I oktober 1972 var jeg 10 år. En ung jente som ofte hadde hodet vendt mot himmelen. Mon tro om det var en ubevisst søken etter svar. Eller kanskje også ro. Den unge jenta jeg en gang var, elsket naturen til alle årstider. Det stille urørte. Luktene, fargene, lydene og livet. En vidunderlig form for kommunikasjon mellom menneske og natur ble tidlig oppdaget og verdsatt.
Samme år, i 1972, ble det utgitt en rapport kalt ‘The Blueprint for Survival’. Teksten, skrevet av mer enn 30 forskere, vakte stor interesse verden over. Men tydelig ikke stor nok til å skåne oss fra hva verden står i i dag. Allerede da og trolig tidligere, ble det satt tydelig ord på hvilke endringer en hel verden trenger for langsiktig overlevelse.
La oss ta en titt på et utdrag fra Wikipedia om nevnte rapport:
It recommended that people live in small, decentralised and largely de-industrialised communities. Some of the reasons given for this were that:
- it is too difficult to enforce moral behaviour in a large community
- agricultural and business practices are more likely to be ecologically sound in smaller communities
- people feel more fulfilled in smaller communities
- reducing an area’s population reduces the environmental impact
Treffer det en nerve? Gjør det litt vondt? Med 12 måneder igjen til jeg runder 60 år er jeg inderlig klar over å være en del av årsaken til at verden ser ut som den gjør. Å ha sklidd livet gjennom med en livsstil som gang på gang er beviselig ubrukelig – med dagens ord – ikke bærekraftig, ja – her er vi.
Etter å ha lagt bak oss de siste nødropene fra naturen – hete, branner, pandemi, vannmangel, matmangel,…. – er vi fortsatt fokusert på å få tilbake livene våre som de var. Men tilbake til normalen holder ikke. Vi, du og jeg – hver eneste lille bankende hjerte på jord – må sørge for å ta til oss kunnskap nok til å sette den negative utviklingen over i et annet gir.
Det er vårt ansvar å utdanne oss selv. Kunnskapen finnes lett tilgjengelig. Å gripe fatt er som regel enklest på områder vi brenner ekstra for. Områdene som trenger fokus er mange.
Da som nå ignorerer store deler av verden det vitenskapen har gitt oss. The Blueprint for Survival er kun ett eksempel på røyksignaler sendt opp fra ulike verdenshjørner. Vi ser en annen vei. I dag, nesten 50 år etter utgivelsen, er vi kommet dit miljøforskeren Edward Goldsmith og kolleger varslet om. Vi er skadeskutte mennesker som drives fremover som superegoister med lite tanke for annet enn oss selv og eget. Moralsk skårer vi lavt. Pandemien har på mange måter fått frem det gode – og det virkelig dårlige – i oss.
Det siste året har jeg vært rett og slett tanketom. Å følge med i presse krever trygghet i eget, å sveipe innom sosiale medier kan for mange være drepen på en balansert psyke og ikke minst troen på mennesket. Ja, dette er sjeldent tungt fra min side – men jeg føler det slik nå. Hvorfor i all verden har vi så inderlig tungt for det? Pandemien er ikke over, les om mutasjonskraften i virus, les om varemangel, les om strømmangel, les om moral, les om fellesskap og samhold, les om fremtidig satsing på kjernekraft, les om viktigheten av global helsesikkerhet, les om likeverd, les om nødvendigheten av å få med alle.
Ved en samlet forståelse for i hvert fall deler av dette, kan vi bidra. Litt over alt – og en dose ekstra der vi virkelig har både vilje og evne. Å forberede seg på den virkelighet som ligger der, rett foran oss – er vårt ansvar: Søk kunnskap, gjør endringer og ta grep.
Å endre livsførsel vil trolig være den største utfordringen for mange av oss. Vi må flytte oss fra å heie på de kule grønt-tenkende menneskene vil følger, gir likes og deler – til å leve slik de oppfordrer oss til. Det hjelper lite å ‘hjerte’ og dele fine ord fra en superhelt(inne) som gjør oss oppmerksomme på det motbydelige i å bestille tvangsforet foie gras på restaurant – for så å fly en weekendtur til Paris og bestille delikatessen på en restaurant godt utenfor rekkevidden av kjente. Endringer må komme innenfra, være av like hel ved som verden trenger at vi selv er.
Enkle grep som inspirerer:
- Eie kun det vi bruker (forbruk)
- Forflytte oss mindre (reise)
- Begrense transporten (kollektivt)
- Slå av lyset på badet (energi)
- Tenke og forstå grunnleggende kriseberedskap for deg og dine (beredskap)
- Gjenbruke (resirkulering)
- Dele
- Leve med – og ikke mot natur
- Frivillighet – ikke neste år, ‘når vi får bedre tid’, men i dag
- Være et bankende hjerte med to hender
Vi må finne gleden i å klare oss med mindre.
Ai hvor gjerne jeg skulle vært 10 år idag. Tenk å få være med på en slik endringsprosess. Juhuuu … for akkurat det er noe jeg brenner inderlig for. Mulighetene. Selv om vi alle har forskjellige perspektiver på livet, er målet der fremme opplagt: Overlevelse.
Med en snaddermeny av fakta som over, grusomme fakta på mange vis, drives adrenalinet til nye høyder. Og med adrenalinet på topp, yter de fleste av oss som best. Vi kan til og med tenke tanken på å flytte fokus fra ego til samarbeid – mangfold – og fellesskap. Kanskje!
Kraftige ord brukes lett i kommentarfelter på sosiale medier. Til og med de omsorgsfulle kjærlige får sitt pass påskrevet. De siste månedene har jeg ryddet plass i livet for å gå en ekstra mil for mine kjære eldre. Den generasjonen som har gitt meg min grunnmur, trenger nå min energi, min omsorg og tilstedeværelse på et nytt nivå. Omsorg har byttet hender. Det er payback time. Nettopp det, å gi slipp på eget, ned- og om-prioritere for å flytte fokus og tid over til andre, har gitt meg mange timer med tankearbeid. En verden mangler hender, hjerter med hender – og moral. Å se hverandre med godhet må være naturlig. Hvordan har vi havnet så galt ut at til og med helsepersonell og omsorgsarbeidere blir kalt ‘mafia’? Kommentaren kom i en gruppe for pårørende av mennesker med Alzheimers sykdom forleden. I vantro leser jeg hatefulle bemerkninger også i en gruppe via sosiale medier som kun er ment for å dele innsikt, fakta og erfaringer. Du verden. Er vi virkelig der?
Ja, nå havnet jeg utpå. I ren iver etter å få ut måneders inntrykk i én og samme post. Det er min dag i dag. 59 år. Krevende, lærerike, spennende, levende og herlige år. Det er deilig å leve, jeg verdsetter hvert minutt jeg får på denne jord. Og uten tvil skjemmes jeg over å være en del av hva som brakte oss hit. Men du verden hvor jeg gleder meg til å øse innsikt og inspirasjon til en eller flere som kan ha glede av det i tiden som ligger foran.
La oss – uavhengig av egen alder – heie frem de nydelige yngre kreftene vi har rundt oss. De skal være noens barn, ungdom, venn og venninne, rollemodeller, støttespillere, kolleger, mødre, fedre, søsken, barnebarn … Noen er morgendagens ledere. De skal leve i den morgendagen vi sammen skaper. Fra i dag. De ser oss, våre valg og handlinger. Dèt er et adrenalindrivende fokus. Det er ‘mast’ nok nå. Fakta taler for seg. Brutale og inngripende endringer må til. Vi, min generasjon, har hatt sin tid. Nå er det vår payback time: Muligheten til å være den endringen som danner grunnlag for et liv med naturlig rikdom for fremtidige generasjoner.
Til vår alles Greta, elsket og hatet:
Fortsett som du stevner, men demp ‘hån-retorikken’ du valgte i ‘blah, blah talen’. Budskapet ditt er kraftfullt, inspirerende og står solid på egne ben. Utfordringen er å skape en felles plattform, et felles mål. Å polarisere, med ‘snille og slemme’, ‘vinnere og tapere’, er konfliktskapende og sjelden god strategi. Å flytte seg fra å ha rett – til å få rett, krever klokskap.
Rett gjerne dine inderlige oppfordringer om å ‘ta grep nå’ også til oss, ikke bare til verdens ledere. Hver og en av oss teller, vi må med: What about us?
In October 1972, I was 10 years old. A young girl who often had her head turned to the sky. I wonder if it was an unconscious search for answers. Or maybe even peace of mind. The young girl I once was, loved nature – all seasons. The quiet, pristine. The smells, the colors, the sounds and the pulse. The wonderful mystery of communication between man and nature was discovered and appreciated early on.
That same year, in 1972, a report named ‘The Blueprint for Survival‘ was released. The report, written by more than 30 researchers, aroused great interest worldwide. But clearly not big enough to stop us from ending up where we are today. Already then, probably even earlier, the message from engaged and competent expertise was clear on what changes the world needed for long-term survival.
Let’s take a quick look at an excerpt from the Wikipedia article about the report:
It recommended that people live in small, decentralised and largely de-industrialised communities. Some of the reasons given for this were that:
- it is too difficult to enforce moral behaviour in a large community
- agricultural and business practices are more likely to be ecologically sound in smaller communities
- people feel more fulfilled in smaller communities
- reducing an area’s population reduces the environmental impact
Does this hit a nerve? Does it hurt a little? With 12 months to go until I turn 60, I am deeply aware of my being part of the reason why the world looks the way it does. We – myself included – have ‘slid’ through life with a lifestyle that time and time again has been demonstrably ‘unbalanced’ – in today’s parlance, unsustainable. Yet – here we are.
Over the past year we have witnessed a seemingly endless series of distress signals from nature – extreme heat, wildfires, landslides, pandemics, drought, food shortages,…. And still, most of us are focused on getting our lives back as they were. But back to normal does not cut it. You and I, all of us – every little beating heart on earth – must not only acquire, but take in enough knowledge to put the negative development into a different gear: Reverse.
It is our own responsibility to educate ourselves. The knowledge is easily accessible. Taking action is usually easiest in an area we are extra passionate about. And the areas that need focus are endless.
In 1972 and today, large parts of the world ignore what science has given us. The Blueprint for Survival is just one of many smoke signals sent from different corners of the world. We look the other way. 50 years after the report was released, we’ve reached the point environmental researcher Edward Goldsmith and his colleagues described. We are damaged people driven by egotism with little thought for anything but ourselves and our own. Morally, we score low. The pandemic has in many ways brought out the best – and the really bad – in us.
For the past year, I’ve felt a growing emptiness. Following – and taking in – the news and media requires significant self-security, scrolling through social media can be detrimental to a balanced psyche – and not the least damaging to our faith in mankind. Admittedly, this is a rare gloominess on my part – but that’s how I feel right now. Why don’t we get it, why are we such nut-jobs? The pandemic is not over, read up on the mutational power of viruses. Read about supply chain breakdowns, read about power shortages, read about morality, read about community and unity, read about the potential of nuclear power, read about the importance of global healthcare, read about equality, read about the power of getting everyone involved.
With an overall understanding of at least parts of this reality, we can contribute. A little bit here, a little bit there – and a dose extra in areas where our hearts and abilities match. Preparing for reality – the one right in front of us – is our own responsibility: Seek knowledge, make changes and take action.
Changing lifestyles will likely be a substantial challenge for most of us. We need to move from applauding the cool green-minded people we follow, send likes to and share content from – to live the way they encourage us to. ‘Hearting’ someone and sharing nice words from a superhero/heroine may make us feel good for a brief moment, but it doesn’t help. We embrace their call to stop the disgusting tradition of serving force-fed foie gras at restaurants, only to order that same ‘delicacy’ the next weekend, after a short flight to Paris, out of sight from friends and neighbours. Changes must come from within, be the genuinely decent people the world needs us to be.
Some simple steps known to inspire:
- Own only what we use (consumption)
- Move around less (travel)
- Limit individual transportation (public transport)
- Turn off the light in the bathroom (energy)
- Understand and practice basic crisis preparedness for you and yours
- Reuse (recycle)
- Share (resource conservation)
- Volunteering – not next year, ‘when we have more time’, but today
- Be a beating heart with two hands
- Live with, not fight against nature
We must find the joy of coping with less.
Oh, how I wish I was 10 years old today. Imagine being able to participate in such a change process. Juhuuu… because that’s exactly what I’m so passionate about. The possibilities, the potential. Although we all have different perspectives on life, the goal here is obvious and universal: Survival.
With a ‘snack-menu’ like above, actually quite brutal facts in many ways, the adrenaline is driven to new heights. Exactly the rush most of us need to perform at our best. We may even consider the idea of shifting focus from ego to cooperation – diversity – and community. Maybe!
Strong words come easy to many people when submitting comments and opinions in social media. Even devoted, loving caretakers get hung out to dry in the most despicable ways. In recent months, I have cleared space in my life to go the extra mile for my dear seniors. The generation that has given me my foundation now needs my energy, my care and presence on a new level. Care has changed hands so to speak. It’s payback time. This change, letting go of one’s own, change priorities, reorient focus and time, has given me many hours of reflection. The world lacks hands, hearts with hands – and morality. Seeing each other with compassion and kindness must become natural. How did we end up at a place so dark that even health professionals and care workers are called ‘mafia’? The comment popped up in a social media group for relatives of people with Alzheimer’s disease the other day. In disbelief, I also found hateful words in a group meant to share insights, facts and experiences in helping people. Oh my. Is this real?
I digress. In sheer excitement by finally having sat down to put months of impressions into one single post. It’s my day today. 59 years. Demanding, educational, exciting, vibrant and glorious years. It’s wonderful to be alive, I appreciate every minute I get on this earth. And no doubt I’m ashamed to having been a part of what brought us all where we are today. That said, I am extremely excited about the prospect of sharing insight and inspiration to those who would like to listen in the time ahead. If it’s one, good. Two is better, many is rewarding.
Let us – regardless of age – celebrate the beautiful young energies we have around us. They are someone’s children, young adults, friends, role models, supporters, colleagues, mothers, fathers, siblings, grandchildren… Some are tomorrow’s leaders. They will live in the tomorrow we create together. Starting today. They see us, they see our choices and actions. That’s an adrenaline-fueling focus.
Enough words – the facts speak for themselves. Brutal and profound changes are needed. We, my generation, have had our time. Now is our payback time: the opportunity to be the change that creates the foundation for a life in natural harmony for future generations.
To everyone’s Greta, loved and hated: Carry on as you were, but mute the ‘mockery rhetoric’ you chose in the ‘blah, blah speech’. Your message is powerful, inspiring and stands firm on its own. The challenge is to create a common platform, a common goal. Polarizing, with ‘good and bad’, ‘winners and losers’, is conflict-generating and rarely a good strategy. Moving from being right to building right requires wisdom.
Feel free to address your sincere ‘take action now’ calls not only to world leaders, but to each and every one of us. Each one counts, each one must be included: What about us?
«If life chooses to be bad sometime, it is only because it has been good so many more times before.» – my dear friend Ghassan Dib ♥️
Tusen takk. God påminnelse. Jeg skal forsøke å gjøre mer.denni
Tusen takk for hyggelig hilsen Dennis. Alltid kjekt med ord fra deg. Ja, hva med å inspirere til selv de bittesmå endringene i livene våre … For oss selv – og for de yngre. Varm klem – håper du har gode dager.