Quietly listening …

I en verden preget av uro og kaos opplever mange av oss et større behov for å finne de rolige øyeblikkene. I dag trenger jeg en prat med en skjønn sjel som deg. Det å dele med nettopp deg har gitt meg en form for selvinnsikt jeg knapt trodde var mulig.  Tid ‘alene’ er aldri ensomt. Å være trygg i eget er styrke. Å ha en å dele med er ekstrabonus – en som mottar og som på sitt vis sender tilbake. Det gjør vi ofte … du der oppe et sted, jeg fortsatt på jorden. Mon tro hva dere tenker når dere titter ned på oss raringer. Observerer hvor elegant vi har rotet det til. Samspillet mellom mennesker og dyr, mellom individ og natur, mellom nasjoner …  en verden som nå er til de grader i ubalanse. Vi leter etter årsaker, gjerne utenfor eget. 

Signalene som sendes oss, er tydelige om vi lytter. Kunnskap og fakta er tilgjengelige. Jeg vet ikke hva som uroer meg mest. Dagens situasjon – eller vår holdning til det vi står i. Det være seg klima/miljø og menneskeskapte pandemier. Krigshissende handlinger, sult, fattigdom og nød. Situasjonen er krevende. 

Midt i kaoset søker mange av oss etter et fotfeste – noe som kan balansere en økende utrygghet for fremtiden og for kommende generasjoner.  Våre felles ressurser er sårbare. Store deler av verden er allerede uten tilstrekkelig mat, ren luft og rent vann, resten kommer raskt etter. Valgene vi gjør i dag er hva kommende generasjoner skal leve med. Vanskeligere er det ikke. Hodet mitt bobler over av tanker … Å motivere til solide og fungerende holdninger er trolig hva vi best kan bidra med. Velge å være lyset som sprer håp.

Som den flotteste damen på 83 år. Forleden delte hun offentlig sitt forhold til pandemien, våre holdninger til pålegg fra myndigheter eller også mangelen på holdninger. Den spreke damen som elsker å gå tur, sykle og være ute blant mennesker, overholder 1-meters-regelen med klokskap. Og unnlater ikke å påpeke viktigheten av nettopp det når anledningen byr seg. «Jeg er ikke redd for å dø», sier Anne Karine. «Men å dø av Covid-19 vil jeg ikke.» En tydelig dame som tar ansvar for eget – og forventer respekt fra sine omgivelser. Med et smil tenker jeg at … jo, uansett hvem og hvor vi er i livene våre, har vi en misjon – et bidrag å gi.

En nydelig sjel jeg er heldig å kjenne bor i Santa Clarita Valley i California. Forleden delte HR energier og bilder fra gatebildet under protestene i LA. Mennesker samlet i demonstrasjon – med protester på svært så ulike vis. Hans tanker gikk i retning av hva vi kan lære av hverandres ulike måter å reagere på. Mot vold, rasisme, krig, pandemier, politikk og sameksistens. En tankevekker og en øyenåpner. Jeg falt pladask for mannen på et av bildene. Hans ‘protest’ var rolig og vakker, med en blomsterkurv på sykkelen sin. Med sitt lange hår og stille fremtoning, entret han scenen i gatebildet med en mild tilnærming. En oppsiktsvekkende kontrast til de andre. 

Vi delte tanker rundt bildene av menneskers protest mot diskriminering – og hans observasjoner om hvor mye vi har å lære av hverandres ulike måter å reagere på:

Nydelige tanker  … fra en mann jeg tror også du ville gledet deg varmt over å kjenne. Hvordan skal vi lære oss å sameksistere? Ja, svaret ligger trolig nær overflaten uten at vi villig griper fatt: Uten å samarbeide som mennesker kan vi vanskelig sameksistere med noe annet. Verken dyrearter eller øvrig natur.

Å leve i ydmyk respekt  for fellesskapets verdier har vi snakket om mang en gang. Samspillet mellom mennesker og dyr, mellom alt levende … mon tro hvor det glapp?

«Det er din dag i dag, kjære Robin. Hele 20 år siden ditt bittelille hjerte møtte en brutal virkelighet utenfor mors liv. Et lite hjerte som ikke var rustet for denne verden. Jeg kjente ditt hjerte slå, hvert sekund telte. I uker og måneder hadde vi et fantastisk fellesskap. Vissheten om at ditt liv ville ta slutt om kort tid gjorde graviditeten til en spesiell reise. Jeg har lært meg å akseptere hva du og jeg ikke fikk av tid sammen. Samtidig som jeg føler styrke i hva vi har. Du og din eksistens har gjort meg sterk, fokusert og tydelig. En gang – om noe tid – gleder jeg meg til å dele med deg på et annet nivå enn i dag. Men ikke riktig enda. Jeg har fortsatt en oppgave her på jord, og føler å ha masse å øse av – gi tilbake. Det er tross alt hva vi er her for. 

Med hjerte som verktøy er kjærlighet lett tilgjengelig, nærmest over alt. En lengselsfull klem til deg i dag, du fantastiske sjel. Tusen takk for at du alltid er der – og at du rolig lytter. Love forever.» ♥️

In the midst of a world in turmoil and chaos, many of us feel an increased desire for those quiet moments. And today I need a chat with a beautiful soul like you. Our dialogues in the past have given me a kind of self-understanding I hardly thought possible. Solitude is not loneliness. Having  confidence in one’s own strength is powerful. Having someone to share it with, is an extra bonus. Someone who listens and – in a very quiet way – responds. Like we often do, you up there somewhere, me still on earth. Some times I  wonder what you think when you look down on us. Noting how elegantly we have messed up – the harmony between humans and animals, between individual and nature, between nations. Created a world totally out of balance. Everybody’s looking for causes, for someone or something to blame, but rarely looking inside their own personal circle.

The signals are clear – if we listen. Knowledge and facts are available. In honesty I don’t know what’s troubling me the most. The situation – or our attitude towards it. Be it climate / environment or man-made pandemics, warmongering, hunger, poverty or distress. It’s indeed a demanding situation.

In the midst of the chaos, many of us are looking for a safe footing – something to balance growing uncertainty about the future – for ourselves and coming generations. Our common, shared resources are vulnerable. Large parts of the world are already lacking sufficient nutrition, clean air and clean water, the rest is following quickly. The choices we make today are what future generations will have to live with. It is not more complicated than that. My head is bubbling over with thoughts, ideas, reflections and hope … motivating for sound and sustainable attitudes is probably among the best contributions we can make. Choose to be the light that spreads hope.

Like this beautiful lady in her 83rd year. Recently she publicly shared her frustration about people’s lax attitude toward the pandemic, government restrictions and general lack of respect. This brave lady loves to walk, ride her bike and be with people, respects social distancing rules and expect others to do the same. And she does not fail to point out the importance of doing so when the opportunity arises. “I’m not afraid to die,” says Anne Karine. “But I do not want to die of Covid-19.» A clear message from a lady who can take care of herself – and expects respect from others. With a smile I think that … yes, no matter who we are and where we are in our lives, we have a mission – a contribution to make.

A lovely soul I am fortunate to know is living in the Santa Clarita Valley in California. Recently, HR shared energies and images from the protests in the streets of LA. Crowds gathered in marches and other means of demonstrating protest. His reflections went along the lines of what we can learn from each other’s very different ways of responding. Against violence, racism, war, pandemics, politics and coexistence. An alarm and an eye opener. I fell flat for the man in one of the pictures. His ‘protest’ was calm and beautiful, with a flower basket on his bike. With his long hair and quiet appearance, he entered the street scene with a gentle approach. In startling contrast to the others.

We shared thoughts about the images, about people’s protests against discrimination – and his observations about how much we have to learn from observing responses:

Lovely thinking … from a man I think you would love to know too. How can we learn to coexist? The answer is probably resting just beneath the surface, awaiting our willingness to take action. And certainly guided by the obvious observation that unless we can cooperate and peacefully coexist as humans, we can hardly coexist with anything else. Not with animals, not with the rest of mother nature.

Living with – and practicing – humble respect for the community’s values ​​has been talked about frequently and repeatedly. Respectful cooperation between humans and animals, between anything living … where did it go?

«Today is your day, dear Robin. It has been 20 years since your tiny heart met a brutal reality outside your mother’s caring body. A heart that wasn’t ready for this world. I felt your heartbeat, every second counted. We had a wonderful community for weeks and months. The knowledge that your life would end soon, made the pregnancy a special journey. I’ve learned to accept what you and I didn’t get – time and life. At the same time I feel strength in what we have. You and your existence have made me strong, focused and clear. Some day we will be interacting on a very different level than today. But not just yet. I still have a mission here on earth, and I feel I have som much to give, to share, give back. After all, that’s what we’re here for.

Using our hearts as a tool, love is easily accessible, almost everywhere. I’m sending you a yearning hug today, you wonderful soul. Thank you so much for always being there – and for listening quietly. Love forever.»♥️