Valgene vi gjør / The choices we make …

«Ord er fantastiske. De kan inspirere en forsamling til oppvigleri like enkelt som de kan gi trøst til et tungt hjerte. Takk for at du bruker dine ord i betagende godhet.»

Ai, ai … en slik respons på enkle betraktninger rundt et krevende tema gir meg styrket tro på det gode i oss mennesker. Inspirerende refleksjoner og feedback treffer varmt. Noe inni meg kjente litt ekstra på go’ følelsen over denne tilbakemeldingen forleden. Sanseapparatet klikket på plass med fornyet næring. Er det ikke pirrende godt å tenke over hvor lite som ofte skal til for å finne ny driv? Takknemlige tanker har ofte vært sendt Deva, som evnet å gjøre den store lille forskjellen en uvanlig tung januar-dag. Vi har alle dette vidunderlige verktøyet lett tilgjengelig: Å velge hvem vi vil være og hva vi vil levere ut i det store fellesskapet – hver dag – og alltid.

Vi har vist oss fra vår beste – og fra vår verste – side de siste månedene. Har du også kjent på det? Ord og handlinger sitter løst – de gode og de dårlige. Hvor er vi på vei? En håpefull og en smule dristig bok med tittelen ‘Humankind’ av Rutger Bregman, diskuterer om mennesket er født godt eller dårlig. Boken inneholder en rekke spennende teorier. Den sveiper innom filosofene Jean-Jacques Rousseau og Thomas Hobbes – som var motpoler når det gjaldt synet på disse menneskelige egenskapene. Interessant nok er dette, det to-delte, noe som har satt tydelig preg på året som ligger bak oss – og som mange med meg føler krevende. Vi opplever fornektere av pandemien,  maske-motstandere, vaksine-motstandere, vi lever med politiske motpoler som hisser til krig. Vi går løs på hverandre med krassere og krassere ordbruk og virkemidler. Nesten umerkelig er vi med på en sakte dehumanisering. Gurimalla, hvor skal dette ende? Hva skal til for at vi roer gemyttene og fokuserer på hva som må til for å løse verdens utfordringer slik de står i dag: Likeverd, rettferdighet og en bøtte kjærlighet.

Aldri før har jeg følt meg til de grader skamfull over kommentarer som løper via sosiale medier – og i pressen. Her får våre folkevalgte, forståsegpåere, hjelpeorganisasjoner, engasjerte mennesker som du og jeg, sitt pass påskrevet. I nære omgivelser får vi også ‘så ørene flagrer’ når ulike syn oppstår – om alt fra religion til politikk og bekjempelse av pandemi – som eksempler. Er vi blitt nådeløse i vår omgang med ord? Tidvis føles det som selv de varmeste energier blir slått i knestående av mennesker uten empati. Sinne, hat, aggresjon kommer fra et sted – et mørke. Konspirasjonsteorier, desinformasjon og konfliktskapende retorikk likeså. Det skumle er når løgnene får fritt spillerom.

Verken 2021 eller årene som ligger foran vil bringe oss tilbake til hverdagen slik den var. Pandemi, krig, sult, nød, naturkatastrofer rammer. Vi kan møte denne form for opplevd motgang med innsikt eller fornektelse. Fokus må endres. Hva må til for at at vi tar inn alvoret en hel verden står i?

Ja, jeg aner at tankerekken provoser, men slik svinger følelsene tidlig i januar. Vi, ikke alle – men mange, sutrer. Vi sutrer og peker finger.  ‘Hvem skal ta ansvaret for tapt tid, tapte opplevelser, tapt inntekt, tapt ungdom, tapte ferier, tapte muligheter …’ Det ropes og kreves høyt og ofte. Med en viss matthet kjenner jeg på verdien av å ta inn at det eneste riktige svaret er ‘oss’. 

Kraften i – og verdien av – dette vidunderlige ordet ‘oss’ er hva mye av fremtiden står og faller på. Vi har alle et ansvar – og en jobb å gjøre. 

Eieren av disse ordene vet hva han snakker om. En mars-kveld i 2017, et fortau i Los Angeles, arm i arm med sin kone gjennom flere ti-år. Etter en hyggelig  middag valgte de å spasere hjem i stedet for å ta taxi, et valg de ofte gjorde. Denne gang var valget fatalt. En av dem kom aldri hjem, den andre lever resten av livet her på jord svært svekket. To SUV’er i høy hastighet kolliderte og traff paret på fortauet. Varme sjeler med et sjeldent talent for å leve fra hjertet. Jeg kjenner på takknemlighet over å eie delte øyeblikk med mennesker som disse to. Ifølge vår venn døde også han den dagen – ‘det er kun min skygge som lever videre’. Vondt – og vanskelig å ta inn om vi ikke står i opplevelsen. Sitatet over viser at selv i den dypeste form for livssmerte og livssorg, kan stimulerende tanker tenkes – og deles.

For det er her vi står i dag. Vi har levd godt og med et overforbruk av naturens ressurser alt for lenge. Nå betaler vi.  ‘Det er en klar sammenheng mellom ødeleggelser og tap av naturmangfold og den pandemien som verden nå står inne i’, slår Det internasjonale naturpanelet IPBES fast i en sin ferske rapport.  Personen som har ledet arbeidet med rapporten skriver: «Årsaken til covid-19 er intet mysterium. Denne pandemien skyldes de samme menneskelige aktivitetene som fører til klimaendringer og tap av biologisk mangfold.»

Å se årsakene til at vi – verden – er der vi er i dag, krever faktisk mot. Du og jeg er viktige brikker i det hele. Sammen kan vi være drivende krefter for de endringene som må til, av holdninger, av språkbruk, av fokus. Pandemien vi står i, vil alene stille store krav til oss som enkeltindivider og som fellesskap i lang tid. Vaksinene er ikke redningen, selv om det virker slik akkurat nå. De kan være et verktøy for å gi oss mer tid. Bak denne pandemien kommer nye. Om vi ikke ser verdien i å forebygge fremfor å bekjempe det vi opplever som vanskelig i dag – er dette deler av den nye normalen. Isj… vondt å ta i, men dette er sannheter som etterhvert siver inn hos flere og flere. 

Storyene ‘In honesty with Mr. Blue’ , ‘Når ansvaret er mitt’ og ‘Quietly listening’ har truffet svært mange av dere positivt. Emosjonell modenhet innebærer også evnen til å romme annerledeshet, smerte og sorg. Sjelden har tilbakemeldingene vært så nære, ærlige og takknemlige. Kan opplevd motgang motivere, spør flere. Ja, jeg tror på dèt – og på at vi har et stort potensiale ved å inspirere – og å se – hverandre. Egen vekst krever alt fra mot til smerte. Temaet er ønsket i en senere ‘story’, hvilket viser behovet for å avkle deler av de strukturene vi har bygget opp rundt oss. 

Evner vi å ta inn kunnskap nok til å gi slipp på deler av det som har bragt oss hit, vil vi lettere kunne skape en verden for kommende generasjoner. Og – tenkt med et smil og en dirrende penn: Ved endret adferd vil vi kunne skape generasjoner som klarer å leve sammen også …. i harmoni, med ansvarlighet og kjærlighet som drivende krefter.

Måtte dette året bidra til vekst for oss alle — med inspirasjon fra meg til deg – og fra deg til meg. I håpet ligger ufattelige krefter, krefter vi har i oss hver og én. Om vi støtter Rutger Bregman og hans idé om at mennesket er født godt, er det håp. 

La oss starte med ordene vi velger å bruke. Til sist er det du og jeg som avgjør. Valgene våre – the choices we make – viser hvem vi virkelig er.

Lovingly,
Hanne♥️

«Words are amazing. They can stir crowds into sedition just as well as they can bring respite to a heavy heart. Thank you for using your words in beautiful kindness. »

Ai, ai… such a response to some simple ponderings on a demanding topic strengthens my confidence in the good in humans. Inspirational reflections and feedback that warms my heart. Something inside me embraced the warmth created by this short message the other day. My entire ‘sensory apparatus’ got an inspirational kick, renewed energy. Isn’t it exciting to realize how little it takes to find new energy, fresh inspiration? Grateful thoughts frequently goes to Deva, who was able to make the big little difference on a rarely gloomy day in January. A gentle reminder that we all have this wonderful tool so readily available: The ability to choose who we want to be and what we want to deliver to society – every day – and always.

We have exposed our best – and our worst – sides in recent months. Have you too noticed? Words and actions sit loosely – the good and the bad. Where are we headed? A encouraging and somewhat daring book entitled ‘Humankind’ by Rutger Bregman, discusses whether man is born good or bad. The book contains a number of exciting theories. It ‘sweeps by’ philosophers Jean-Jacques Rousseau and Thomas Hobbes, who voiced opposite views about these human qualities. Interestingly enough, this dualism has left a clear signature on the year behind us – and creates an uneasy feeling in many of us. We experience pandemic denials, mask opponents, vaccine sceptics, we live with political adversaries resorting to warmongering. We attack each other with ever harsher words and methods. Almost imperceptibly, we are part of a slow dehumanization. Oh my, where is this going? What does it take for us to calm down and instead focus on the tools we need stand up to and defy to these massive challenges: Equality, justice – and a bucket of love.

Never before have I felt so ashamed by comments in social media – and in the press. Via these channels, politicians, pundits, humanitarian organizations, devoted people like you and me, get totally destroyed by a digital mob. In social settings, even the slightest difference in viewpoints – on issues ranging from religion and politics to the pandemic and more – can result in being brutally cut off by the knees. Have we become ruthless in our dealings with words? At times, it feels like even the most compassionate energies are being knocked off their feet by people void of empathy. Anger, hatred, aggression come from somewhere – a dark place. Conspiracy theories, disinformation and conflict rhetoric as well. The scary scenario is when lies get free rein.

Neither 2021 nor the years ahead will bring us back to everyday life as it used to be. Pandemic, war, famine, distress, natural disasters will hit the world at increasing rates. It’s the new normal – perceived adversity that can be met with insight or denial. Focus needs to change. What does it take for us to accept reality and face the seriousness of the stiuation?

Yes, I admit that this train of thought may appear provokative, but this is how emotions fluctuate in January. We, not all – but many, whine. We whine and point fingers. ‘Who will take responsibility for our lost time, lost experiences, lost income, lost youth, lost holidays, lost opportunities…’ The demands are being called out loud and often. With a slight feeling of impatient dullness,  I sense the value of accepting that the only correct answer is ‘us’.

The power of – and the value of – this wonderful word ‘us’ is what much of the future stands and falls on. We all have a responsibility – and a job to do.

The source of these words knows what he is talking about. A March evening in 2017, a sidewalk in Los Angeles, arm in arm with his wife for several decades. After a nice dinner, they chose to walk home instead of taking a taxi, a choice they made quite often. This time the choice turned out to be fatal. One of them never came home, the other will live the rest of his life on earth very weakened. An intersection, two speeding SUVs collided – and hit the couple on the sidewalk. Warm souls with a rare talent for living from the heart. I feel grateful for having shared moments with extraordinary people like these two. According to our friend, he too died that day – “only my shadow lives on”. It hurts – and the magnitude of the experience is difficult to ‘take in’ unless we’re in the midst of it. Still, the quote above shows that even in the deepest abyss of pain and grief, wise thoughts may come – and wisdom shared.

And this is where we stand today. We have lived well and ‘over-consumed’ nature’s resources for far too long. Now we pay. “There is a clear connection between the destruction and loss of biodiversity and the pandemic that the world is now in,” the International Panel on Nature IPBES states in its recent report. The person leading the research writes: “The cause of covid-19 is no mystery. This pandemic is due to the same human activities that are leading to climate change and the loss of biodiversity. “

Accepting the reasons why we – the world – are where we are today requires significant courage. Further, you and I are important parts of it all, including the solution. Together we can be driving forces toward the changes so badly needed, of attitudes, of language usage, of focus. The pandemic we are in will singularly place great demands on us as individuals and as a global community for a long time. Vaccines are not the answer, although it may seem so right now. They can be a tool to buy more time. But behind this pandemic, new ones are forming. If we don’t see and understand the value in preventing rather than combating today’s adversities, they will become parts of our new normal. It’s hard to take in, but these truths are gradually seeping into the hearts and minds of more and more people.

The stories told in ‘In honesty with Mr. Blue’, ‘When the responsibility is mine’ and ‘Quietly listening’ have hit many of you close to heart. Emotional maturity also involves the ability to accommodate differences, pain and grief. Rarely has the feedback been so intimate, honest and grateful. Can perceived adversity motivate, some people ask. Yes, I believe so – and that we can reach far by inspiring – and seeing – each other. Own personal growth requires everything from courage to pain. A frequently requested topic to be covered in a future ‘story’. The interest underscores the need to ‘undress’ and part with some of the structures we have built around us.

If we are able to absorb enough knowledge to let go of parts of what has brought us here, the way toward creating a world for future generations will be easier. And – said with a smile and a quivering pen: By changing behavior, we will be able to create generations that manage to live together as well…. in harmony, with responsibility and love as driving forces.

May this year contribute to growth for all of us – with inspiration from me to you – and from you to me. In hope lie unimaginable forces, forces we all have in us. If we support Rutger Bregman’s idea that man is born good, there is hope. 

Let’s start with the words we choose. In the end, it is you and I who decide. Our choices – the choices we make – show who we really are.

Lovingly,
Hanne♥️