Honor yourself …

Inni meg kjenner jeg på en enorm lengsel etter en klem. Den gode lange, nærende, ekte klemmen. Mellom to som kjenner på verdien av å dele. Det gode. 

I dager, uker, måneder – i over to år –  har de fleste av oss følt på en form for lengsel. Mange kaller det de savner ‘normalen’. Jeg savner kort og godt de ekte og nærende menneskemøtene, samtalene – og de gode klemmene. 

Mon tro om en pandemi, en epidemi som ikke er over – kan bringe frem lengsel etter også andre nære, enkle ting eller elementer i hverdagen? Jeg velger å tro på akkurat det. 

Rundt meg hører jeg ofte, altfor ofte, mennesker som setter fokus på manglene i livene sine. Det de selv mener å ikke kunne gjøre noe med. Hva skal til for å endre fokus? Sette pris på det vi, hver enkelt, kan gjøre noe med. Det vi faktisk er – og har å by på. 

Vi lever i en tid med sterkt fokus innover – på eget. Via sosiale medier sammenligner vi, føler oss ofte mindre verdt, og tappes innover av et syn på eget som ikke holder mål. Eldre som unge. 

I dag er det mødres dag. En dag vi sender våre mødre de varmeste tanker – og dagen de fleste mødre opplever å bli satt ekstra pris på. Vår egen Robin ville vært 22 år i år. Med et takknemlig smil om munnen skriver jeg disse ordene. Tiden jeg fikk oppleve å være mor, varte kun en intens og kort stund. På en dag som denne innrømmer jeg å trenge en klem. En ekte god en. Hver morsdag skjer det samme. Det såre savnet dukker opp med en annen styrke enn alle de andre øyeblikkene hvert år. Dagene hvor nyutdannede hylles av sine, hvor foreldre, senere besteforeldre, stolt viser frem flokken sin … Det vi ikke får via naturlige veier, kan vi tørre å be om?

Ja, jeg velger å tro på det. Den verden vi lever i, trenger nettopp det. Muligheten til å stå i det vi opplever som krevende, be om hjelp, bli sett, bli satt pris på. For den vi er. Som et helt menneske, med feil og mangler – uten å sammenligne.

2022 – Mange tror på en tid hvor vi kan se tilbake på en pandemi under utfasing. Enkelte av oss aksepterer at dét ikke er en sannhet å hvile på. Fakta og innsikt viser i klartekst at veien fremover byr på nye utfordringer. Hva skal til for at vi – mennesket – aksepterer at tid for endring er nå? 

Vi roper og snakker ofte om verdien av mangfold. Hvorfor ikke sette aksept og handling bak dette superpopulære ordet? Som en god start. Lære oss å akseptere forskjellene, leve dem ut, blomstre. Med ‘feil og mangler’. I egne og andres øyne.

Å velge det positive, er det en naiv måte å møte dagen og morgendagen på? Jeg tror ikke det. Med et åpent sinn å møte dagen .. ja, jeg liker. Og kjenner på den enorme energien det ligger i å velge det positive kortet. Litt som Robert Mood prediker med sin måte å møte dagen på: Re sengen!! Deilig. Selvsagt rer vi sengen. Uansett hva dagen bærer med seg av utfordringer, kommer vi hjem til et ‘reir’ … et ryddig rede hvor sjelen kan næres og rustes for neste dag. Til å ta inn hva som serveres av erfaringer, gode som det motsatte … Kan vi akseptere dette som vekst? Liv som virkelig leves, gir vekst. 

I et ærlig øyeblikk kjenner de av oss som har levd noen ti-år, at – jo, det er nettopp det som former. En deilig cocktail av medgang og motgang. Og deler av dette vidunderlige kalt livet, serveres oss. Vi sitter ikke alltid med ror-pinnen. La oss bruke det vi har mulighet til å påvirke, positivt. Bevisst velge det positive – overfor oss selv og andre.

2022 … vi måler – og vi måles. Mange av oss lever våre liv via sosiale medier. Vi – eldre som yngre – føler oss ‘tipp topp tommel opp’ i det ene øyeblikket, for deretter å verdivurdere oss selv til noe som ikke holder mål. 

Trist, ufattelig trist, å observere. Vi har alle våre sterke og svake sider. De fleste av oss er født med merkelappen ‘feil & mangler vil dukke opp gjennom et langt liv’. Se deg rundt. Er det kun du som ‘mangler’ noe i forhold til dine jevngamle? Enten vi er i 20-, 30-, 40-, 50-  eller 60+-årene, måler vi. Og måles. Hvem og hva vi er – og står for.

Mitt budskap en mild februar-helg er: Honor yourself. Sett pris på akkurat hva – og hvem – du er. Vi har alle vårt – sterke sider, og noen å jobbe med. Å akseptere dette, flytter ‘mangfold’ fra å være et trendy ord til å bli noe som gir håp – noe å strekke seg etter. Å møte hverandre, se hverandre, gir tro på en fremtid hvor vi sammen møter utfordringer a la pandemi, med helt andre og endringsvillige kort enn vi viser i dag.

I dag – årets ‘mors-dag’ – trenger jeg en klem. Fra deg – til meg. Den vil bli gjengjeldt.

Å kjenne på sårhet, sårbarhet og savn, kan gjøre godt – om vi tillater det.

Lovingly,
Hanne♥️

---

Inside me I have this strong longing for a hug. The good, long, nourishing, real hug. Between two who know the value of sharing. The good feeling.

For days, weeks, months – for over two years – most of us have felt a kind of longing. Many people call what they miss ‘the normal’. To me, what’s missing is real and nurturing human encounters, the conversations – and the good hugs.

I wonder if a pandemic, an epidemic that is far from over – can bring about longing for other close, simple things and elements in everyday life? I choose to believe in just that.

All around me, all too often, I hear people focusing on the shortcomings of their lives. All the things they think they cannot change. What does it take to modify this focus? To understand and appreciate what we, as individuals, do have – and can change? Who and what we actually are – and what we have to offer.

We live in times with a strong focus inwards – on our own. Via social media we compare, often feel less valuable, and get drained inwards by a self-view that doesn’t hold up. Regardless of age.

Today is Mother’s Day around my neck of the woods. A day we send our mothers the warmest of thoughts – and a day most mothers experience extra doses of appreciation. Our own Robin would have turned 22 this year. It didn’t happen – still I write this with a grateful smile on my face. The time I got to be a mother was intense and short. On a day like this, I admit to an extra need for a hug. A real, good one. Every Mother’s Day the same thing happens. The sore and tender longing is stronger, more pronounced than similar moments throughout the year – every year. Like when graduates are hailed by their families. Like when parents, later grandparents, proudly show off their flock… So I keep thinking – what we don’t get via ‘natural mechanisms’, can we dare to ask for it?

I strongly believe the answer is yes. The world we live in needs just that. The support and thus the opportunity to handle demanding days, ask for help, be seen, be appreciated for who we are. As a whole human being, with flaws and shortcomings – without comparing and measuring.

2022 – Many people believe the pandemic is on its last leg. While some of us accept that this is more wishful thinking than reality. Facts and insights show clearly that the road ahead offers challenges – old and new. What does it take for us humans to accept that the time for change is now?

Also, we often talk loudly about the value of diversity. Why not put acceptance and action behind this super-popular word? A great start on a new path. Learn to accept the differences, live with them, use them, flourish. With ‘faults and shortcomings’. In our own eyes and in the eyes of others.

Is choosing a consciously positive attitude a naive way to face today – and tomorrow? I don’t think so. Positive – with an open mind facing the day … yes, I like it. And feel the tremendous energy brought by when choosing the positive card. A bit like renowned army officer Robert Mood preaches about how to meet the day: Make your bed!! Just wonderful. Of course we make our beds. No matter what challenges the day may bring upon us, we come home to a neat and inviting nest where the soul can be nourished and prepared. Ready for another day and the challenges it may serve – the good and the not-so-good. Can we accept this as growth? Of course we can. A life truly lived, brings growth.

In an honest moment, those of us who have lived for more than a while, know that – well, this is exactly what shapes us. A delicious cocktail of ups and downs – also known as life – is being served us. We do not always hold the rudder stick, but we always have a say. Let’s use the influence and energy we possess in a positive way. Consciously and consistently choose the positive – towards ourselves and others.

2022… we measure – and we’re being measured. Many of us live our lives through social media. We – young or old – feel ‘tip top’ in one moment, in the next we devalue ourselves to something that doesn’t hold up at all.

Sad, unbelievably sad, to observe. We all have our strengths and weaknesses. Most of us are born with the label ‘mistakes & shortcomings will appear’. Look around. Are you the only one ‘lacking’ something compared to your peers? Whether we are in our 20s, 30s, 40s, 50s or older, we measure and get measured. Who and what we are – and stand for.

My message to you on an unusually mild February weekend is: Honor yourself. Appreciate exactly what – and who – you are. Everyone has baggage – strengths, and things to improve, to work on. After accepting this, diversity moves from ‘trendy word’ to something that gives hope – something to strive for. Meeting each other, seeing each other, accepting each other gives faith in a future where we have to face challenges a la the pandemic together. With a completely different and constantly changing set of cards than today.

Today – this year’s Mother’s Day – I need a hug. From you – to me. It will be reciprocated.

Feeling soreness, vulnerability and longing can do good – if we allow it.

Lovingly,
Hanne♥️