Diamanter som varer evig / Diamonds that last forever…

«Ser du meg?» Hun vrinsket lunt, hvisket det ut – som et lite vindpust … eller gjorde hun ikke? Av og til opplever vi de vidunderlige energiene som sender oss i en annen retning enn planlagt, som fyller oss med noe vi trenger akkurat der og da. Så var tilfelle en gnistrende deilig lørdag for litt siden. Minusgradene var hele 12 da bilen ble parkert midt inne i skogen noen kilometer hjemmefra. I det jeg la fotoapparatet i skulderhylsteret, låste bilen og rettet blikket mot ridehuset i skogkanten, følte jeg en sterk dragning i stikk motsatt retning. Uten videre refleksjoner snudde jeg ryggen til det egentlige målet og gikk med faste målbevisste skritt – mot hva? 

Der sto hun. I mine øyne det vakreste av det vakre. Blikkene våre møttes, ømme og med en underlig form for forståelse. Vi søkte begge ‘noe’. Muligens akkurat hva det meste i livet handler om: Å se – og bli sett. Ikke som ‘å vise seg frem’ på en fancy restaurant, på sosiale medier eller i bybildet, men å bli sett som det vi er, hva og hvem vi er i dagliglivet. Hver dag – hele året. 

Selvmordsstatstikkene viser urovekkende tall. Økningen fra år til år er skremmende og kjønnsfordelingen viser at det er overvekt av menn som velger å ta sine liv. Vi erfarer stadig oftere mennesker som opplever utenforskap. Det være seg barn, unge, voksne og eldre.  Vi opplever tenåringer som velger samvær med foreldre og deres venner fremfor jevnaldrende. Forventningspresset er stort. Å ‘bli likt’ betyr for enkelte unge å gå utover hva de tror på, hva de har i seg av egenverdi.

I næringslivet opplever ansatte å bli mobbet, bli ekskludert. Enkelte utsettes for alvorlig diskrimenerende handlinger – også fra sine ledere. Jeg kjenner det kribler etter å gripe fatt i dette på et dypere nivå. Hva og hvorfor? Det samme gjelder for mange i alderdommen. Ensomhet, utenforskap, det å ikke høre til. 

Å mene om årsaker skal vi la ligge for nå. Kun ta inn at dette er virkelighet – og at den generelle utviklingen i samfunnet er negativ. Å se – og sørge for å bli sett – er et valg, for enkelte et krevende valg. Å se dreier seg om bevissthet, om å være våkent tilstede. Ved å åpne opp – leve fra hjertet og ut – gir vi oss selv unike muligheter til å skape nye relasjoner. Relasjoner som igjen kan være akkurat hva vi trenger for å møte morgendagen styrket. Et blikk, et kontaktpunkt, du verden for magi.

Det å bli sett er et større tema, som ofte møtes med et «nei takk, jeg vil være her jeg er, her har jeg det bra». For mange er det å gå ut av komfortsonen, å ‘ta plassen’, krevende. Å be om å bli sett og hørt, å be om en hånd, et bidrag, er utenkelig. Det finnes en trygg sone for de fleste av oss, et sted hvor vi søker ly for livets ymse. Men er det å bli værende i denne sonen – på trygg grunn, bak PC’en, med fiktive ‘to-do-lister’ eller annet i hverdagslivet, et godt liv? Hindrer det oss fra å delta – være åpne og tilfredse – aktive i egne liv?

Å gi seg selv anledning til å bli sett kan bety hardt arbeid. Det betyr også å møte både oppturene og nedturene med håp og mot, nesten som en beinhard treningsøkt. Vi feiler, vi feirer, vi blir skuffet, vi lykkes, vi smiler. Vi møter anerkjennelse, vi føler kjærlighet til livet. Vi kjenner på å la fortid være fortid. Vi må evne å gå forbi det som holder oss tilbake, gi slipp på det som var – for så å favne solid om det som er. De enkleste energiene deles fra hjertet.

“Å se deg der gjorde meg godt. Det ga meg det jeg trengte – der og da. Takk, Hanne.” Ordene varmer og vil gjøre i lang tid. Og som med den skjønne firbente i innledningen, var mitt møte med en vakker, sårbar tobent av stor verdi: Jeg fikk tilbake mer enn jeg ga. Varm inkludering. I alvor møttes vi og ladet ny energi. Energi til å gripe fatt på livet som ligger foran. 

Desember er tung for mange av oss. Ikke hele tiden, men i øyeblikk hvor sårbarhet, savn og ymse utfordringer banker på – på en litt annen måte enn ellers i året. Å møte blikk, se hverandre for de fine menneskene vi er, tilhører ikke kun jul og høytid. Det hører hjemme hele året, med samme magiske virkning – for giver og mottaker. Prøv. Jeg tror du vil oppleve flotte øyeblikk, rene, ærlige ‘gaver’ som matcher  det meste annet – et ømt blikk, tilstedeværelse.

Det meste i livet handler om mennesker, de vi møter, de vi elsker, de vi savner. Ja, til og med mennesker vi ikke lett liker. Ved å akseptere oss selv og hverandre som vi er, oppmuntre og støtte, spres positive energier som løfter og gir håp. Å gi håp er livets ekte diamanter – diamanter som varer evig. 

“Do you see me?” … She winced warmly, almost whispered – like a little breeze … or did she really? 

Occasionally, we experience energies that send us in a different direction than planned, delivering something we need right then and there. Which is just what happened this beautifully sparkling Saturday a little while back. The thermometer counted minus 12 (C) degrees when I parked the car in the woods a few kilometers from home. As I put my camera into its shoulder holster, locked the car and looked toward the indoor riding arena on the edge of the forest, I felt a strong pull in the opposite direction. Without further reflection, I turned my back to the real target of my visit and set course – steps firm and determined – toward what?

There she stood. An almost breathtaking combination of strength and beauty. Our eyes met, a tender exchange  with a strange kind of understanding. We both searched for something. Possibly exactly what most of life is all about: To see – and to be seen. Not like ‘showing off’ at a fancy restaurant, on social media or in a crowded city street, but being seen as ‘me’ – our natural self, what and who we are in daily life. Every day – all year.

Recent suicide statistics show disturbing numbers. The increase from year to year is dishartening, and the gender distribution is heavily slanted toward men. Ever more often we face situations where people of all ages feel left out or rejected. We experience teenagers who prefer to be with parents and their friends rather than their peers. The social pressure is enormous. Indeed, to many young people, ‘group acceptance’ requires going beyond what they believe in, diminishing their sense of self-worth.

In the business world, employees experience being bullied and excluded. Some are subjected to serious discrimination – even from their leaders. A subject – and a problem – that feels like an open invitation to further discussion and deeper understanding: What and why? Even the elderly, surprisingly many, experience this – loneliness, being left out, not belonging. I will leave that discussion for another time, and for now just accept that this is reality – and that the general ‘evolution’ of society is in fact stagnation. 

To see – and be seen – is a choice, for some a demanding choice. Really seeing people is about consciousness, about being attentive. By opening up – living from the heart and out – we give ourselves unique opportunities to create new relationships. Relationships that, in turn, may be just what we need to build strength for tomorrow’s challenges. A glance, a point of contact – it’s like magic.

Being seen is a wider subject, often met with a “no thanks, I want to be where I am, I feel safe here”. To many people, leaving the comfort zone, ‘taking their place’, is demanding. Asking to be seen and heard, asking for a hand, a contribution, is unthinkable. Most of us have a ‘safe zone’, a place where we seek shelter when life gets rough. But is staying in this zone – a safe haven, behind the PC, with fictitious ‘to-do lists’ or other ‘normal’ activities, a good life? Does it prevent us from participating – from being open and content, active in our own lives?

Giving oneself the opportunity to be seen can be hard work. It also means approaching life’s ups and downs with hope and courage, almost like a workout. We fail, we celebrate, we are disappointed, we succeed, we smile. We face recognition, we feel love for life. We assess and accept the value of leaving the past behind, to understand and go beyond what is holding us back, and heartily embrace the current. The simplest energies are those shared from the heart.

“Seeing you there made me feel good. It gave me what I needed – there and then. Thanks, Hanne.” The words were warm and will linger for a long time. And, just like my wincing, four-legged friend above, my encounter with a beautiful, vulnerable to-legged being was of great value: I got back more than I gave. Warm inclusion. A sincere exchange of energies, a recharge. Energy to seize the days and life ahead.

December is heavy for many of us. Not all the time, but at times when vulnerability, needs and other challenges mount – in a slightly different way than the rest of the year. Still, meeting glances, seeing each other for the fine individuals we are, should not be reserved for Christmas and holidays. The need – and benefit – is constant, as is the magical effect – for both ‘sender’ and recipient. Try it. I think you will experience great moments – like a tender look, acknowledged presence. Pure, honest ‘gifts’ that match just about anything.

Most of life is about people. Those we meet, those we love, those we miss. Yes, even people we don’t easily like. By accepting ourselves and each other as we are, with encouragement and support, we spread positive energies that lift us up and give hope. Giving hope is life’s real diamonds – diamonds that last forever.