlighet i livene sine. De med kjærlighet og åpne hjerter, sørget for å gi livshåp og innhold til de som ikke var så godt rustet. Å evne å leve ut kjærlighet – både innover og utover – er en styrke. Å i tillegg kunne gi til andre, er en gave. Ofte hører vi om å ‘gi uten å få noe tilbake’ som negativt. Kjære deg, det å gi betyr alltid å få noe tilbake. Alt fra et smil, et tegn på mestringsevne eller aller helst mestringsvilje, et resultat, og viktigst av alt – et håp. Her kan vi fortsette inn i noe som skal få ligge til en annen gang, og holder oss til ‘drømmen’. I min drøm ble fergen aldri fylt opp. Det var alltid mer plass – plass til alle. Vi var likeverdige, og lærte av hverandre. 

En kveld Pappa kom hjem fra et sjakkmesterskap i Europa, hadde han med en gave til hver av sine fire døtre. Jeg husker det som det var i går. Mulig var jeg 6 år. Det var verken bursdag eller jul, en helt vanlig hverdag. Med foreldre som kun brukte bilen i helgene og som mente søtsaker tilhørte lørdagskvelden – var det å få ‘gave’ utenfor spesielle anledninger stort. Gaven han hadde med til meg, var en ferge. En vanvittig følelse for en liten jente – å se og ta på sin egen vakre ferge – gul i bunnen med hvit topp og røde, deilige piper. Ikke akkurat som i drømmen, men den var min. 

Fergen ble et symbol på hva jeg hadde i meg fra start av. Et ekte engasjement og intenst behov for å være tilstede for andre, det være seg dyr eller mennesker. Noen av oss har i oss en sterk omsorgsfølelse for de svakere i samfunnet. Da virker mangt veldig enkelt. Det å gi av tid, energi og også økonomi – i det hele tatt et glødende engasjement. For andre mennesketyper er det naturlig å håndtere eget og kun det. Enkelte har aldri lært å kjenne på omsorg og delaktighet, de vet ikke hva det er. Vi skal ha respekt for alle.

Av og til brukes ordet ‘uegennyttig’ negativt i retning av de av oss som er naturfødte øsekar. Ja, mulig er vi kommet dit i dag, at vi ikke har det i oss å favne om det som ikke ved første øyekast gagner oss selv. Det er på høy tid å gå motsatt vei. La oss fremsnakke og naturliggjøre omsorg, også forpliktende omsorg. Harvard studiene – med tittel Turning the Tide I og II – støtter denne tankegangen. Vi trenger flere mennesker som går en mil for andre uten vinning, som gir tilbake til samfunnet og fellesskapet, som tar vare på – og som arbeider frivillig. Uten å føle at de ‘mister’ eller ‘mangler’ noe som helst i livene sine. Som føler seg beriket av det å gi – og det deres energier fører med seg.

En drøm tidlig i livet har trolig vært med meg som ledetråd i alle år. “Født sånn” eller “blitt sånn” er i seg selv et interessant og kontroversielt tema. En sannhet vi trolig kan enes om er at omsorg kan læres. I voksen alder føler jeg å ha innsikt nok og klippetro på at kjærlighet til livet tilfører oss det vi trenger for å finne mot, styrke og energi i rikt monn – også til å løfte frem og inkludere andre.  Min ‘livs-ferge’ er fortsatt lastet med interessante frivillige prosjekter, mennesker og dyr, i skjønn forening.

Harvards team står bak prosjektet ‘Make Caring Common’ (se lenke). Med sitt fokus inspirerer de til en holdningsendring vi samlet bør tørre å ta i.  Å nå frem til unge, unge foreldre og barn med dette budskapet, er avgjørende. Kunnskap om omsorg for andre er ikke selvsagt, og må inn i både barneoppdragelse og i skolen. Likeverd, rettferdighet og respekt er avgjørende for et velfungerende samfunn.

Vil du investere i dine barns og barnebarns fremtid? Lær dem å vise omsorg, lær dem å bry seg om andre – om fellesskapet. Lær dem å engasjere seg i aktiviteter som er meningsfylte, som passer deres legning. Mulig er omsorg det som kan reversere de voksende klasseskillene vi ser i dag.

De navlebeskuende, selvopptatte, bortskjemte individer vi er blitt, er hyppig kommentert i ulike medier den senere tid. Senest i den mye omtalte og ‘omfavnede’ talen Joaquin Phoenix holdt under årets Oscar – en tale som blir husket lenge. Rett på tar han et vidunderlig oppgjør med hvem og hva vi er blitt. Avslutningsvis siterer Joaquin sin avdøde bror River Jude’s lyrikk: «Run to the resque with love … and the rest will follow.» Hjertesukk. Såre enkelt – og så krevende.

Derfor – la oss oppmuntre hverandre, fokusere på meningsfulle og stimulerende engasjementer. La oss sørge for å snu tidevannet ved å være de rollemodellene verden trenger.

Harvard University does just that. They say ‘stop, enough is enough’ – loud and clear. In two studies conducted in collaboration with several other universities in the period 2013 to 2019, they reveal an overwhelming need to teach young adults to be caring, ethical individuals – who can deliver better than we have done. Admission criteria are changing, the ability to care now ranks high when young adults seek higher education.

‘Let’s focus on the community’, prescribes the Harvard studies. Let’s make sure young people choose care and participation, learn to appreciate real presence and meaningful activities, at home and in the community. Indeed, not only appreciate, but commit to using their energies for the good of the community – ‘Committing to the Common Good‘.

Join me on a journey of thoughts and ideas about how we can rebuild and nourish a society with increasing class divide and a weakened democracy:

A young child had this thing for ferries, and at early age a strong desire to own one. Not a big one like the ones crossing the fjords, but similar – a small one made of plastic. Growing up next to a Norwegian fjord means having a close and natural relationship to ferries. Ferries that carry people and vehicles – to and from. People leave one side of the fjord to end up on the other – and vice versa. 

Even as the little child grew older, she still wanted a ferry – her own ferry. In her dreams, the ferry was filled with nature: people, animals, trees, plants… in beautiful harmony. The dream ferry held many fine energies: Equality, respect, cooperation, learning, mastering – and lots of love. You guessed it already – the little kid was me.

One particularly interesting thing about the dreams was that the ferry never departed. It always arrived. Someone with above average knowledge of the wonderful qualities of the brain may find this honest observation intriguing. Most likely, I was missing – or had too much of – something. On the other hand, it was early in my journey of life. 

Just as important – in my dreams, the ferry was filled with people who either had great ability to love, or the opposite – those who neither had nor felt they needed love in their lives. Those with love and caring hearts, spent their time sharing hope and compassion with those who were not so well equipped. 

The ability to ‘live out’ love – both inward and outward – is an incredible strength. Being able to share and give to others is also a great gift. Often these days we hear that ‘giving without getting’ is negative, even bad. Seriously, giving always means getting something back. Immediately or eventually. A smile, a sign of improvement, a result, a glimpse of new intent or – my favourite – a hope. A tempting subject in and of itself that we will leave for another time, while sticking to the subject at hand, the ‘dream’. In my dream, the ferry never filled up. There was always room – space for everyone. We were equals and learned from each other.

One night when my dad returned from a chess championship somewhere in Europe, he brought a gift for each of his four daughters. I remember the event as if it were yesterday, probably about 6 years old at the time. A highly unusual event – not a birthday, not Christmas, just a very ordinary day. With parents who used the car only on weekends and insisted that sweets were appropriate on Saturday night only, getting a gift like this was a big surprise. A surprise that turned into elation. A ferry! An insanely joyous feeling for this little girl – to see and hold her own beautiful ferry – yellow hull, white superstructure and deliciously red funnels. Not exactly like the dream, but it was mine.

The ferry became a symbol of something I seem to have had in me from the start. A genuine concern and a natural desire to be there for others, be it animals or people. A strong sense of caring for the weaker in society that some of us carry within. A trait that makes many otherwise demanding challenges seem very simple. Such as giving time, energy and sometimes financial resources when needed – with glowing enthusiasm and commitment. For other types of people the natural reflex is to focus inward, handle one’s own needs and only that. In fact, many have never learned to care and participate. They find the idea foreign and don’t really know what it is. Still, everyone deserve our respect. We are all different.

Sometimes these days the word ‘benevolent’ is used as a negative about those of us who are born bailers. A sad reminder that our society is about to lose the ability to engage in and support activities not immediately beneficial to ourselves. It is time, in fact it is urgent, that we reverse this trend. Let’s ‘talk up’ care and concern for others – even binding care, make it the natural part of life it should be.

The Harvard studies – aptly named Turning the Tide I and II – strongly support this line of thinking. We need more people who go a mile for others – not because it’s beneficial in some way or other, but because it’s the right thing to do. Who give back to the community and common good, who care – and do so voluntarily, without feeling that they are sacrificing or “missing” anything in their lives. People who feel enriched by giving – and by the energies generated by their own activities.

My childhood dream has – more or less consciously – been a valuable guide throughout my life. Whether a trait like this is innate or acquired is an interesting and controversial topic in itself. However, I do think most will agree that care can be learned. A lifetime of experience and insight has proven to me that love of life in and of itself provides what we need to find courage, strength and energy – for ourselves and also to lift and encourage others. My ‘ferry of life’ is still filled with with interesting volunteer projects, people and animals, in a wonderful mix.

Harvard’s team is running a project called ‘Make Caring Common’ (see link). Their focus inspire a change in attitude that we should dare to assimilate. Reaching young people, young parents and children with this message is crucial. Knowledge about caring for others is no longer self-evident, and must become a natural part of upbringing and education. Equality, diligence and respect are essential for a well-functioning society.

If you would like to invest in the future of your children and grandchildren, teach them to care, teach them concern for others – and for the community. Teach them to engage in meaningful activities that fit their orientation. It may indeed turn out that care and focus on the common good is exactly what’s needed to reverse the growing class divide we see today.

The navel-gazing, self-absorbed, spoiled individuals we have become are frequently commented on in various media these days. Most recently in the much talked about and applauded speech by Joaquin Phoenix at this year’s Oscar – a speech that will be remembered for a long time. In a wonderfully direct yet humble and emotional way he confronts the who and what we have become head on. In conclusion, Joaquin quotes his late brother River Jude’s lyrics: “Run to the resque with love … and the rest will follow.” Touching hearts. So simple – yet so demanding.

Therefore – let’s encourage one another to focus on meaningful and stimulating commitments. Let’s make sure to turn the tide by being the role models the world needs.

Anstendighet er en vanvittig ‘ting’. En ‘ting’ vi – verden – er avhengig av. Provoserende for enkelte, men en sannhet enten vi liker det eller ikke. Det er litt som med sitatet ‘å være eller ikke være, det er spørsmålet …’. Et bilde på viktige valg vi stilles overfor: Å være anstendig er et valg!

Motsatsen til anstendighet er det i disse dager mye omtalte ‘drittsekk-genet’. Hvor kommer det fra? Og hvorfor velger en stadig større gruppe mennesker dette som ‘våpen’, som en side av seg selv de faktisk lever ut? Et uhyre interessant tema i seg selv – for en annen anledning.

La oss fokusere opp og frem, ta avstand fra det som gjør oss opprørte. Forfattere, politikere og menigmann stenger konti på sosiale medier og skrur av TVen i avsky over serier så til de grader vulgære, nedlatende og uspiselige. Vi gråter over å se og høre om eldre, sårbare mennesker som utnyttes på det groveste. Vi reagerer når noen i våre omgivelser blir møtt med skjellsord eller når vi selv blir overkjørt av veivals-lignende oppførsel. Vi velger oftere å verken lese, følge, like eller kommentere ‘posts’ med støtende og lite anstendig ordvalg, rettet mot person og ikke sak. Vi tar avstand. Hver og én av oss kan gjøre akkurat det: Velge fokus, hvem vi vil være og hva vi lever ut.

I vår tid overflommes vi av drittsekker, av drittsekk-kultur. Mennesker med lav moral og liten forståelse og respekt for menneskelige verdier og fellesskapet. Fellesskapet – ja, vår sivilisasjon – er avhengig av et anstendig samfunn hvor respekt, integritet, vennlighet og tillit er bærende elementer. 

Unge flotte energier som svenske Greta Thunberg og kanadiske Autumn Peltier, klarer å irritere på seg voksne mennesker av begge kjønn på et nivå som forundrer. Hvorfor står voksne menn og skriker ut sin vrede over unge jenters budskap? Deres utrolige energi, deres tro … hvordan kan 15 og 16 år gamle jenter få sinnet til å koke over hos mennesker som burde ha vett til å håndtere sine følelser og reaksjoner på et annet nivå? Som burde evne å holde igjen i stedet for å pøse ut egen elendighet. Disse nydelige kreftene fortjener omfavnelse – om intense og flotte engasjementer, inderlige overbevisninger og energier som leveres kraftfullt. Deres energier står pålestøtt i hva de tror på og brenner for. Så enkelt og så vakkert.

Autumn Peltier har hatt en visjon om en verden hvor alle har tilgang til rent vann siden hun var 8 år. Jenta er nominert til ‘International Children’s Peace Prize 2019’ av David Suzuki Foundation. Likevel mobbes både hun og Greta Thunberg i senk av ukultiverte mennesker verden over. Hva er vi redde for? Hvorfor vekker lidenskap og tro, styrke og mot slike reaksjoner i store deler av verdenssamfunnet? Hatefulle bemerkninger og slimete kommentarer som kan frata selv den mest hardbarkede nattesøvnen. Som interessant nok kommer fra mennesker i alle samfunnslag – fra presidenter til menigmann og -kvinne.

Dette er kun eksempler. Når – og hvorfor – begynte vi å ‘ta mannen’ og ikke saken? Politikere mobbes fra sine verv, sterke stemmer i det offentlige ordskiftet hånes verbalt. Skjellsordene hagler. Twitter-konti stenges fordi ‘det er for utrivelig der …’  Dette vil vi ikke være en del av.  Kan det være veien å gå for flere av oss? I det private og i det profesjonelle. Si fra – ta avstand.

Hva skal til for å fremsnakke en varm moral, en moral hvor vi  blir respektert og hørt for den vi er? Hvor vi møter blikk med vennlighet, hvor vi takker for invitasjoner som den største selvfølge? Hvor vi gir hverandre en hjelpende hånd, hvor vi stopper opp og utveksler et par fraser, hvor vi møtes med ærlighet og vennlighet. Hvor ulike syn snarere gir grobunn for vekst enn næring til hatefulle ytringer, verbale skilsmisser og skittkasting.

Basert på egne erfaringer – å lytte til mennesker, lese nyheter, snakke med venner, familie og kolleger, bruke menneskemøtene i både mitt private og profesjonelle liv aktivt – er denne gode formen for moral mangelvare i våre dager.  Anstendighet blir ikke nødvendigvis sett på som en god ting lenger. Vi ser devaluering av integritet og redelighet over alt – på arbeidsplassen, i politikken, i vennskap, i familien, i kjærlighetsforhold.

Det kan se ut som mennesker av i dag har store utfordringer med å være ærlige. Ikke alle, men mange. Trolig ikke du som leser dette, men igjen – skremmende mange. Vi snakker hverandre etter munnen, vi leverer ut den sannhet vi tror motparten ønsker å høre.

Ansikt til ansikt er vi av én oppfatning, for deretter å avsløre våre sanne meninger og følelser via handlinger – og i samtaler med andre. Hjemme – i trygge omgivelser, bak tastaturet – slår vi om oss som aldri før. Dersom vi ikke evner å gi motstand til denne urovekkende trenden, vil den gjøre ubotelig kollektiv skade. Tillit forvitrer og den åpne dialogen mister sin verdi.

Anstendighet er fremtids-elixir nummer to. Kjærlighet kommer først og vinner over alt annet. Tenk over hva som kan dyrkes under en fane hvor vi gir litt tilbake – til hverandre, til natur. “Å være lommelykt for andre er stadig mer krevende” sa en kjent standup-komiker i et intervju på radioen forleden. Flott sagt og inderlig sant. Til og med det lyse – de gode intensjonene – blir hånet.

La oss pirre tankens kraft, nære de tidløse ideene. Ideer som i all tid har vist seg å stimulere til soliditet og vekst i nesten alle sammenhenger. Anstendighet er én av dem. Snakker vi om overlevelse? Om å redde verden? Fra menneskeskapte miljøkatastrofer? Eller om å redde oss fra oss selv? Et stort og krevende tema, som vi kun toucher innom her. Mulig kan vi verken redde eller forandre verden, men én ting kan vi gripe fatt i – oss selv. Ta et oppgjør med fundamentale verdier og bestemme oss for hva vi ønsker å leve ut. Hva vi vil gi tilbake for å balansere det hele. Deler av svaret kan være å skape samhold på alle arenaer – profesjonelle og private – hvor harmonien får råde og dialoger føres med respekt. Og sist, men ikke minst, heie frem et samhold der sannhet er en selvfølge.

Med andre ord det stikk motsatte av hva ‘drittsekk-genet’ representerer. Anstendighet er et valg – og en egenskap verden er avhengig av. Å leve ut anstendighet er hardt arbeid. Ved å lytte til hjertet, kjenne etter hva som bor der, blir utfordringen enklere.

Jeg smiler nå – midt i alvoret – ved gleden over å kunne heie frem et rungende budskap. Et budskap du, jeg og mange med oss kan vokse stort på: Let’s make decency great again!

Decency is a crazy thing. A thing we – the world – is entirely dependent on. A provocative revelation for some, but a truth nevertheless. To me, it’s a bit like the famous Hamlet-quote ‘to be or not to be, that’s the question …’. An illustration of life-changing choices we frequently face: Being decent is a choice!

The opposite of decency is the much-talked about ‘badass gene’. Where does it come from? And why do so many choose this as their ‘weapon’, as a side of themselves they actually live out? An extremely interesting topic in itself – for another occasion.

For now, let’s focus up and outwards. Writers, politicians and ordinary people like you and me shut down social media accounts and turn off the TV in disgust over shows so vulgar and condescending that many feel physical pain and nausea. Our eyes overflow with tears over stories about older, vulnerable people being exploited and abused. We react strongly when someone in our neighborhood is met with scolding words or when we experience steamroller-like behavior from someone. More often than before, we choose no not read, follow, like or comment on ‘posts’ with offensive or condescending content, aimed at the person instead of the subject matter. We distance ourselves – which is indeed our privilege: Make our own choices with regard to focus and attitude, who we want to be and how we want to be perceived .

In this day and age we are flooded with badass attitude and badass culture. People with low morale and little understanding and respect for human ​​and community values. Our community – indeed, our entire civilization – depends on decency, a decent society where respect, integrity, kindness and trust are key elements.

The way young energies from the likes of Swedish Greta Thunberg and Canadian Autumn Peltier manage to annoy adult people of both sexes is frightening. Why do presumably grownup men get into shouting anger by the message from these young girls? With their incredible energy, strong faith and selfless attitude – how can 15 and 16 year old girls make presumably decent people lose complete control of emotions and reactions? People who ought to be able to control rather than spill out their own misery. These beautiful souls – their intense and contagious confidence, heartfelt convictions, and powerfully delivered messages deserve our embrace and respect. Living torches burning for causes vital not only to themselves but to the world. So simple and so beautiful.

Autumn Peltier has communicated a vision of a world where everyone has access to clean water since she was 8 years old. She was recently nominated for the ‘International Children’s Peace Prize 2019’ by the David Suzuki Foundation. Still, both she and Greta Thunberg are being bullied in the worst possible sense by uncultivated, rude people around the world. What are we afraid of? Why is passion, belief and strength causing such reactions from large parts of the world community? Hateful notes and slimy comments that would cause sleeplessness in most people. Interestingly enough, the ‘stone throwers’ come from all parts of society – from presidents to ordinary men and women like you and me.

These are just examples. When – and why – did we resort to attacking the person instead of the case – ‘playing the man instead of the ball’? Politicians are bullied from office, strong public voices are verbally mocked and cursed into silence. Twitter accounts are closed because ‘it’s too rude in there …’ We won’t be part of this. Could ‘closing up and leaving behind’ be the way to go for more of us? Privately and professionally? Take a stance, establish distance.

What does it take to promote morale, a warm, welcoming space where we are respected, seen and heard for who we are? Where a kind look and a nod is the norm, where polite responses to invitations are a given? Where a helping hand is natural, where we stop and exchange a few phrases when passing on a street or in a passage, where honesty and kindness is an attitude. Where different viewpoints generate discussion and growth rather than  hateful utterances and verbal filth.

Based on my own experiences – listening to people, reading news, talking to friends, family and colleagues, meetings in my private and professional life – such positive morale is in short supply today. Decency is not always seen as a good thing anymore. We observe a serious devaluation of integrity and honesty everywhere – in the workplace, in politics, in friendships, in the family, in relationships.

The impression is that people of today have a hard time being honest. Not all, but many. Probably not you, dear reader, but again – frighteningly many. Face to face, we easily pay lip service to each other, conveying whatever we think the other person wants to hear, then serve our true opinions and feelings when the ‘environment’ is safe. Such as at home, behind the keyboard, where we hit right and left like never before. 

Unless we can resist and revert this disturbing trend, it will do irreparable harm to our society. Confidence erodes and the open dialogue loses its value.

Alongside love, decency is the foundation of our future. Think about what can be cultivated in a setting where giving back is a natural – to each other, to nature. In an interview on radio recently, an accomplished stand-up comedian said “being someone’s flashlight is becoming increasingly difficult”. Well put and so true. Even the best and most sincere intentions are frequently mocked.

We can counter this degradation by taking a cue from the young energies I mentioned above. Open up, stir the power of thought, nourish the timeless ideas and values that built this world. Proven ideas that encourage collaboration and growth in almost all contexts. Decency is one of them. These days we frequently talk about survival, about saving the world from man-made environmental disasters, but what about saving us from ourselves? 

A big and demanding subject – to be explored in depth at a later day and time. For now, a concession – a reality check: We may not be able to save or change the world, but one thing we can do is to challenge ourselves. Get on terms with fundamental life values ​​and decide what our own priorities should be. What we want to give back in order to create balance. 

Part of the answer may be to increase fellowship in all arenas – professional and private. An environment in which harmony can prevail and dialogues are conducted with respect. And last but not least, cultivate a society where truth is a given. In other words, the exact opposite of what the ‘badass gene’ represents. 

Decency is a choice – and a trait the world depends on. Living decently and delivering decency is hard work. By listening to the heart, acknowledging  the grace and generosity it embodies, the challenge becomes easier.

I’m smiling now – despite the gravity – at the joy of being able to deliver a resounding message. A message that can make you, me, most of us grow: Let’s make decency great again!