Tag: aksept

“Tør å bruk deg. Hele deg. Ditt varme ytre og ditt hjertegode, klartenkte, rause indre. Tør å vise hvem og hva du er i dette prosjektet. Ta rollen som inspirator fullt ut. Bli prosjektet du brenner for ….”

De innledende ordene er sakset fra en engasjert og inspirerende dialog jeg hadde med en ressurssterk yngre person forleden. Deler av diskusjonen er gjengitt under dagens blogg, i håp om at den kan stimulere til vekst hos deg eller noen av dine.

Som representant for hva de yngre kaller ‘eldre’, fryder det meg å ta en titt inn i perspektiv og ærlig innmat hos de som flytter seg fra usikker og kanskje utrygg – over i en fastere form. For oss alle, uavhengig av alder, dreier det seg om å ha et solid og trygt fundament. Som må starte med kjærlighet. Egenkjærlighet.

Jeg smiler nå. Mange vil stoppe her, tenke: OK, men er ikke det arrogant … å elske seg selv? Vi snakker ikke om selvgodhet, egoisme, selvforherligelse eller annet. Smilet går over i en trist aksept av at enkelte ser på egenkjærlighet som et negativt og uønsket personlighetstrekk.

Selvforherligelse stammer ironisk nok fra solid forankret frykt og lav opplevd egenverdi. Personlighetstrekket favner usikkerhet og ensomhet, ofte sammen med et sårt indre, og har ingenting med kjærlighet til seg selv å gjøre.

To hunnkjønn i voksenlivets startfase har i løpet av de siste ukene publisert sine tanker via Aftenpostens si;D. Melina, 17 år, deler et emosjonelt innlegg med budskap om å våkne opp: Man forandrer ikke verden fra sengen. Hun tar et oppgjør med de eldre, og oppfordrer sin generasjon til å flytte rumpa fra sofaen, Netflix, HBO og engasjere seg. Tankene Melina deler er sterkt følelsesladede. I innlegget bruker hun ordet ‘self-love’, men snakker om ‘self-care’, som er to vidt forskjellige ting.

Vivi, 21 år, har en annen innfallsvinkel, og fremsnakker verdien av ‘self-love’ på en vidunderlig måte: “Vi lever i tiden av ‘self-love’ og har aldri trengt det mer. Den eldre generasjonen har skapt et samfunn som legger store steiner på små skuldre. Det kommer ikke uten konsekvenser for oss yngre. Blant annet har det aldri vært så mange psykiske problemer blant ungdom som nå.” Deler Vivi.

Sunn innsikt fra sterke jenter. Tiden vi lever i setter psykisk helse på prøve – hos alle aldre og kjønn. Vi ser tegn og negativ utvikling i næringsliv, i idretten, i foreningsarbeid, vi opplever også at de eldste blant oss har utfordringer med depresjon og angst. Ved å starte med oss selv, få et bevisst forhold til hvem og hva vi er, motiverer vi automatisk for holdningsskapende verdier som verden faktisk er avhengig av: Å spre glede og kjærlighet. Ekte kjærlighet.

For noen uker siden foreleste forsker, psykolog og ‘profet’ Jordan B. Peterson i Oslo. På en liten time ble 1.500 billetter revet vekk.  I salen satt 90 prosent menn. Hva er det med denne mannen, elsket og hatet, og svært omdiskutert, som gjør at menn stormer ned forelesningssaler for å høre, for å la seg inspirere av denne katteaktige og mystiske mannen? Selv har jeg tvilt meg frem til å forstå og verdsette en del av hans vinklinger. Peterson er – med sitt krevende budskap – trolig det nærmeste en akademiker kommer en ‘rock-star’. Han er budbringer av klare og tydelige tanker, også om temaet vi her drudler rundt. Hans suksess viser at behovet for å forstå, kjenne seg selv, akseptere, ta i og jobbe innover, også gjelder for menn – i alle aldre. 

Med et varmt smil stopper vi opp, tar en pust i bakken og velger vekk både den romantiske og den lett spirituelle delen av begrepet ‘self-love’. Badeskum, såpebobler, iskrem-boksen i sofaen med Grey’s Anatomy på TV-skjermen er superbra og passer til sitt. Begreper som ‘self-love’, ‘self-care’ florerer. Som med ‘mindfullness’ og mangt annet gjennom de siste årene. Av og til trengs en opprydding som gjør at vi evner å holde sannhetsfokuset også på populær-uttrykkene. Når enkelte ser ordet egenkjærlighet grøsser de på ryggen, og tenker kanskje: “Akk, ikke mer mas om dette litt småekle.” Da er vi på feil spor.

La oss ta en runde på dette vidunderlige livet har å by på – kalt ‘love’. Kjærlighet. Med et åpent sinn og et varmt hjerte. I vår del av verden tenker vi ofte på kjærlighet som noe mystisk som oppstår av seg selv. Og som gjerne kan bli borte igjen like fort. Men kjærlighet er noe annet enn tosomhet,  begjær, eller forpliktelse.

Kjærlighet er en følelse som må dyrkes, næres og jobbes med for vekst. Kjærlighet er ikke noe vi gir eller mottar. Kjærlighet er en forbindelse mellom to, og må være til stede hos begge for å kunne næres. Vi kan vanskelig elske andre mer enn vi elsker oss selv. Et perspektiv enkelte kan være uenige i. Nyere forskning styrker imidlertid denne oppfatningen.

Kjærlighet er mikro-øyeblikk av positiv kontakt med et annet levende vesen. Øyeblikkene er ikke forbeholdt én utkåret. Kjærligheten er en uendelig fornybar og tilgjengelig energi. Tør vi flørte med tanken på hvorfor enkelte lengter tilbake til jobb, til idretten, til vennegjengen etter ferie …?

Alle hungrer vi etter kjærlighet. Har du i denne sammenheng tatt inn at kjærlighet er en følelse du kan vekke i deg selv? Ikke bare kan, men må vekke i deg selv for å oppleve ekte kjærlighet. Et viktig skifte av fokus. Å erkjenne at kjærlighet skapes innenfra, betyr igjen at du kan få den til å vokse, både i ditt liv og i andres. Små øyeblikk av kjærlighet skaper livgivende og ‘magiske’ bølger.

La oss tenke at kjærlighet kan måles. Som i et litermål. Vi er hver og én unike. Alle føler vi oss kjærlige som vesener. Hva om vi tenker oss at ‘jo, jeg mener å ha 3 dl kjærlighet å øse av’. Er vi enige om at for å øse eller dyrke noen form for kjærlighet, må vi være i balanse, vi må føle kjærlighet innover? Være glad i oss selv rett og slett. Isj, dette gjør vondt å kjenne på. Jeg? Glad i meg selv? Sette pris på hvem jeg er?

Ja, dette trenger vi å ta i. Kjærlighet innover er en ‘container’ for kjærlighet utover. Enkelt og greit. Så. Dersom vi har 3 dl innover-kjærlighet, hva har vi da igjen til utover-kjærlighet? 7 dl? Her stopper den enkle delen av tankereisen opp.

Den kjærlighet vi føler innover mot eget selv, er den kjærlighet vi evner å leve ut. Utover. Har vi 3 dl innover – OK – da lever vi med 3 dl leveranse – utover. Interessant? For enkelte ja, for andre er dette krevende. Vi opplever oss selv som kjærlige mennesker, som deler raust, er til stede og leverer til andre i ulike sammenhenger. Hva er så i ubalanse? Den smertefulle sannhet er at mye av den kjærlighet vi selv mener å øse, er alt annet enn kjærlighet. Det er positive, snille handlinger, bevegelser, noe vi gjør for tilfredsstillelse innover. Det får oss til å føle oss vel. Som en del av noe.

Ekte kjærlighet , som fører til vekst og utvikling både for egen del og for andre, kommer innenfra. Fra en sjel, en person i harmoni med seg selv. Fra hjertet. Som aksepterer seg selv. Som har tatt et oppgjør med fortid, skam, skyldfølelse, manglende selvrespekt og annet av emosjonell karakter. Som kjenner sine sterke og svake sider, sin sårbarhet, sitt potensiale, gjerne også sitt mørke, og som evner å håndtere disse sidene. Som lar hjertet ha et forhold til tre vesentlige ord:

• Takknemlighet
• Tilgivelse
• Tillit

Takknemlighet for det livet og den reisen vi er servert. Tilgivelse for alt som er påført oss, og tillit til at vi har det som skal til for å balansere klokt gjennom hva som ligger foran.

Dette kan vi drudle rundt ved senere anledninger.

Gjør deg selv en tjeneste. Stopp opp og sett pris på hvem du er. Elsk hva og hvem du er. Lev ut det du har i deg, tør å være annerledes. Legg fortid bak deg. Lev fri!

Det kreves mot å vokse opp og være den du egentlig er.♥️ 

“Tør å bruk deg. Hele deg. Ditt varme ytre og ditt hjertegode klartenkte rause indre. Tør å vise hvem og hva du er i dette prosjektet. Ta rollen som inspirator fullt ut. Bli prosjektet du brenner for. Ja, ord atter en gang fra meg.

Det er som med meg og pennen. Jeg vet mange mener mangt om den, det spiller mindre rolle. Det er kun ved å leve ut den vi er, vi når frem. Til èn, to, til hunderevis. Bloggen min om “Kjærlighet nok til alle” er delt på ulike medier mer enn 300 ganger, lest av mange hundre. Rart. Det er kun ord. Mine ord. Jeg var uvel ved tanke på å bruke et bilde av meg selv til bloggen, men visste at med et tema som er viktig for meg, veldig viktig, må det være ‘all in’. OK, kjør. Ta det som kommer av gulp fra de som ofte gulper – og lev godt med intensjonen for valg som blir gjort. Det er hva vi bør søke.

Du er ung, kan utrette ufattelig i år som ligger foran. Stå på T, kjære T. Ja, jeg vet jeg bruker hjerter og kjære også mer enn normalen, men det er meg. Kan vi tenke slik … ja, jeg tror på det.

Du har ikke  bedt om tanker T, så slett hele greia om dette og jeg blir for mye, med et varmt smil sender jeg deg en bøtte gode energier. Glad for å kjenne deg.”

(Prosjekt-tilknyttede kommentarer er holdt utenfor i gjengivelsen.)

“Tusen takk for støtte og tanker Hanne! Du er god å ha i ryggen, og sånne klare, spesifikke tilbakemeldinger er veldig verdifulle for meg. Og kjærlighet blir det aldri nok av

Det er godt å høre at du også kjenner på frykten for å eksponere deg selv. Det er så skummelt! Føler at jeg tar sosialt selvmord hver gang jeg legger ut noe sånt på Facebook.

Tullete at jeg skal bry meg så mye om hva andre tenker. Tror den responsen sitter dypt i oss fra tiden som sosiale dyr der aksept var overlevelse. Kan vel ikke annet enn kjempe i mot og stå i det ukomfortable.

Gleder meg til neste inspirerende blogginnlegg, du er bra!”