Freedom and fairytales …

Uavhengig av hva som skjedde rundt oss, beholdt hun fokus – og øyekontakt. «Pust …». Det var som om hun hvisket ordet forsiktig … sendte det til meg som en dyrbar gave – i et øyeblikks stillhet. Døpt M for anledningen, pustet denne vakre hesten og jeg sammen inn den krispe, klare luften. M dyttet en silkemyk mule inn i nakken min. Et nydelig øyeblikk. Så fortalte jeg henne et eventyr.

---

«En gang for lenge siden opplevde verden å bli satt på prøve av en global pandemi – et virus forårsaket av mennesker, kanskje til og med av ubalansen mellom mennesker,  mellom fattig og rik. En pandemi var ikke et ukjent fenomen. Verden hadde opplevd lignende tidligere, senest i 1918, men likevel … tidspunktet for pandemiens inntog var krevende. Forskjellen mellom fattig og rik hadde vokst til uvirkelige høyder. Likeverd, menneskeverd var hardt prøvede temaer allerede tidlig i et nytt århundre. I deler av verden levde mennesker i sterk fattigdom. I en liten by i Kina fantes det et marked hvor fattige mennesker skaffet seg mat. I ren desperasjon livnærte de seg blant annet ved å spise flaggermus og fugler, uavhenging av konsekvenser. Mat rike mennesker ville funnet avskyelig å spise. Et svært forenklet bilde på en skjevhet som aldri kunne ende godt. 

En hel verden var allerede stresset av annen uro, uro mange oppfattet som menneskeskapte, andre ikke: Økonomi, klima og miljøutfordringer, skogbranner, flom, mennesker på flukt, mennesker i sult og nød, mennesker uverdig stuet sammen i leirer i og nær Europa. Mennesker som aldri hadde opplevd frihet, og som knapt ante hva en drøm kunne bestå i. Et kaotisk og svært krevende verdensbilde.  Der og da, midt i alt dette ble hele verden syk.

Det fryktede viruset fikk navnet Covid-19, og spredte seg raskt fra Wuhan i Kina til alle verdenshjørner. Rundt om i verden varierte reaksjonene på katastrofen – fra ‘interessant’ til ‘skremmende’. Kanskje avhengig av hvor i verden menneskene befant seg, eller også innsikt og evne til å tenke fellesskap – ha et perspektiv utover egen nesetipp.

I et lite land langt i nord gikk det flere uker fra utbruddet i Wuhan så dagens lys til reaksjoner av verdig karakter ble presentert. Menneskene i dette landet trakk lett på skuldrene. ‘Mye mas og lite å bry seg om’ var holdningen til urovekkende mange.  Befolkningen fortsatte med sitt, og lo lett av både smittetall og antall døde rundt om i verden.  ‘Hvert år dør flere mennesker av vanlig influensa’ var en ofte hørt replikk. Når Covid-19 nærmet seg Europa, spisset holdningene seg: ’Vi bryr oss ikke, vi lever livene våre som vi har gjort – og må’. ‘Livskvalitet er topp prioritet – vi lever her og nå – Carpe Diem’. ‘Vi gleder oss til vennetur til Paris neste helg – og påskeferie i alpene’. Provoserende meldinger gikk som en farsott via ulike medier. 

Holdningen til alvoret Covid-19 viste seg å representere, endret seg raskt den 13. mars 2020. Det lille landet var et rikt land, et land som i tillegg hadde både handlekraftige ledere og et oppgradert helsevesen. I tillegg viste det seg når det gjaldt som mest – at menneskene som bodde der ikke var innoverskuende selvopptatte enkelt-individer, men medmennesker med stor grad av verdighet og selv-innsikt. De skjønte raskt at dette verken handlet om ‘deg eller meg’ – men om solidaritet, fellesskap og samhold – om en fremtid for flest mulig. Når regjeringen kom på banen med historiske metoder, ble regler og oppfordringer fulgt. Dugnadsånden i dette lille landet hadde alltid vært sterk, og våren 2020 ble 5 millioner mennesker satt på prøve. 

Prøven ble bestått. Menneskene som var godt vant etter mange mange år med rikdom, frihet og stor grad av muligheter for de fleste, skjønte at nå gjelder det å ha riktig fokus. De forsto at aksept og tillit nå var det som gjaldt. At livet slik de kjente det, ville bli snudd på hodet – i uker eller også måneder. Ingen snakket om frarøvet frihet, om kansellerte frisørtimer, negle-designere som holdt stengt i uker eller avlyste konserter og andre arrangementer. De klarte seg med et annerledes-liv en lang periode. 

Det lille landet evnet å ta vare på sine innbyggere, de sterke hjalp de utsatte, de som var i risikogrupper. De som trengte medisinsk hjelp, ble sett og prioritert. Helsevesenet ble heiet frem og personalet som sto i arbeid dag etter dag, uke etter uke, ble tilbudt den hjelp og støtte de trengte for å få livene sine til å gå rundt. De ble møtt med stor takknemlighet. Det hele oste av kjærlighet og verdighet. Et lite og rikt land som viste seg å ikke være ødelagt av velstandog rikdom. Det lille landet het Norge.»

---

Albert Einstein var en interessant mann med mange ansikt, også et om eventyr: «If you want your kids to be intelligent, read them fairytales. And if you want them to be more intelligent, read them more fairytales.» Ååå hvor disse ordene er vakre. Jeg fikk aldri sjansen til å fortelle min lille Robin mange eventyr, men hver gang jeg har en sjanse, forteller jeg noen som vil høre, en historie. 

En hest er en perfekt lytter som lever i øyeblikket, og gjør det såre enkelt for oss å gjøre det samme. Hestene speiler hva de sanser. Mennesker gjør ikke det. Vi responderer ikke alltid direkte og ærlig. Hester lar oss tydelig vite hvor vi er på vei, øyeblikk for øyeblikk. De gir oss et glimt av en annen måte å være og kommunisere med hverandre på, gir oss en herlig sjanse til å lære hvordan respekt føles. 

Min vakre venn står tett inntil meg. Hun likte historien. Men for å være ærlig – jeg kan fortelle henne hva som helst, hun bryr seg ikke om ordene, hun skjønner ikke om det er et kompliment jeg gir – eller det stikk motsatte. Det er tonen i ordene, min holdning, som er avgjørende. En påminnelse om hva vi har med å gjøre i hverdagslivet – og også i  krevende og kaotiske tider som dette. Vi legger mengder energi i det skrevne ord og glemmer å tenke over hvordan det kan oppfattes. Har vi ingen gode ord å komme med – eller sunne refleksjoner, bør vi kanskje tenke oss om – og holde det for oss selv. Livet er ikke en konkurranse, men samarbeid, engasjement og respekt. 

Å håndtere tider som dette, krever klokskap og mot. At vi står samlet og tar situasjonen på alvor – er å håpe. Vi er heldige. Norge har ressurser og burde klare prøvelsene vi står overfor. Uten for mye støy om hva som kunne vært gjort annerledes. Det er fortid. Det er dagen i dag – og ukene som ligger foran som vil vise hva som bor i oss. Sosial distanse, holde seg hjemme, høyt hygiene-fokus, være tilstede for de som trenger oss. Mennesker og dyr. Relativt enkle kjøreregler, som først og fremst krever respekt for fellesskapet.

Storbritannia velger en annen håndteringsmåte enn våre ledere. De velger å sitte stille i ‘båten’, og gjør minimalt – per dato. Enkelte forståsegpåere mener dette er en farlig, rett ut hårreisende vei å gå – andre ikke.

 I USA er situasjonen en annen. Et stort land, uten et samordnet helsevesen – ei heller et helsesystem som fungerer for alle. Landet er i tillegg preget av sterk politisk uro. 

Europa står overfor nok en utfordring. Mange land tett på hverandre er avhengige av at alle får sine restriksjoner og tiltak til å fungere, at menneskene viser ydmyk respekt for fellesskapet. I de neste ukene, trolig månedene, er det opp til hver og en av oss. Ved å sørge for å holde oss oppdatert om fakta, ta ansvar, heie hverandre frem, bidra – kan vi komme styrket ut av denne krevende situasjonen. En situasjon som fører med seg frykt og uro, som igjen kan vise seg å være langt mer alvorlig enn selve viruset. 

Mennesker som til daglig lever med indre uro, vil ha det vondt og vondere i en periode fremover. Med tillegg av mennesker med akutt frykt, får hele systemet en ekstra belastning. Akutt frykt gir seg utslag i de rareste ting, som å hamstre febernedsettende, toalettpapir, pizzasaus og hermetikk for 10.000-lapper eller mer.  Ved å puste dypt, bruke sunn fornuft, vise tillit til system og retningslinjer, kommer vi langt. 

Vi står samlet i dagens utfordringer, ingen av oss mer enn aner hva som ligger foran – hvor krevende læreprosessen vil bli. En urettferdig verden er også en farlig verden. Vår verden er ute av balanse på for mange måter samtidig – økonomisk, miljømessig, sosiopolitisk og psykologisk. Mulig er tiden riktig for  refleksjoner, for å endre livsstil, ta en pause – tenke etter hva vi gjør i denne verden, for oss selv og for andre, for natur. Pandemien vil påvirke oss på mange måter, enkelte vil rammes hardere enn andre – både hva gjelder tap av nære, og økonomi.

Midt i all ‘galskapen’ handler det om å ta ansvar for det vi velger å kommunisere og å skape i våre liv –  rundt mennesker, dyr og natur. Spørsmålet nå er om vi er kloke nok – og modige nok til å ta de riktige grepene og de rette valgene. Gi oss selv sjansen til å fortsette et liv i frihet, sjansen til å drømme vakre og verdige drømmer også i fremtiden.

Nå legges grunnlaget for historiene som vil bli fortalt til kommende generasjoner. Det er opp til deg og meg å sørge for at de blir slik vi ønsker – og slik verden er avhengig av. Med kjærlighet, samhold og verdighet som bærende elementer.

Livet før og etter Covid-19 vil ikke være det samme.♥️

No matter what was going on around us, she remained focused – keeping eye contact. «Breathe …». It was as if she whispered the word, sending it to me as a precious gift – in a moment of silence. Named M for the occasion, my beautiful horse-friend and I inhaled the crisp air and she put her silky mule into my neck … A beautiful moment. Then I told her a fairytale.

---

«Once upon a time, the world was being put to the test of a global pandemic – an epidemic caused by people, perhaps even by the imbalance between people, between the poor and the rich. A pandemic was not an entirely unknown phenomenon. The world had experienced similar things before, most recently a hundred years earlier – in 1918. Then again, the timing was demanding. The inequalities, the distance between poor and rich, had grown fast for a long time. A new century had just commenced – while human dignity and respect seemed to have lost their importance.  In parts of the world, people lived in extreme poverty. In a small town in China, there was a market where poor people found their food. In sheer desperation, they survived on bats and birds, disregarding the potential consequences. Food the ‘rich world’ would find disgusting or abominable. An illustration of a growing disparity that could never end well.

The world was already stressed by other crises and unrest, many of which were perceived as man-made by some, ignored by others: Economy, climate and environmental challenges, forest fires, floods, refugees on the run, people in hunger and distress living in small and large camps in and near Europe. People who had never experienced freedom and who hardly knew what a dream could be. A chaotic and very demanding reality. There and then, in the midst of all this, the whole world got sick.

The dreaded virus that appeared from the chinese market was named Covid-19, and spread rapidly from Wuhan, to all corners of the globe. Around the world, the reactions to the disaster varied – from curiosity to outright fear, depending on where in the world people lived, and also the insight and ability to think ‘community’ – to have a perspective beyond the tip of their noses.

In a small country far to the north, several weeks passed from the outbreak in Wuhan, before anyone found the situation worthy of more than cursory interest. Most people in this country shrugged lightly and voiced attitudes like ‘a lot of hassle and little to worry about’. People continued with their normal lives, and took very lightly on both the number of infections and deaths around the world. ‘Every year more people die from the flu’ was a frequently heard observation. As Covid-19 approached Europe, the lightheaded attitude peaked: ‘We don’t care, we live our lives as we have done – and must’. ‘Quality of life is top priority – we live here and now – Carpe Diem’. ‘We are looking forward to a trip with friends to Paris next weekend – and then Easter holiday in the Alps’. Provocative messages that went viral in social media.

The perception of the seriousness of Covid-19 and the situation quickly changed on March 13th, 2020. The small country was also a wealthy country, and had both powerful leaders and an upgraded health care system. In addition, when it mattered most – it turned out that the citizens were not introvert, self-absorbed individuals, but people of dignity with self-insight and compassion. They quickly realized that this was not about ‘you or me’ – but about solidarity, community and unity – about securing a future for as many people as possible. When the government launched measures of historical proportions in both severity and scope, the rules, restrictions and requests were respected. The community spirit and attitude toward voluntary work and sharing in this small country had always been strong, and in the spring of 2020 5 million people were put to the test.

The test was passed. In spite of being ‘spoiled’ through many years of wealth, freedom and ample opportunities for most, the people realized that now was the time to have the right focus. They understood that acceptance and trust were the rules of the new game. That life as they knew it would be turned on its head – for weeks or even months. No one talked about deprived liberty, canceled appointments with hairstylists or nail designers, closed stores or canceled cultural events. They prepared for and managed a different lifestyle for a long time.

The small country was able to take care of its inhabitants. The strong helped the exposed, those at risk, those lacking the ability to care for themselves. People who needed medical care were seen and prioritized. The heavily loaded health care system was applauded and praised and the staff who worked long hours week after week, were offered the help and support they needed to make their lives work. They were met with gratitude and respect. The setting radiated love and dignity. The small and rich country turned out not to be destroyed by wealth and abundance. The small country was Norway.»

---

Albert Einstein was an interesting man with many facets, including one on fairytales: «If you want your kids to be intelligent, read them fairytales. And if you want them to be more intelligent, read them more fairytales.» I love those words. I didn’t get the chance to read my little Robin many fairytales, but every time I get a chance, I tell someone a story. 

And a horse is a perfect listener – living in the moment, making it easy for us to do the same. Horses mirror what they sense. People don’t do that. We don’t always respond with honesty. Horses let us see where we’re at, moment by moment. Horses give us a glimpse of a different way of being and communicating, and a very welcome chance to learn what respect feels like. 

My beautiful friend is standing beside me – listening.Apparently, she loved my story. But in fact – I can tell her anything. She doesn’t care about my words, she doesn’t know if it’s a compliment or the opposite. It’s my tone, my movements, my attitude that make all the difference. A reminder of what we deal with in everyday life – and in particular demanding timeslike this. Many of us put a lot of energy into written words and forget to consider what they ‘sound’ like in the ears of the recipient. If we have nothing nice to say, maybe we should keep it to ourselves. Life isn’t a competition, it’s cooperation, interest and respect. 

Dealing with times like this requires wisdom and courage. That we stand together and take the situation seriously. And we are lucky. Norway has the resources required to cope with the challenges we face. There is little need for noise and complaints about what could or should have been done differently. It’s history. It is today that counts. The weeks ahead will be our trial, history will be our judge. Accepting and practicing social distance, staying home, focus on hygiene, being there for those who need us. People and animals. Uncomplicated rules with a common denominator – respect for the community.

The UK chose a different way of dealing with the situation than our leaders. Their recipe to avoid rocking the boat so to speak – minimal action – so far. Some experts believe this is a dangerous path, while others applaud.

In the United States, the situation is quite different. A large country, without a coordinated health care system – nor a health system that covers everyone. The situation is aggravated by strong political turmoil.

Europe faces yet another challenge. Many countries, short distances and a tradition of open borders means strong dependencies on everyone getting their restrictions and measures to work, that citizens everywhere show respect for the community. In the next weeks, probably months, it’s really up to each of us. By keeping up to date on news and facts, take responsibility, cheer each other up and contribute – we can get through this unequalled challenge with new strength. 

It’s easy to forget that a situation like this can create fear and unrest, which in turn can prove to be far more dangerous than the virus itself. People living with inner turmoil face a particularly tough period. With the addition of people with acute anxiety, the entire system faces an extra challenge. Acute anxiety is known to cause strange behaviour, such as hoarding fever remedies, toilet paper, pizza sauce and canned food for thousands of kroner. Taking a deep breath, using common sense, showing confidence in the system and guidelines from authorities, will take us a long way toward a common goal.

The challenge is ours – all of us. No-one really knows what we’re up against or what tomorrow is going to be like. What we do know, is that an unjust world is also a more dangerous world. Our world is out of balance in many ways at the same time – economic, environmental, socio-political and psychological. Perhaps the time is right for reflections, for lifestyle changes, to take a break and ask some ‘existential questions’ – who and what we are in this world, for ourselves and for others, for nature. This pandemic will affect and change us in many ways, some will be harder hit than others – both in terms of loss of loved ones and prosperity.

In the midst of all the ‘madness’ it is crucial to be conscious about what we choose to communicate and to create in our lives – around people, animals and nature. The key question now is whether we have the wisdom to do the right things, make the right choices. Give ourselves the chance to continue to ‘own’ freedom and the opportunity to dream beautiful dreams in the future.

Every day we are creating history, foundations for the stories that will be told to future generations. It is up to you and me to make sure these stories are the stories we want to be told – and that our actions are what the world needs. With love, unity and dignity as the core elements.

Life before and after Covid-19 will not be the same.♥️