theotherear

Anne Grete Preus døde nylig. En vakker sjel har reiste videre. Hun levde et langt liv før hun evnet å blomstre, øse åpent av alt det spennende hun hadde i se. Først i livets fjerde kapittel, som selv hun kaller det i et portrettintervju med Dagsavisen. I samme intervju setter hun fingeren på egen sårbarhet, det å føle seg annerledes. Som å være lesbisk, noe alle visste – men ingen snakket om. «Det er mer vanlig i dag å være lesbisk enn 1.90 høy …” sa Anne Grete.  I en moden fase i livet – som 50-åring – viste hun hele det vakre mennesket hun var. Usikre mennesket, noe de fleste av oss kan kjenne oss igjen i – i enkelte sammenhenger.

I boken “Sangbok” rører hun ved den usikre siden av seg selv. En form for et mørke, som har krevd ekstra energi. “Å være usikker er jeg vel ikke alene om. Det er noe veldig menneskelig i det å være usikker på seg selv og sin betydning i verden. Og det å akseptere seg selv og sin annerledeshet kommer i konflikt med ønsket om tilhørighet. Den motsetningen har vært en drivkraft for meg. Det har både ledet til frigjøring og selvstendighet, men har også gjort at jeg har følt meg utenfor …” Ord fra en respektert kvinne, ektefelle, låtskriver, musiker, bestevenn, – ja, et flott, varmt og inkluderende menneske.

Så inderlig sant. I ren takknemlighet til denne flotte energien, gleder jeg meg ekstra over at mange av dere der ute, åpner opp og tar i mot tanker – gjerne krevende tankereiser. Inspirasjon utenfra, også provokasjoner,  kan være bidragsytende til egen vekst. 

For å leve fri – er det avgjørende å finne verdi i eget. Egenverdi – egenkjærlighet, er grunnstenen for det meste av hva vi evner å levere. Ord som er krevende å ta helt inn, men i korte trekk betyr de å akseptere hvem – og hva vi er. Sette pris på det fine mennesket vi er.

Anne Grete’s ord er inspirerende. Fokuset på at vi ikke er alene om det usikre, eller følelsen av å være utenfor ‘normalen’, ja – jeg roper hurra. Vi har alle et mørke, en side som holder oss tilbake. Det er opp til hver og en av oss å jobbe med dette mørke ubearbeidede. Nøkkelen ligger i det vakre kalt kjærlighet.

Tanker delt i bloggen “Èn liter egenkjærlighet …” ble tatt imot med varm takk da den ble publisert for en tid tilbake. Bloggen er ønsket i engelsk versjon og rè-postet. Temaet er til de grader tidsaktuelt. Vi lever i en svært krevende verden. En verden som gjør at vi måler – og måles. Rundt oss ser vi alt for ofte flotte individer i ulike aldersgrupper som blir stående bom fast i egen sårbarhet, med en ‘jeg er ikke OK’ følelse. Så ja, jeg ser verdien av å holde på denne gode nerven.  En lett raffinert utgave av tankereisen følger nedenfor – som en hyllest til et menneske som etterlater seg store fotavtrykk og som i voksne år satte fokus på verdien av å leve ut hele det vidunderlige mennesket vi er ment å skulle være.

Å eie egen historie kan være vanskelig, men ikke på langt nær så krevende som å bruke hele livet på å løpe fra den. Vise sårbarhet krever også mot. Men ved å gjøre nettopp det, åpner vi opp for kjærlighet, tilhørighet og glede. “Fryd ligger og venter på oss …” ♥️

Èn liter egenkjærlighet …

“Tør å bruk deg. Hele deg. Ditt varme ytre og ditt hjertegode, klartenkte, rause indre. Tør å vise hvem og hva du er i dette prosjektet. Ta rollen som inspirator fullt ut. Bli prosjektet du brenner for ….”

De innledende ordene er sakset fra en engasjert og inspirerende dialog jeg hadde med en ressurssterk yngre person forleden. 

Som representant for hva de yngre kaller ‘eldre’, fryder det meg å ta en titt inn i perspektiv og ærlig innmat hos de som flytter seg fra usikker og kanskje utrygg – over i en fastere form. For oss alle, uavhengig av alder, dreier det seg om å ha et solid og trygt fundament. Som må starte med kjærlighet. Egenkjærlighet – egenverdi.

Jeg smiler nå. Mange vil stoppe her, tenke: OK, men er ikke det arrogant … å elske seg selv? Vi snakker ikke om selvgodhet, egoisme, selvforherligelse eller annet. Smilet går over i en trist aksept av at enkelte ser på egenkjærlighet som et negativt og uønsket personlighetstrekk.

Selvforherligelse stammer ironisk nok fra solid forankret frykt og lav opplevd egenverdi. Personlighetstrekket favner usikkerhet og ensomhet, ofte sammen med et sårt indre, og har ingenting med kjærlighet til seg selv å gjøre.

To hunnkjønn i voksenlivets startfase, publisert sine tanker i dagspressen for noe tid tilbake. Melina, 17 år, delte et emosjonelt innlegg med budskap om å våkne opp: Man forandrer ikke verden fra sengen. Hun tok et oppgjør med de eldre, og oppfordret sin generasjon til å flytte rumpa fra sofaen, Netflix, HBO og engasjere seg. Tankene Melina delte er sterkt følelsesladede. I innlegget brukte hun ordet ‘self-love’, men snakket om ‘self-care’, som er to vidt forskjellige ting.

Vivi, 21 år, hadde en annen innfallsvinkel, og fremsnakket verdien av ‘self-love’ på en vidunderlig måte: “Vi lever i tiden av ‘self-love’ og har aldri trengt det mer. Den eldre generasjonen har skapt et samfunn som legger store steiner på små skuldre. Det kommer ikke uten konsekvenser for oss yngre. Blant annet har det aldri vært så mange psykiske problemer blant ungdom som nå.” Delte Vivi.

Sunn innsikt fra sterke jenter. Tiden vi lever i setter psykisk helse på prøve – hos alle aldre og kjønn. Vi ser tegn og negativ utvikling i næringsliv, i idretten, i foreningsarbeid, vi opplever også at de eldste blant oss har utfordringer med depresjon og angst. Ved å starte med oss selv, få et bevisst forhold til hvem og hva vi er, motiverer vi automatisk for holdningsskapende verdier som verden faktisk er avhengig av: Å spre glede og kjærlighet. Ekte kjærlighet.

For en tid siden foreleste forsker, psykolog og ‘profet’ Jordan B. Peterson i Oslo. På en liten time ble 1.500 billetter revet vekk.  I salen satt 90 prosent menn. Hva er det med denne mannen, elsket og hatet, og svært omdiskutert, som gjør at menn stormer ned forelesningssaler for å høre, for å la seg inspirere av denne katteaktige og mystiske mannen? Selv har jeg tvilt meg frem til å forstå og verdsette en del av hans vinklinger. Peterson er – med sitt krevende budskap – trolig det nærmeste en akademiker kommer en ‘rock-star’. Han er budbringer av klare og tydelige tanker, også om temaet vi her drudler rundt. Hans suksess viser at behovet for å forstå, kjenne seg selv, akseptere, ta i og jobbe innover, også gjelder for menn – i alle aldre. 

Med et varmt smil stopper vi opp, tar en pust i bakken og velger vekk både den romantiske og den lett spirituelle delen av begrepet ‘self-love’. Badeskum, såpebobler, iskrem-boksen i sofaen med Grey’s Anatomy på TV-skjermen er superbra og passer til sitt. Begreper som ‘self-love’, ‘self-care’ florerer. Som med ‘mindfullness’ og mangt annet gjennom de siste årene. Av og til trengs en opprydding som gjør at vi evner å holde sannhetsfokuset også på populær-uttrykkene. Når enkelte ser ordet egenkjærlighet grøsser de på ryggen, og tenker kanskje: “Akk, ikke mer mas om dette litt småekle.” Da er vi på feil spor.

La oss ta en runde på dette vidunderlige livet har å by på – kalt ‘love’. Kjærlighet. Med et åpent sinn og et varmt hjerte. I vår del av verden tenker vi ofte på kjærlighet som noe mystisk som oppstår av seg selv. Og som gjerne kan bli borte igjen like fort. Men kjærlighet er noe annet enn tosomhet,  begjær, eller forpliktelse.

Kjærlighet er en følelse som må dyrkes, næres og jobbes med for vekst. Kjærlighet er ikke noe vi gir eller mottar. Kjærlighet er en forbindelse mellom to, og må være til stede hos begge for å kunne næres. Vi kan vanskelig elske andre mer enn vi elsker oss selv. Et perspektiv enkelte kan være uenige i. Nyere forskning styrker imidlertid denne oppfatningen.

Kjærlighet er mikro-øyeblikk av positiv kontakt med et annet levende vesen. Øyeblikkene er ikke forbeholdt én utkåret. Kjærligheten er en uendelig fornybar og tilgjengelig energi. Tør vi flørte med tanken på hvorfor enkelte lengter tilbake til jobb, til idretten, til vennegjengen etter ferie …?

Alle hungrer vi etter kjærlighet. Har du i denne sammenheng tatt inn at kjærlighet er en følelse du kan vekke i deg selv? Ikke bare kan, men må vekke i deg selv for å oppleve ekte kjærlighet. Et viktig skifte av fokus. Å erkjenne at kjærlighet skapes innenfra, betyr igjen at du kan få den til å vokse, både i ditt liv og i andres. Små øyeblikk av kjærlighet skaper livgivende og ‘magiske’ bølger.

La oss tenke at kjærlighet kan måles. Som i et litermål. Vi er hver og én unike. Alle føler vi oss kjærlige som vesener. Hva om vi tenker oss at ‘jo, jeg mener å ha 3 dl kjærlighet å øse av’. Er vi enige om at for å øse eller dyrke noen form for kjærlighet, må vi være i balanse, vi må føle kjærlighet innover? Være glad i oss selv rett og slett. Isj, dette gjør vondt å kjenne på. Jeg? Glad i meg selv? Sette pris på hvem jeg er?

Ja, dette trenger vi å ta i. Kjærlighet innover er en ‘container’ for kjærlighet utover. Enkelt og greit. Så. Dersom vi har 3 dl innover-kjærlighet, hva har vi da igjen til utover-kjærlighet? 7 dl? Her stopper den enkle delen av tankereisen opp.

Den kjærlighet vi føler innover mot eget selv, er den kjærlighet vi evner å leve ut. Utover. Har vi 3 dl innover – OK – da lever vi med 3 dl leveranse – utover. Interessant? For enkelte ja, for andre er dette krevende. Vi opplever oss selv som kjærlige mennesker, som deler raust, er til stede og leverer til andre i ulike sammenhenger. Hva er så i ubalanse? Den smertefulle sannhet er at mye av den kjærlighet vi selv mener å øse, er alt annet enn kjærlighet. Det er positive, snille handlinger, bevegelser, noe vi gjør for tilfredsstillelse innover. Det får oss til å føle oss vel. Som en del av noe.

Ekte kjærlighet , som fører til vekst og utvikling både for egen del og for andre, kommer innenfra. Fra en sjel, en person i harmoni med seg selv. Fra hjertet. Som aksepterer seg selv. Som har tatt et oppgjør med fortid, skam, skyldfølelse, manglende selvrespekt og annet av emosjonell karakter. Som kjenner sine sterke og svake sider, sin sårbarhet, sitt potensiale, gjerne også sitt mørke, og som evner å håndtere disse sidene. Som lar hjertet ha et forhold til tre vesentlige ord:

• Takknemlighet
• Tilgivelse
• Tillit

Takknemlighet for det livet og den reisen vi er servert. Tilgivelse for alt som er påført oss, og tillit til at vi har det som skal til for å balansere klokt gjennom hva som ligger foran.

Dette kan vi drudle rundt ved senere anledninger.

Gjør deg selv en tjeneste. Stopp opp og sett pris på hvem du er. Elsk hva og hvem du er. Lev ut det du har i deg, tør å være annerledes. Legg fortid bak deg. Lev fri!

Det kreves mot å vokse opp og være den du egentlig er. ♥️ 

“Joy is waiting for you, around the next turn …” She sang it so sincerely, fervently and close. A lady and a voice many of us came to greatly appreciate. Her lyrics always with a message, triggers for reflection. Her words will live on – inspiring acceptance and love, outwards and inwards.

Norwegian artist Anne Grete Preus recently passed away. A beautiful soul has moved on. In spite of a long and strong career as a singer/songwriter, she lived most of her life before she managed to fully open up and share the beauty and conflicts she kept inside. ‘I reached the forth chapter of my life before it happened’ she told Dagsavisen, an Oslo daily, in a portrait interview. In the same interview, she identifies some of her own vulnerabilities, including the feeling of being different. Like being a lesbian, which everyone knew, but no one talked about. «Today it’s more common to be a lesbian than 6’4’’…» she pointed out. In a mature phase of life – 50+ – she revealed the beautiful person on the inside. Letting go of the insecure self that most of us can recognize – in some contexts.

Her autobiography “Songbook” touches on the insecure side of herself. A dark corner inside that always consumed extra energy. «Being insecure is a common trait. There is something very human about being insecure about oneself and our role in everyday life. In fact, accepting who we really are, including deviances, lack of conformity,  conflicts with our natural desire to belong. This contradiction has been an incentive for me. It has caused liberation and independence, but has also made me feel left out …» Words from a respected woman, spouse, songwriter, musician, best friend, – a great, warm and generous human being.

And so utterly true. With deep gratitude of this remarkable energy, I am humbly honored that so many of you are opening up and embracing my sometimes quite demanding ponderings. It is my sincere hope to inspire, sometimes provoke, and in effect contribute to self-growth.

In order to live freely, it is crucial to find self-love, cultivate self-esteem, also known as self-worth. Self-worth is frequently the enabler, the foundation of what we perform and deliver in life. Quite demanding words to comprehend fully, but the message is simply this: We need to accept who and what we are, appreciate and use our qualities and traits.

Anne Grete’s words inspire. Her message is to recognize that we are never alone in being insecure, being on the outside of ‘normal’. I strongly applaud. We all have pieces of darkness inside, something unprocessed that holds us back. It is up to each and every one of us to acknowledge and process this darkness. And the key is this beautiful thing called love!

More thoughts on this subject, shared in the post “One liter of self-love …” a while back, generated an inspiring flow of comments and thank-you notes. Many readers have requested a re-post and an English version in order to share it with international friends. The subject is extremely relevant and current. We live in a very demanding world, a world that allows us to measure – and be measured. All too frequently we see and hear about people – of all genders and ages – stuck in their own vulnerabilities, blocked by low self-esteem and a strong ‘I’m not OK’ perception. So yes, I can see the value of nurturing, elaborating on the subject.

A slightly refined version of the post follows below – a tribute to a human being who left a great legacy behind, and who – in later years – brought focus to the importance of revealing the wonderful human being we all have inside.

Owning your own history may be hard, but not nearly as demanding as spending your entire life running from it. Undeniably, showing vulnerability requires courage. But by doing just that, we open up to love, belonging, and joy. “Joy is waiting for us …”♥️ 

One liter of self-love ….

“Be brave, spend yourself. Use all of you. Your warm personality, your generous heart, clear mind, contagious engagement. Dare to show who and what you are in this project. Embrace the role of inspirer to its full extent. Become the project you are so passionate about…. ”

The quote comes from an intense and inspiring dialogue I had with a resourceful young person last year. 

As a member of a group that younger people call ‘older’, it pleases me to get an honest and close view into the perspectives of young people on the move from uncertain and perhaps insecure formative stages – towards a firmer adulthood. To all of us, regardless of age, it’s about establishing a sound and safe foundation. Which must start with love. Self-love.

I’m smiling now. Many of you will stop right here, thinking: OK, but isn’t it arrogant … to love oneself like that? So let med clarify: We are not talking about self-indulgence, selfishness, self-glorification or anything else in that category. My smile turns into a sad acceptance when some consider self-love as a negative and unwanted personality trait.

Ironically, self-glorification stems from anxiety and low self-esteem. This personality trait also encompass uncertainty and loneliness, often combined with emotional vulnerability, and has nothing to do with self-love.

Shortly after my aforementioned dialogue, two females in early adulthood published interesting thoughts via a local newspaper (Aftenposten’s Si’D, meaning ‘say it’ – a column for young people). Melina (17) shared an emotional post with the message ‘wake up’ to her peers: «You don’t change the world from your bed.» She takes issue with the grown-ups’ attitude, while encouraging her own generation to ‘move their asses off the couch’, get away from Netflix, HBO etc., and get involved. Melina’s message is highly emotional. In the post, she uses the word ‘self-love’, then talks about ‘self-care’, which are very different things.

Vivi (21) has a different approach, and wonderfully conveys the value of ‘self-love’: “We live in the era of ‘self-love’ and have never needed it more. The older generation has created a society that places heavy weights on small shoulders. It does not come without consequences for my generation. Among other things, mental health problems among youth are exploding”, Vivi points out.

Healthy insights from young and strong energies. We live in times that more than ever puts mental health to the test – for all ages and genders. The negative trend is apparent in business, in sports, in volunteering, even the oldest among us experience increasing challenges with depression and anxiety. By starting with ourselves, making the inward connection to who and what we are, we create motivation for the change of attitude that the world is so dependent on: Spread joy and love. True love.

A while back, lecturer, psychologist and ‘prophet’ Jordan B. Peterson made an appearance in Oslo. In less than one hour, 1,500 tickets were ripped away. The audience turned out to be 90 percent men. What is it about this cat-like, mysterious academic – loved and hated, highly controversial – that causes men to run down conference halls and auditoriums to listen, be inspired? Personally, I have ‘doubted’ myself towards an understanding and appreciation of some of his approaches and viewpoints. Peterson – in spite of his rather demanding message – is probably the closest an academic ever comes to being a ‘rock star’. He is a messenger of clear and coherent thoughts on many subjects, including the one at hand – self-love. His success demonstrates that the need to understand and know oneself, accept and work inwardly, also appeals to men – of all ages.

I’m smiling now, as we pause for a second, take deep breath – and eliminate the more tabloid versions of ‘self-love’, the lightly spiritual or romantic parts of the concept. As in bath foam, soap bubbles, devouring ice cream in the couch while binge-watching Grey’s Anatomy are all fine activities – for their purpose. The terms ‘self-love’, ‘self-care’ are all over. Just like ‘mindfullness’ and many other recent concepts. Sometimes a mental clean-up is required in order to keep focus on the true meaning of even popular expressions. When some people see the word self-love they shudder, and may be thinking, «oh no, enough fuss about this slightly nasty self-focus.» That’s the wrong track. Real self-love is important, and a good thing.

Let’s take a look at what this wonderful concept of life called ‘love’, offers. With an open mind and a warm heart. In our part of the world, we often think of love as something mysterious that arises by itself. Something that just as easily can get lost again. But love is much more than sexual attraction, passion and commitment.

Love is a feeling that needs cultivation, nurturing and care in order to live and grow. Love is not something we either give or receive. Love is a connection between two, and must be present in both to be real and nourishable. We cannot love others more than we love ourselves. A perspective some may disagree with. Recent research, however, reinforces this view.

Love is micro-moments of positive contact with another being, and not reserved for one particular being. Love is an infinitely renewable and accessible energy. It may take som courage, but have you ever reflected on the fact that so many of us – after some absence, such as a vacation – long for work, sports, friends, groups, etc.?

We all hunger for love. Given that fact, have you realized that love is a feeling you can awaken in yourself? Not only can, but must awaken within yourself in order to experience true love. This is an important realization. Recognizing that love is created from within, implies that you can grow it, in your own life and in others’. Small moments of love create life-giving and ‘magical’ waves.

Let’s for a moment assume that love can be measured. As in a liter. Further, each and every one of us is unique. We are all loving beings. Now, consider this: ‘Yes, I believe I have 3 dl of love to share’. Can we agree that in order to share and cultivate some kind of love, we must be in balance, we must feel love inwards? Simply put, love ourselves? Ish, this hurts. Me? Happy with myself? Appreciate who I am?

Still, we need to address this. Love inwards is a ‘container’ for love outwards. It’s that simple. So – if we have 3 dl of inward love, what do we have left for outward love? 7 dl? This is where the simple part of the ‘exercise’ ends.

The love we feel towards our own self is the love we have to share. If we have 3 dl inwards, then we live with 3 dl to share – outwards. Interesting? For some, yes, for others this is demanding. We experience ourselves as loving people, who share generously in many different contexts. Where is the imbalance? The painful truth is that much of the love we mean to share, is anything but love. It is positive, kind actions, appearances, things we do for satisfaction inward. Things that make us feel good, feel as part of something that matters.

True love, which generate growth and development both for ourself and for others, comes from within. From a soul, a person in harmony with himself, who accepts himself – by heart. Who has come to terms with the past, with shame, guilt, lack of self-respect and other things of emotional nature. One who knows his or her strengths and weaknesses, vulnerabilities, potential, preferably also dark corners, and who is capable of handling these issues. One who allows the heart to relate to three essential words:

• Gratitude
• Forgiveness
• Trust

Gratitude for the life and journey we are served. Forgiveness for everything that is inflicted upon us, and trust that we have what it takes to balance wisely through what lies ahead.

Issues we can ponder over on later occasions.

Allow me to summarize: Do yourself a favor. Stop and appreciate who you are. Love what and who you are. Live and use what you have in you, dare to be different. Put the past behind you. Live free!

It takes courage to grow up and be who you really are.♥️

Hvor mange ganger har jeg stilt meg selv spørsmålet: ‘Hvorfor?’ Et ord så enkelt og uskyldig, men som i perioder i livet kan drive en til vannvidd. Hvorfor? Isj, Synne, mitt hjerte gråter på dine vegne. At blod er tykkere enn vann, at kjærlighet overvinner alt, at å akseptere er enkelt … stemmer ikke alltid.

Din datter Vilde gjør sine valg, som igjen virker uforståelige: Å velge vekk besteforeldre til sine små barn. Hindre at barn og besteforeldre får dele det unike to generasjoner har å tilføre hverandre. Hva og hvorfor er kun mellom dere – mor og datter, men likevel blør mitt hjerte i sorg over at to små barn aldri får lære sin mormor å kjenne: Et trygt, varmt, kjærlig og ekte menneske, som verden har altfor få av. 

Dèt er deler av hva det hele dreier seg om. En frarøvelse som vil prege en nydelig nestegenerasjon. De fleste av oss husker våre besteforeldre – mormor, morfar, farmor, farfar. Hyggestundene, hva de lærte oss, hvordan de luktet av nykokt kaffe, av nystekte vafler. Historiene, latteren, de gode stemmene, armkoken – den varme og trygge, eventyrene, nattasangene. 

Der hører du hjemme, kjære Synne. Du er den nye eldregenerasjonen – som lærer bort om “føritiden” så øynene blir store av både forundring og beundring. Som har tid. Tid til å lytte, vise, forklare … ja, rett og slett være der. Tilgjengelig for søkende, lærevillige  småtroll. En som susser og nusser, som tørker snørra med den største selvfølge, som oppmuntrer og som lar de små utforske med stor tålmodighet. Som stiller opp med glede, ‘tar vare på’, når foreldre er hektiske, syke eller trenger sakte tid for seg selv.

I våre dager er relasjoner og relasjonsbygging hva vi mangler mest. Hele det norske folk bærer preg av medgangstider, overflod, rikdom … men på hva?  Jeg kjenner et sterkt og ekte engasjement for temaet. Tror det blir en blogg om relasjoner om litt, sagt med et smil. 

I mitt liv – både profesjonelt og privat, ser jeg altfor ofte unge som vokser opp og frem uten relasjoner. Uten det trygge i å være innenfor ‘normalen’ – som ikke evner å leve ut den inderlig vakre blomsten de er ment å skulle være. Vi trenger hverandre rett og slett. Ikke kun med et ‘hjerte’ eller en ‘liker’ via sosiale medier når utfordringene banker på, eller når vi har noe flott å vise frem. Men hver dag og alltid. Heieagjengen er super, men den trygge havnen må være genuin – ekte – hel ved. Dét er hva vi skal ha i familie og relasjoner.

I min startgrop ønsket jeg meg 5 barn. Kort og godt 5 barn. Det sto store lykketegn ved denne drømmen, dette målet. Ironisk nok ble det 5 aborter og en alvorlig kreftrunde ifm. med et fremskredent svangerskap. Her startet livet på nytt, fra liggende stilling hvor det å lære å gå stødig, ta til seg mat osv. ble en drivende kraft i seg selv. Fortsatt med et inderlig ønske: Å føde et barn og få være Mamma! 

Målet ble nådd, en ny graviditet – og underveis i svangerskapet visshet om at det lille nurket ikke hadde livets rett. Jeg fødte en liten gutt og opplevde det fantastiske å få være Mamma en bitteliten, dyrbar stund. Et tidspunkt i livet som – blant mye annet – gjorde det viktig å ta frem en solid porsjon selvinnsikt og erkjennelse: Gi slipp på drømmen om en stor familie. Mamma-lykke var ikke ment for meg.

Gurimeg, hvor godt det er at vi ikke vet hva som venter, hva som skal mestres – av påførte utfordringer – ønsket eller uønsket. Fysisk eller psykisk. Dette er livet. En forunderlig blanding av sorg og glede. Prøvelsene kan til tider stå i kø, som det gjør for deg nå, kjære Synne. Aksept er krevende, og ekstra krevende i svært sårbare situasjoner i livet. Dine barn! Dine barnebarn!

Går det an å akseptere, uten noen gang å miste troen på at én dag får jeg gleden av å øse … øse fra det hav av kjærlighet jeg bærer på, til mine egne? La oss satse på at kjærlighet vinner også over det ‘grums’ som ligger mellom nå og litt frem i tid. Å beholde et varmt bankende hjerte, å favne om et håp – ja jeg velger inderlig å tro på at svaret er ja!

Jeg er her for deg min venn. Ta vare på deg selv. Med go’klem fra Hanne ♥️

Dearest Synne,

How many times have I asked myself the question: ‘Why?’ A word so simple and innocent, but which, during tough periods in life, can drive you crazy. Why? Dear Synne, my heart is crying for you. The usual comforting statements  about blood being thicker than water, that love overcomes everything, that accepting is easy … do not always apply.

Your daughter Vilde makes her own choices, to us seemingly incomprehensible: Blocking grandparental contact for her young children. Preventing children and grandparents from sharing the unique values two generations can add to each other’s lives. 

The ‘whats’ and ‘whys’ are solely between the two of you – mother and daughter. Yet my heart bleeds with sadness knowing that two young children will never get to know their grandmother: A safe, warm, loving and genuine human being, exactly what the world is lacking these days.

Essential elements of what life is all about. A decision – I’d even say a wrongdoing – that unfortunately will define a lovely next generation. Most of us remember our grandparents – grandmothers, grandfathers. The cozy moments, what they taught us, how they smelled – of fresh coffee and freshly made waffles. The stories, the laughter, the soft voices, the cookery – the warmth and safety, the fairy tales, the lullabys.

That’s where you belong, dear Synne. You are the new older generation – who teaches about the ‘old days’ so that small, loving eyes become big with both wonder and admiration. The one who has time. Time to listen, show, explain … well, just be there. Available for curious, searching little trolls. One who kisses and cuddles, who wipes off snot and tears as the most natural thing in the world. One with encouragement and patience, allowing the little ones to explore, test, play. The available caretaker when parents are hectic, sick or need ‘personal’ time off.

In this day and age, personal relationships and relationship building abilities are in short supply. The Norwegian populace is defined, maybe hampered, by years of prosperity, wealth, abundance … but what is it worth? I feel a strong and genuine commitment to these issues and challenges. Likely qualifying a blog about relationships – in a bit, said with a smile.

In my life – both professionally and privately, I’ve too often seen young people growing up and moving forward without real relationships. Without the confidence of being within what we consider a ‘normal social life’. Unable to live out their true capabilities, the beautiful flower they are meant to be. We simply need each other. Not just a ‘heart’ or a ‘like’ on social media when challenges mount or when we have something to brag about. But every day and always. Cheerleaders are fine, but the safe harbor must be genuine, decent and sincere. That’s what we should have – in family and ‘real’ relationships.

In my early life my ambition was 5 children. I was destined to be the mother of 5 children, period. The dream was an important part of what I considered fulfillment in life. Ironically – what life served, turned out to be very different. 5 miscarriages and a serious round of pregnancy related cancer. My life got an involuntary restart – from horizontal position: Learning to walk steadily, accept normal food, grow hair etc. became the driving forces in life. Still, the deep desire was there: To give birth to a child and to be a Mommy!

The goal was achieved. A new pregnancy – and along the way, the certainty that the little unborn heartbreaker had no chance of survival. I gave birth to a little boy and experienced being a Mom for a very precious little while. A time in life that – among many challenges – required a solid portion of self-insight and acceptance: To let go of the dream of having a large family. The happiness of motherhood was not to become a part of my life.

Wow, how good it is that we never know what life will bring us. What challenges to meet and master, wanted or unwanted. Physical or mental. Such is life. A wonderful blend of sadness and joy. The trials sometimes appear to be standing in line, as is the case for you right now, dear Synne. Acceptance is hard, and extra demanding in very vulnerable situations in life. Your children! Your grandchildren!

Is it possible to accept the situation for now, without losing hope that one day you will get to ‘splash’ … pour from the ocean of love inside you, to your own? It’s a bet on love, that love can again win over the ‘grumble’ that lies between now and a not very distant future. Keep that warm heart of your beating, embrace hope. Yes, I sincerely choose to believe that you can do that!

I’m here for you, my friend. Take good care of yourself. Love from Hanne. ♥️

Å se blikket til en fuglehund i naturen gjør noe med oss – en jeger på jobb.  Fokusert, alltid søkende nysgjerrig og sulten på nye opplevelser.  

Forventningene stiger, pulsen øker, halen logrer og iver strømmer mot oss allerede før vi får tatt frem kobbelet. Yes, vi skal på tur! Døren er eneste hindring mellom den firbente og selve livet. Våre følgesvenner er akkurat slik. På og av. På livet – så rett ut i hvilestilling og lader. Basecampen kan være hvor som helst, så lenge flokken er intakt.

Mennesker fungerer annerledes. Vi går ofte på et jevnt gir som representerer det trygge via faste rutiner. Ungdomslivet sklir over i voksenlivet, vi får jobb, familie og etablerer et trygt, harmonisk liv. Har vi da behov for å løfte blikket, søke nysgjerrig ut over den store horisont? Selvsagt har vi dèt. Sette fokus på sult som noe annet enn å åpne døren til kjøleskapet for å tilfredstille en rumlende mage. Å stimulere vitebegjær – det lekne og nysgjerrige – er sterke virkemidler i livet, spesielt når stagnasjon og de berømte ‘tingene’ baller på seg og tapper energi.

En sommertur i vakre vestlandsfjell denne uken ga meg akkurat hva jeg trengte for å fullføre en tankereise om å være ‘drivende med’ i sitt eget liv, sitte med rorpinnen gjennom gode og mer krevende perioder. Sørge for bevegelse, ikke stivne i det forventede når endring egentlig er det påkrevde. Det som kjennetegner et godt liv for de fleste av oss, er nettopp det å føle sevjen flyte. Våkne til en ny dag, kjenne på den gode følelsen av ro og takknemlighet – med en dose spenning av og til, og vi er i en positiv flow. 

En fjelltur i Loen – med Hoven og Staurinibba som mål – forventningene til en varm solfylt dag var på topp. Troy, vår irske setter på 1 år er med på sin første tur i ulendt fjellterreng, stupbratt utfor på enkelte steder, med behov for ryddig og kontrollert oppførsel, fremfor viltre krumspring i alle retninger. Masse deilig energi å holde styr på. 

Vi passerte et dusin orange stor-sekker spredt i den bratte oppstigningen mot toppen, tydelig fløyet inn av helikopter. Hva skjer mon tro? Flittige innleide steinarbeidere – ivrige sjeler gjør en solid innsats i å trygge stiene, tilgjengeliggjøre toppmålet for flere. På vei ned i et fjellterreng som byr på en utsikt til å miste pusten av, passerte vi igjen området under arbeid. Vi beundret energien som ble lagt ned. Utrolig, dette var flott å se – flinke folk i arbeid. 

En av arbeiderne mente jeg å dra kjensel på – og sier til Helge: «Det må være Rikken, men hva gjør han her i full sving?» «Nei», svarer Helge i alvor, men med et smil om munnen. «Det er ikke han, Rikken har ikke ‘kulemage’ … og forresten, hvorfor skulle han være her i fjellet og legge stein-trapper på en glovarm sommerdag? Han har et hotell eller to å drive.» Hm, tenkte jeg – dette var også en holdning. «Javel, da har han en dobbeltgjenger» var mitt svar. 

Sent på ettermiddagen, under et deilig måltid på Hovens uterestaurant, kommer en håndfull av arbeiderne ned fra fjellsiden. En av dem smiler og kommer mot oss, klemmer ble delt. «Fantastisk inspirerende å møte deg her,» sier vi til en svett, sliten, litt møkkete, og strålende blid hotelldirektør. «Ja, dette gir meg utrolig mye. Det å være med å gjøre jobben, ikke kun delegere, si hvordan ting skal være, men aktivt delta. Dessuten liker jeg denne form for fysisk arbeid, det stimulerer. I tillegg håper jeg å bli kvitt kulen på magen.» Lun humor.

Flokken delte kald drikke og et måltid. Drøsen fløt, og jeg tipper de diskuterte løsninger for stien videre i bratt terreng, med sin leder – under topp motivasjon. Å legge vekk ‘jeg er eier og initiativtaker’-rollen, brette opp skjorteermene og delta – en fantastisk inspirasjonskilde til nettopp å være drivende motivator i eget liv.

Det å nøre sulten, nesten som den vakreste rosebusken i hagen .. ja, det er dit vi skal. Verdien av å beholde sult som en drivende kraft er enorm. I yrkeslivet ser vi ofte behov for å plukke sultne medarbeidere, mennesker som tenker annerledes og har den indre driven som trengs for å tilføre sunn energi, inspirere og levere topp til kunder og kolleger. Lojale, energiske og kunnskapssøkende. Slike mennesker ser vi ofte i starten av en yrkeskarriere. Typisk tidlig i livet, i relasjoner som har sin spede start – enten det er et parforhold, i idrett, i frivillig arbeid, i politikken – i sangkoret eller annet. Lyst og løsninger, energi og pågangsmot.

Når det er sagt, er det ren magi å møte modne mennesker som har den samme energien og sulten. Som med trygg livserfaring åpent møter deg med hele seg.

Ingen av oss lever et skyfritt liv. Ting baller på seg. Det kan være å bli ‘ditchet’ fra fotballaget, bli bedratt av kjæresten, miste jobben – ja, eller førerkortet, møte kroppslige utfordringer, kjenne det mentale som slitent, føle stagnasjon i parforholdet, erkjenne at ekteskapet ikke lenger ‘går i pluss’.  Eksemplene er mange. Ved å være sultne på livet, er det enklere å gripe fatt – gjøre det som gjøres må. 

En munter snutt fra en venninne: Hun driver eget og brukte 1. feriedag til å organiserte kontoret i hudpleie-salongen og nettbutikken – mens hun hørte lydbok med den profesjonelle ryddeeksperten Marie Kondo. «I morgen er det kjøkkenets tur, Hanne» var hennes energiske kommentar. Ja, jeg smiler. Det å gripe fatt, løfte blikket – motivere seg til å ‘rydde unna’. Gjøre noe – fra det helt enkle til det krevende, enten det er å sette ord på endringer som må til i ekteskapet, hjelpen vi trenger for å finne ny mening med livet, tørre å bytte en jobb som ikke fungerer, ‘se’ et menneske som sliter eller faller utenfor – ta grep. 

Vår personlige verktøykasse oppsummeres ofte som 4 H’er – personlighetstrekk vi bør ha et forhold til, og rene gullgruven i mang en sammenheng. Om vi evner å ha dem aktive i livet, vil vi enklere bevare fokus der det skal og må være for å holde sevjen flytende – slik at ‘sult’ og energi er med oss i hverdagen:

• Humble, den ydmyke
• Hungry, den sultne, vitebegjærlige, nysgjerrige
• Happy, den løsningsorienterte
• Helpful, den hjelpsomme

‘Happy’ i denne sammenhengen er ikke å vandre rundt i lykkerus. Det er en kjensgjerning at glade, positivt tenkende mennesker leverer løsninger i større grad enn de som lett lar seg tynge av livets alvor. 

I næringslivet er vi avhengige av ‘Hungry’ i langt større grad enn de fleste er klar over. I det private er mennesker med denne egenskapen ofte de vi tiltrekkes av. ‘Sultne’ mennesker leverer, motiverer og inspirerer. Innover og utover i organisasjonen, i vennegjengen, i familien, som eksempler.  Å beholde sult er vårt ansvar. Sult på livet betyr at vi finner veier å gå selv når mørke skyer samler seg. Hvor ofte møter vi ikke motløshet, utfordringer blir for store, hverdagslivet … samlivets grå hverdag … ting står i stampe.  Å kunne ‘se’ hverandre i slike situasjoner … ja, tenk om det var livets virkelighet. Verden er ikke slik, det er for få som ser, og for få som blir sett. Derfor er vi selv ansvarlige for mental robusthet, livsglød og de endringer som skal til for et meningsfylt og rikt liv. Et krevende og sårt tema. 

En vakker ung sjel jeg traff igjen forleden, var nærmest ugjenkjennelig. «Oi, du har slanket deg» var min kommentar. «Nei, jeg har flyttet ut av et tyngende parforhold. Intet annet. 18 kilo rant av» sa den unge vakre og strålte. Med et lurt blikk. Nå vil flere ‘flekke tenner’ og tenke at – hm … legger hun opp til samlivsbrudd som slankemiddel? Nei, absolutt ikke. 

Verdien av slike hverdagshistorier er å vise at vi selv, hver og én, må sette oss i stand til å leve harmoniske liv. Ikke akseptere det motsatte. Med begge bena i én eller annen form for hengemyr, baller tingene som regel fort på seg – enten det er kilo, tungsinn eller et liv hvor egenverdi mister sin betydning. Ved å ta vare på oss selv, bygge oss sterke og sunne, får vi mer å øse av. Lenge.

Her en dag sa Helge til meg: «Hanne, mange vi kjenner ser filmer igjen og igjen. Hvorfor? Det gjør ikke vi.» Smilet kommer frem, jeg var ikke helt enig. Ved en aldri så liten tankereise bakover, oppsummerte vi raskt et lite dusin gode filmer sett flere ganger. Natten etter våknet jeg med et ‘ahhh’: Dirty dancing, Flashdance og Fame, de har jeg sett mange ganger, samme med Footloose fra 1984 og skjønne Kevin Bacon. Filmer med livsglede og energi som inspirerte en sang- og danseglad blondine tidlig i livet. 

I modne år har ingen ting satt spor på nivå med talen Steve Jobs holdt for studentene på Stanford University i 2005, dyp, nær og ærlig. Severdig igjen og igjen. Det avsluttende mantraet så inderlig og flott: Stay Hungry. Stay Foolish! 

Derfor en oppfordring fra hjerte: La oss bruke dette mantraet for alt det er verdt. Tørre å gå motstrøms, skille oss ut. Flytte oss vitebegjærlig og nysgjerrig ut av komfortsonen. Bli litt som bikkja i frislipp: Takknemlig, leken, søkende og supersjarmerende. Og glad! ❤️

Watching the eyes of a hunting dog in the wild does something to us – a true hunter at work. Focused, curious and hungry for new experiences.

Expectations rise, the pulse increases, the tail is wagging, impatient energy is bubbling even before we get the harness on. Yes, we’re ready for a ride! The door is the only obstacle between our four-legged friend and ‘real life’. Our companions are just that. On and off. ‘On life’ in one moment, resting and recharging in the next. The base camp can be anywhere, as long as the flock is intact.

People are not like that. We tend to enter an even gear that represents stability through fixed routines. Childhood and young life slides into adulthood. We get a job, a family and establish a safe, harmonious life. All set – or do we still need to lift our view, search curiously over the wide horizon? Of course we do. We need to focus on ‘hunger’ as something different from opening the fridge to satisfy a rumbling stomach. This stimulating desire for knowledge – playful and inquisitive – is a powerful tool in life, especially when challenges mount, stagnation replaces progress and we lose energy forward.

A summer hike in the beautiful mountains of western Norway this week provided exactly what I needed to complete this ‘mind trip’ about being a driving force in ones own life. Taking the helm through stormy weather as well as smooth sailing. Ensure movement, avoid idleness and stiffened habits when the need to change mounts. One thing that characterizes a good life for most of us is the feeling of being in motion, on a positive flow. Being able to wake up to a new day with a feeling of calmness and gratitude – and occasionally a dose of excitement. That’s a positive flow.

We set out for a mountain hike in Loen – with Hoven and Mt. Staurinibba as goals – with high expectations for a warm and sunny day. Troy, our 1 year old Irish Setter, was on his first field trip in rough mountain terrain, steep downhill in some places, and needed orderly and controlled behavior, rather than his usual wild antics in all directions. Lots of wonderful energy to keep in check.

We passed a dozen orange bulk bags scattered in the steep ascent to the top, clearly flown in by helicopter. What’s going on? Diligent stone workers in action – a targeted effort to widen and secure the paths, making the top target accessible to a wider range of hikers. On the way down from the top, through mountain terrain with a continuous incredible view, we passed the path works area. We admired the energy and the results. An amazing effort in a demanding environment. Good people at work.

One of the workers seemed familiar – and I said to Helge: “That must be Rikken, but what is he doing here in full swing?” “No,” Helge replied with a serious expression, but a smile on his mouth. «It’s not him, Rikken doesn’t have a potbelly … and by the way, why should he be here in the mountains building stairs and paths on a hot summer’s day? He has a hotel or two to run.» Hm, I thought – that was an interesting attitude. «OK, then he has a doppelganger” was my answer.

Late in the afternoon we were enjoying a delicious meal at Hoven’s outdoor restaurant when a handful of workers descended from the mountainside. One of them came smiling  towards us, and hugs were shared. «Amazingly inspiring to meet you here,» we said to the sweaty, tired, slightly messy and broadly smiling hotel manager. “Yes, this activity is really rewarding to me. To do the job. Not just delegate and tell how things should be, but actively participate. Besides, I like this kind of physical work, it is stimulating. In addition, I hope to get rid of this undesirable body extension» he said with a warm smile – and clapped his stomack.

The group shared cold drinks and a meal. Easy conversation – most likely about challenges and choices for the next part of the mountain path – with the leader. A motivating setting indeed. Stepping out of the  ‘I am the owner and initiator’ role, rolling up the sleeves and participating, Rikken becomes a great source of inspiration: Be the driving force and motivator in your own life.

Sustaining hunger as if it were the most beautiful rose bush in the garden … yes, that’s where we’re heading. The value of keeping hunger as a driving force is enormous. In the business world, we often see a need to find hungry employees, people who think differently and have the inner drive to provide healthy energy, inspire and deliver the best to customers and colleagues. Loyal, energetic and knowledge-seeking. We often see such people at the beginning of their professional careers. In early relations – whether it’s a personal relationship, sports, volunteer work, politics, choir or others. Desire and results, energy and courage.

That said, meeting mature people with the same energy and hunger is pure magic. Armed with confidence and life experience they open up, connect and share wholeheartedly.

No one live a ‘cloudless’ life. ‘Things’ mount up on us. Getting ‘ditched’ from a football team, being deceived by a boy/girl-friend, losing a job – or a driver’s license, facing health challenges, feeling mental wear and tear, a stagnant relationship, recognizing that a marriage no longer works. Examples are plentiful. Being hungry for life makes it easier to take action – to do what needs to be done.

A cheerful snap from a friend: She runs her own business and spent the first vacation day organizing her office – a skincare salon and online store – while listening to an audiobook with professional cleaning expert Marie Kondo. “Tomorrow it’s the kitchen’s turn, Hanne” was her energetic observation. Yes, I smile. Taking action, lifting eyes – motivating oneself to ‘clear away’. Action – from the simple things to the more demanding, whether it’s to write down a list of changes required in marriage, the help needed to find new meaning in life, dare to quit a job that is not working, ‘see’ a person who struggle or fall outside.

Our personal toolbox is often summarized as 4 H’s – personality traits we need to be on terms with, and a pure gold mine in many contexts. Keeping them active in life will enable us to keep focus right where it should be – and must be – in order to nourish the ‘flow of life’ – to ensure ‘hunger’ and energy in everyday life:

• Humble
• Hungry – passionate, curious
• Happy – positive, solution-oriented
• Helpful

‘Happy’ in this context is not constant felicity but an attitude. It’s an accepted fact that happy, positive thinking people deliver more and better than those easily burdened by the seriousness of life.

In business, we depend on ‘Hungry’ to a much greater extent than most people realize. In private, people with this trait are often the ones we are attracted to. ‘Hungry’ people deliver, motivate and inspire – inward and outward in the organization, among friends, in the family and other settings. Keeping hunger alive is our own responsibility. ‘Hunger for life’ means finding ways forward even when dark clouds gather. Quite often in life we face discouragement, seemingly insurmountable challenges, endless everyday chores … ‘things’ are piling up. Being able to ‘see’ each other in such situations … yes, what if that was the ‘normal’? But the world isn’t like that. There are too few who ‘see’, and too few who ‘get seen’. Thus, our mental resilience and robustness is our own responsibility, along with keeping up the hunger and energy to make the changes required for life to be meaningful and rich. Indeed a demanding and difficult issue.

A beautiful young soul I met the other day – for the first time in a while – was almost unrecognizable. “Hey, you’ve lost weight” was my comment. “No, I’ve moved out of a burdensome relationship. Nothing else. 18 kilos down” the young woman said, beautiful and radiant. With a joyful expression. And make no mistake: I’m not promoting terminated relationships as the new miracle cure for losing weight. Definitely not.

Such everyday stories demonstrate that we, each and every one of us, are self-providers, must do what it takes to create harmonious lives for ourselves. The alternative is not acceptable. With both legs in some sort of quagmire, things tend to deteriorate fast – whether it’s pounds, gloom, self-esteem or other important ingredients of life. By taking care of ourselves, building ourselves strong and healthy, we build lasting reserves and energy.

One day recently Helge said to me: “Hanne, many people we know watch movies over and over again. Why? We don’t.” A smile came, I didn’t quite agree. In an ever-so-small journey down memory lane, we quickly found a dozen good films seen several times. The following night I woke up with a jolt: Dirty dancing, Flashdance and Fame, I have seen them many times. And Footloose from 1984 and the lovely Kevin Bacon. Movies with joy of life and energy that inspired a song- and dance-happy blonde early in life.

In recent years, no ‘movies’ have left a deeper impression than Steve Jobs’ commencement speech to students at Stanford University in 2005. So deep, so close, so honest. Worthy a replay – again and again. The final mantra looked and felt so sincere and wonderful: Stay Hungry. Stay Foolish!

Therefore, a call from the heart: Let’s use this mantra for all it’s worth. Dare to go against the stream, to stand out. Move eagerly and curiously out of the comfort zone. Become a bit like a hunting dog off leash: Grateful, playful, searching and super charming. And happy! ❤️