Når ansvaret er mitt / When the responsibility is mine …

NorskEnglish
«Hun er 20 år, forventningene til årets nasjonaldag skyhøye. Tradisjonen tro møttes vi til markering og fest, champagnefrokost og hyggelig lag. I år ble dagen feiret under spesielle forhold, med korona-tiltak og egne regler for sosialisering.»  Amalie’s historie i Aftenposten forleden er sår og ekte. Hun reflekterer rundt hvordan det er å være én av mange som opplevde å bli satt utenfor denne dagen. Hun kjenner på utenforskap, på sårbarhet og mindreverd. På nasjonaldagen 2020 med anledning til å møtes i grupper inntil 20 personer, nådde hun ikke opp. Amalie ble nummer 21.

Sånn er livet! En påstand som vil vekke irritasjon hos enkelte, gjøre vondt for andre og for de fleste av oss med et levd liv å øse fra, være en akseptert sannhet. Vi blir veiet livet gjennom. Av andre – og av oss selv. Det interessante er ‘av oss selv’. Fra barnsben av har vi naturlig høye forventninger og stor tillit til egen leveranse. Forventningene følger oss fra ungdomstid til gamlehjem. Sagt med et smil. Følelser som de Amalie kjenner på i historien over, hvor hun velger å sove seg gjennom en hel weekend fordi hun falt utenfor fellesskapet, gjør vondt og er med på å forme oss som person. 

En pandemi har rammet en hel verden og frarøvet oss hva vi ser på som selvfølgeligheter. De unge er utsatt – de får virkelig prøvd seg. De kjenner på egenverdi, følelser, styrke og mot. De kjenner på tapet av det ‘normale’ på en annen måte enn de av oss som har flere år på rompa. Midt i en utdannelse de har hatt stor tro på, russetid, et nystartet forretningskonsept, for enkelte kan deler av dette være krydret med familieplanlegging. Felles for de fleste av oss er følelsen av ‘tapt frihet’. Noen opplever dette som på kanten av hva de klarer å håndtere. Overraskende mange respekterer situasjonen de står i med ydmyk tilnærming og tilpasser seg. Andre igjen, en herlig gruppe kreative energier, tar grep og gasser på med ‘yes, dette skal jeg klare’. De ser muligheter i det kaotiske.

Gjennom ulike faser i livet ser vi for oss en fremtid. Vi har drømmer – og mål. Hovedbildet over viser en livsglad 40-åring og hennes turvenn i sitt rette element. Et sårbart øyeblikk der både egenverdi og livsmål hadde fått store skudd for baugen. Allerede modnet gjennom et innholdsrikt liv som har krevd mot, styrke, tro og handlekraft. Og ikke minst bøtter av aksept om at drømmer og mål kan være krevende og i enkelte tilfeller umulige å nå. 40-åringen var meg for 18 år siden.

Følger vi livene våre gjennom 10-års faser, endrer perspektivet seg for de fleste av oss. Drøm og mål får tilført ny næring. Som ung var tanken om familie selvsagt for meg. Et fotball-lag av små vidunderlige individer var en tidlig drøm, som i 20-årene ble nedjustert til 5. En kjernefamilie med 5 barn ville være lykke. Livet ville det ikke slik. Etter flere aborter, endret jeg perspektiv – kjente med sorg på at drøm trolig aldri ville bli virkelighet. ‘Diagnosen ingen vil oppleve’ slo til som en tsunami i en alder av 33 år–og gravid. Et halvt år senere og en intens kamp ‘vunnet’, åpnet muligheter for nye innholdsrike år på denne herlige planeten. To år gikk med på å få på plass en kropp som fungerte, muskulatur, ta til seg næring, bygge seg sterk. Sterk til å tåle livet. 

En håndfull år senere opplevde jeg på nytt gleden ved å bli gravid. Midt i en krevende karriere ble vi foreldre til en liten gutt, en gutt som viste seg for god for denne verden. Sårbarhet, sorg, savn … ekteskap, egenverdi, selvbilde … alt blir satt på prøve når vi frarøves hva vi ser på som ‘normalt’. 

Frarøvet? Et provoserende ord i seg selv. Livet er en gave. Hva vi fyller det med, er opp til hver og én av oss. Også når det ufattelige inntreffer. Motgang kan tilføre ny læring i verktøykassen, ny aksept av egen sårbarhet, styrke og mot.Hvis vi evner å bearbeide og slippe nye muligheter til. Hva livet serverer oss er ofte noe annet enn våre drømmer og mål. 

Passer jeg inn? Hva har fremtiden å by på for meg? Hvor skal jeg satse? Hva skal jeg satse på? Får jeg beholde jobb, hus, hjem, familien … overlever ekteskapet, relasjonen jeg lever i … Spørsmålene er mange og krevende i disse tider. En verden er rammet av en ‘utfordrer’ som gjør tidligere referanserammer lite relevante. Økende arbeidsledighet, fattigdom, mental helse i negativ utvikling – for å nevne noe. Et næringslivunder press, med innskrenkninger og konkurser. Den ‘nye normalen’ blir til mens vi flytter oss fremover. Selv sinnataggen – trusselen med navnet Covid-19 – er under utvikling. Ingen vet hva den har i seg, hva den virkelig representerer for hver og en av oss, ja – en hel verden. Fakta i dag er endret i morgen, ny kunnskap tilkommer nærmest fra uke til uke. De av oss som er interesserte, følger nøye med og tilføres innsikt som gjør hverdagsutfordringer enklere å håndtere. Fremtiden har aldri vært mer utydelig enn nå.

Å motivere hverandre til tro på fremtiden er en felles utfordring. Vi med år på rompa har mengder å tilføre de yngre i form av trygghet og tro, være gode samtalepartnere – øse av tid og egne erfaringer. De yngre har energi, interessante perspektiver og handlekraft å tilføre oss. Kanskje også mot, de tør der mange av oss tviler. Se bare hvordan enkelte roper på vår oppmerksomhet i kampen for klima og miljø, for solid og handlingsorientert lederskap, for å tørre å gå nye veier … De viser vilje til å ta grep for egen del – og bidra der verden trenger deres energi. Mest av alt dreier det seg om samhold og motivasjon – om å heie hverandre frem.

En hematolog jeg er heldig å kjenne, sender en rak pøkk på spørsmålet om faren ved infeksjonssykdommen vi nå står overfor. Hennes ord er verdifulle å ta inn: «Glem alt om ‘farlig eller ikke farlig’, om alder og underliggende sykdommer. Denne infeksjonssykdommen vil du ikke ha!» Å ta vare på deg selv er med andre ord ditt ansvar.  Med et slikt perspektiv er det enklere å innrette seg etter kjøreregler og oppfordringer gitt av våre myndigheter, ledere som etter evne håndterer situasjonen fra et politisk ståsted. Som å lette på restriksjoner.

‘Nå slipper de opp på tiltak … da er faren over’ er en uttalt reaksjon fra mange. Faren over? Et godt eksempel på kort perspektiv. Vi vil raskt tilbake til livene våre slik de var. Men er det mulig? Er det riktig? Hvordan kan vi se for oss et liv på jord om alt fortsetter som før? Situasjonen vi står i viser at vår livsførsel ikke er bærekraftig. Dersom dagens situasjon og verdensbilde ikke er nok til å få oss til å endre fokus, hva skal da til? Vente på neste pandemi? På neste tsunami … neste miljø-katastrofe? Ved å ta ansvar, ta inn alvoret i utfordringen en hel verden står i, kan vi bidra. Endringsprosesser må til. Ja, faktisk – selv om det høres sært og ekkelt ut for enkelte. I mine ører er det som musikk. Selv den minste form for endring åpner for muligheter. Muligheter som igjen gir vekst, motivasjon og håp. Bøtter med håp. Covid-19 vil være med oss lenge, og avgjøre fremtiden vår om vi ikke er positivt med og former den selv – med ny kunnskap i sekken. Likegyldighetens tid er forhåpentligvis forbi.

Å akseptere hva vi står i er et sted å starte: Drømmejobben som tradisjonell flyver kan brått vise seg å være en lite smart karrierevei. Rådgivere, advokater, servicetilbydere vil måtte tenke nytt hva gjelder spesialisering, behovet for helsepersonell vil vær enormt i årene som ligger foran. Som eksempler. Det er vårt ansvar å ta inn fakta. Finne ny mening med livet om vi må endre kurs, og fylle livene våre med verdi på en litt annen måte.  Livet gjør brå-vendinger uten å be om lov, uten å rådføre seg med noen. Vi blir servert. Som 20-åring, som 30- og 40-åring, gjennom hele livet.

Selvrealisering i praksis er ofte et krevende løp. Og et løp vi gjerne skulle gitt fullt fokus livet gjennom. Den russisk-amerikanske psykologen Abraham Maslow utviklet i 1943 en teori som er visualisert i en behovspyramide. Pyramiden definerer grunnleggende behov som kan forklare vår adferd og motivasjon. Hans påstand er at behovene må fylles nedenfra – dvs. via basisbehov som mat, vann, ly, luft og varme. Med andre ord store deler av hva vi idag står i fare for å miste i nær fremtid om ikke livsførselen endres. Vekstbehov som selvhevdelse og selvrealisering havner i bakgrunnen dersom ett eller flere av basisbehovene ikke er dekket, viser Maslows teorier.  Skulle noen være i tvil om hvordan håndtere egen motivasjon for endret livsførsel, kan det være styrke å hente i lett tilgjengelig innsikt.

Jeg tenker ofte på egne tap, egenverdi, selvrespekt … på sorg, savn, for ikke å nevne frykt … og kjenner likevel en ubetinget kjærlighet til livet. Vi er ment å skulle håndtere motgang. De prøvelsene vi samlet står i nå, er skapt av oss. For fremtidige generasjoner er det avgjørende at vi evner å ta de riktige valgene, at vi kjenner på ydmyk erkjennelse. Se inn i ditt barns ansikt, dine barnebarns … og vit at deres fremtid er avhengig av ditt, mitt og våre valg – i dag og i morgen. Kommende generasjoner er avhengige av at vi har kjærlighet nok til å ofre, ta grep, ta ansvar. 

«Vi er ungdommer som selv skal fylle livene våre med mening, og da er det vanskelig å klandre noen andre enn seg selv når man mislykkes» sier Amalie på 20 år. Godt sagt. Ansvar for et innholdsrikt liv er mitt. 

Mitt håp er at vi har evner og ressurser til å møte utfordringene vi samlet står i.

I en slik fremtid er alt mulig.

«At 20 years of age her expectations towards this year’s Constiution Day celebration were soaring. Traditionally a gathering of family and friends starting with early breakfast & champagne, and continuing through the day. This year, the conditions were special – dominated by corona measures and rules for social distancing.» Amalie’s story as narrated in the daily newspaper Aftenposten the other day, was pained and real. She reflects on what it’s like to be one of many who were left out that day. She knows about exclusion, vulnerability and inferiority. On Constitution Day 2020 the Corona rules were max 20 per group in social gatherings, and she didn’t qualify. Amalie was number 21.

That’s life! An assertion that will irritate some, hurt others, while to most of us – armed with years of experience – it’s simply an accepted truth. Throughout our lives we are being sized up. By others – and by ourselves, the latter being the most interesting. As children, from nature, we’re armed with high expectations and great confidence in our own abilities. Expectations follow us from adolescence to senior homes – said with a smile. The emotions Amalie experience in the story above – and her choice to sleep through an entire weekend because she fell outside her ‘community’ – hurt and leave scars. They also shape us as humans.

A pandemic has hit the entire world and robbed us of what we take as given. Young people are particularly exposed – a test they’re not well prepared for. An encounter with sides of themselves hitherto foreign – self-worth, strength, courage, emotional reactions and more. They feel the loss of ‘normal life’ in a different way than those of us who’ve been around for a while. Many in the midst of an education in which they have put a lot of effort and faith, graduation parties, maybe just starting a new business, possibly combined with marriage, home and starting a family. Common to most of us is the feeling of ‘lost freedom’. Some people feel they are being pushed toward the edge of what they can handle. Others – surprisingly many – humbly accept, respect and adapt to the new situation. And then there is a wonderful group of creative energies who embrace the challenge with a resounding ‘yes, I’ll do it’. They see opportunities in chaos.

Through different phases of life, we all envision what our future should be. We have dreams – and goals. The featured image above shows a happy 40-year-old and her hiking companion in their favorite surroundings. Not apparent, but a vulnerable moment when self-worth and goals of life had been severely challenged. A life already matured through many rough experiences that had required plenty of courage, strength, faith and action. And not the least, repeated acceptance of the fact that personal dreams and goals may be not only demanding, but at times impossible. The 40-year-old was me – 18 years ago.

As days and years go by, perspective changes for most of us. Dreams and goals get adjustments and new nutrition. As a young woman, the idea of ​​a family was obvious to me. A soccer team of little wonderful individuals was an early dream, which in my 20s was adjusted to 5. A core family of 5 children would be happiness. Life wouldn’t go that way. After several abortions, I changed my perspective – armed with the somber acceptance that the family-dream would likely never come true. A gleam of light at age 33 – and pregnant – ended abruptly when ’the diagnosis nobody wants to experience’ hit like a tsunami. 6 months later the intense battle was ‘won’, and opened opportunities for more content-rich years on this wonderful planet. It took two years to rebuild the body, muscles, intenstines, functionality, strength. Strength to face – and endure – life.

A few years later, I again experienced the joy of pregnancy. In the midst of a demanding career, we became the parents to a little boy, a boy who proved to be too good for this world. Vulnerability, grief, longing … marriage, self-esteem, self-image … everything is put to the test when we are deprived of what we see as ‘normal’.

Deprived? A provocative word in itself. Life is a gift. What we fill it with is up to each and every one of us. Even when the unimaginable happens. Adversity can add new learning to our ‘toolbox’, new acceptance of own vulnerability, strength and courage. If we are capable of dealing with the challenges and take advantage of new opportunities. What life serves us is often quite different from our dreams and goals.

Do I fit in? What does the future have to offer me? Which direction, education, profession? Can I keep my job, house, home, family… can my marriage, my relationship survive? The questions are many and extremely demanding in times like this. The world has been hit by a ‘challenger’ that makes previous metrics less relevant. Increasing unemployment, poverty, mental health problems – to name a few. A business world under pressure, with downscaling and bankruptcies. A ‘new normal’ is created as we move forward. Even the new adversary – the threat named Covid-19 – is under development, changing continuously. Nobody yet knows what it can do, how it can morph, what kind of challenge it really represents – for each and every one of us, for the whole world. Today’s facts will have changed tomorrow, new knowledge is being added from one week to the next. Those of us who are interested, follow the changes closely and gather insights that make everyday challenges easier to handle. The future has never been more blurred than now.

Motivating each other to believe in the future is an obvious challenge. Those of us who’ve been around for a while, have important contributions to make towards the younger generations –confidence and faith, the good talk, the great discussions, time and not the least – experience. The younger ones have lots of energy, interesting perspectives and vitality to share. Maybe courage too, they dare where many of us doubt. Just look at how some are calling for our attention in the fight for climate and environment, for solid and action-oriented leadership, to dare to take new paths! They show willingness to take action for their own part – and contribute where the world needs their energy. Most of all, it is about unity and motivation – about cheering each other up and forward.

A hematologist I am fortunate to know, conveys a clear message about the danger of the infectious disease we are facing. Her words are valuable to everyone: «Forget about ‘dangerous or not dangerous’, about age and underlying illnesses. You simply don’t want this virus in your body!» In other words, taking care of yourself is your responsibility. With such a perspective, it is easier to understand and comply with rules and demands from our authorities, leaders who must also assess and act on the situation politically. Such as easing restrictions.

‘They are easing restrictions and measures … then the danger must be over’ seems to be a common response from the public these days. The danger over? What a great example of a shortsighted perspective. Everyone wants to return to our lives as they were quickly. But is it possible? Is it safe, the right choice? How can we even imagine a sustained life on earth if everything continues like before? The current situation shows that our way of life is not sustainable. If today’s global situation is not enough to make us change focus, what is? Waiting for the next pandemic? The next tsunami … the next environmental disaster? 

By taking responsibility, accepting the seriousness of the challenge an entire world faces, we can contribute. Change our habits and ways in big and small settings. Yes, I know it sounds strange, maybe even repulsive to some. To my ears it’s like music. Even the smallest kind of change opens new opportunities. Opportunities that in turn provide growth, motivation and hope. Buckets of hope. Covid-19 will be with us for a long time, and will decide our future unless we take the helm and shape it ourselves – armed with new knowledge. Hopefully the time of indifference and ignorance is over.

Accepting where we stand and what we want is a great starting point. For example: If your dream job is to be a pilot, this is a good time to reconsider. Consultants, lawyers, service providers will have to rethink their specialization, health professionals will be in enormous demand for years. It is our own responsibility to act on the facts. Find new meaning and new ways in life if we have to change course, fill our lives with value in a slightly different way. Life makes sudden turns without asking for permission, without consulting anyone. We are served. As 20-year-olds, as 30- and 40-year-olds, throughout life.

Self-realization is often a demanding competition. A race many would like to fully focus on throughout life. In 1943 Russian-American psychologist Abraham Maslow developed a theory visualized through a pyramid of needs. The pyramid defines how levels of needs can explain our behavior and motivation. His theory is that needs must be met from the bottom – starting with basic needs such as food, water, shelter, air and warmth. In other words, needs we are at risk of losing in the near future unless our way of life changes. Higher level needs such as self-assertion and self-realization become less important if one or more of the basic needs are not met, according to Maslow. Thus, in case anyone is in doubt about how to motivate for their own life-changing activities, there is strength to be gained in easily accessible insights – such as this.

I often think about my own loss, self-worth, self-respect… about grief and despair, not to mention fear… and yet I feel an unconditional love for life. We are meant to meet and deal with adversity. The trials we collectively face now are created by ourselves. For future generations, it is crucial that we make the right choices, that we humbly acknowledge our situation. Look into your child’s face, your grandchildren’s faces … and know that their future depends on your, mine and our choices – today and tomorrow. Future generations depend on us to have enough love to sacrifice, take action, take responsibility.

«We are young people. It’s our own responsibility to fill our lives with meaning. And it’s really hard to blame someone else when we fail» says 20 year old Amalie. Well put. Responsibility for a content-rich, meaningful life is mine and mine alone.

It is my sincere hope that we have what it takes – the capabilities and resources – to meet the challenges we collectively face.

In our collectively created future, anything is possible.


“It’s not enough to be nice in life. You’ve got to have nerve.”Georgia O’Keeffe

#live #love #grow

2 døgn etter publisering er responsen på denne tankereisen overveldene. Kommentarer tikker inn, delinger i fleng. Jeg kenner på ydmykhet. Å øse ærlig fra eget krever, at dere åpner opp og tar i mot gjør godt. Takk.

Diamanter som varer evig / Diamonds that last forever…

NorskEnglish
«Ser du meg?» Hun vrinsket lunt, hvisket det ut – som et lite vindpust … eller gjorde hun ikke? Av og til opplever vi de vidunderlige energiene som sender oss i en annen retning enn planlagt, som fyller oss med noe vi trenger akkurat der og da. Så var tilfelle en gnistrende deilig lørdag for litt siden. Minusgradene var hele 12 da bilen ble parkert midt inne i skogen noen kilometer hjemmefra. I det jeg la fotoapparatet i skulderhylsteret, låste bilen og rettet blikket mot ridehuset i skogkanten, følte jeg en sterk dragning i stikk motsatt retning. Uten videre refleksjoner snudde jeg ryggen til det egentlige målet og gikk med faste målbevisste skritt – mot hva? 

Der sto hun. I mine øyne det vakreste av det vakre. Blikkene våre møttes, ømme og med en underlig form for forståelse. Vi søkte begge ‘noe’. Muligens akkurat hva det meste i livet handler om: Å se – og bli sett. Ikke som ‘å vise seg frem’ på en fancy restaurant, på sosiale medier eller i bybildet, men å bli sett som det vi er, hva og hvem vi er i dagliglivet. Hver dag – hele året. 

Selvmordsstatstikkene viser urovekkende tall. Økningen fra år til år er skremmende og kjønnsfordelingen viser at det er overvekt av menn som velger å ta sine liv. Vi erfarer stadig oftere mennesker som opplever utenforskap. Det være seg barn, unge, voksne og eldre.  Vi opplever tenåringer som velger samvær med foreldre og deres venner fremfor jevnaldrende. Forventningspresset er stort. Å ‘bli likt’ betyr for enkelte unge å gå utover hva de tror på, hva de har i seg av egenverdi.

I næringslivet opplever ansatte å bli mobbet, bli ekskludert. Enkelte utsettes for alvorlig diskrimenerende handlinger – også fra sine ledere. Jeg kjenner det kribler etter å gripe fatt i dette på et dypere nivå. Hva og hvorfor? Det samme gjelder for mange i alderdommen. Ensomhet, utenforskap, det å ikke høre til. 

Å mene om årsaker skal vi la ligge for nå. Kun ta inn at dette er virkelighet – og at den generelle utviklingen i samfunnet er negativ. Å se – og sørge for å bli sett – er et valg, for enkelte et krevende valg. Å se dreier seg om bevissthet, om å være våkent tilstede. Ved å åpne opp – leve fra hjertet og ut – gir vi oss selv unike muligheter til å skape nye relasjoner. Relasjoner som igjen kan være akkurat hva vi trenger for å møte morgendagen styrket. Et blikk, et kontaktpunkt, du verden for magi.

Det å bli sett er et større tema, som ofte møtes med et «nei takk, jeg vil være her jeg er, her har jeg det bra». For mange er det å gå ut av komfortsonen, å ‘ta plassen’, krevende. Å be om å bli sett og hørt, å be om en hånd, et bidrag, er utenkelig. Det finnes en trygg sone for de fleste av oss, et sted hvor vi søker ly for livets ymse. Men er det å bli værende i denne sonen – på trygg grunn, bak PC’en, med fiktive ‘to-do-lister’ eller annet i hverdagslivet, et godt liv? Hindrer det oss fra å delta – være åpne og tilfredse – aktive i egne liv?

Å gi seg selv anledning til å bli sett kan bety hardt arbeid. Det betyr også å møte både oppturene og nedturene med håp og mot, nesten som en beinhard treningsøkt. Vi feiler, vi feirer, vi blir skuffet, vi lykkes, vi smiler. Vi møter anerkjennelse, vi føler kjærlighet til livet. Vi kjenner på å la fortid være fortid. Vi må evne å gå forbi det som holder oss tilbake, gi slipp på det som var – for så å favne solid om det som er. De enkleste energiene deles fra hjertet.

“Å se deg der gjorde meg godt. Det ga meg det jeg trengte – der og da. Takk, Hanne.” Ordene varmer og vil gjøre i lang tid. Og som med den skjønne firbente i innledningen, var mitt møte med en vakker, sårbar tobent av stor verdi: Jeg fikk tilbake mer enn jeg ga. Varm inkludering. I alvor møttes vi og ladet ny energi. Energi til å gripe fatt på livet som ligger foran. 

Desember er tung for mange av oss. Ikke hele tiden, men i øyeblikk hvor sårbarhet, savn og ymse utfordringer banker på – på en litt annen måte enn ellers i året. Å møte blikk, se hverandre for de fine menneskene vi er, tilhører ikke kun jul og høytid. Det hører hjemme hele året, med samme magiske virkning – for giver og mottaker. Prøv. Jeg tror du vil oppleve flotte øyeblikk, rene, ærlige ‘gaver’ som matcher  det meste annet – et ømt blikk, tilstedeværelse.

Det meste i livet handler om mennesker, de vi møter, de vi elsker, de vi savner. Ja, til og med mennesker vi ikke lett liker. Ved å akseptere oss selv og hverandre som vi er, oppmuntre og støtte, spres positive energier som løfter og gir håp. Å gi håp er livets ekte diamanter – diamanter som varer evig. 

“Do you see me?” … She winced warmly, almost whispered – like a little breeze … or did she really? 

Occasionally, we experience energies that send us in a different direction than planned, delivering something we need right then and there. Which is just what happened this beautifully sparkling Saturday a little while back. The thermometer counted minus 12 (C) degrees when I parked the car in the woods a few kilometers from home. As I put my camera into its shoulder holster, locked the car and looked toward the indoor riding arena on the edge of the forest, I felt a strong pull in the opposite direction. Without further reflection, I turned my back to the real target of my visit and set course – steps firm and determined – toward what?

There she stood. An almost breathtaking combination of strength and beauty. Our eyes met, a tender exchange  with a strange kind of understanding. We both searched for something. Possibly exactly what most of life is all about: To see – and to be seen. Not like ‘showing off’ at a fancy restaurant, on social media or in a crowded city street, but being seen as ‘me’ – our natural self, what and who we are in daily life. Every day – all year.

Recent suicide statistics show disturbing numbers. The increase from year to year is dishartening, and the gender distribution is heavily slanted toward men. Ever more often we face situations where people of all ages feel left out or rejected. We experience teenagers who prefer to be with parents and their friends rather than their peers. The social pressure is enormous. Indeed, to many young people, ‘group acceptance’ requires going beyond what they believe in, diminishing their sense of self-worth.

In the business world, employees experience being bullied and excluded. Some are subjected to serious discrimination – even from their leaders. A subject – and a problem – that feels like an open invitation to further discussion and deeper understanding: What and why? Even the elderly, surprisingly many, experience this – loneliness, being left out, not belonging. I will leave that discussion for another time, and for now just accept that this is reality – and that the general ‘evolution’ of society is in fact stagnation. 

To see – and be seen – is a choice, for some a demanding choice. Really seeing people is about consciousness, about being attentive. By opening up – living from the heart and out – we give ourselves unique opportunities to create new relationships. Relationships that, in turn, may be just what we need to build strength for tomorrow’s challenges. A glance, a point of contact – it’s like magic.

Being seen is a wider subject, often met with a “no thanks, I want to be where I am, I feel safe here”. To many people, leaving the comfort zone, ‘taking their place’, is demanding. Asking to be seen and heard, asking for a hand, a contribution, is unthinkable. Most of us have a ‘safe zone’, a place where we seek shelter when life gets rough. But is staying in this zone – a safe haven, behind the PC, with fictitious ‘to-do lists’ or other ‘normal’ activities, a good life? Does it prevent us from participating – from being open and content, active in our own lives?

Giving oneself the opportunity to be seen can be hard work. It also means approaching life’s ups and downs with hope and courage, almost like a workout. We fail, we celebrate, we are disappointed, we succeed, we smile. We face recognition, we feel love for life. We assess and accept the value of leaving the past behind, to understand and go beyond what is holding us back, and heartily embrace the current. The simplest energies are those shared from the heart.

“Seeing you there made me feel good. It gave me what I needed – there and then. Thanks, Hanne.” The words were warm and will linger for a long time. And, just like my wincing, four-legged friend above, my encounter with a beautiful, vulnerable to-legged being was of great value: I got back more than I gave. Warm inclusion. A sincere exchange of energies, a recharge. Energy to seize the days and life ahead.

December is heavy for many of us. Not all the time, but at times when vulnerability, needs and other challenges mount – in a slightly different way than the rest of the year. Still, meeting glances, seeing each other for the fine individuals we are, should not be reserved for Christmas and holidays. The need – and benefit – is constant, as is the magical effect – for both ‘sender’ and recipient. Try it. I think you will experience great moments – like a tender look, acknowledged presence. Pure, honest ‘gifts’ that match just about anything.

Most of life is about people. Those we meet, those we love, those we miss. Yes, even people we don’t easily like. By accepting ourselves and each other as we are, with encouragement and support, we spread positive energies that lift us up and give hope. Giving hope is life’s real diamonds – diamonds that last forever.


“I tell my students, ‘When you get these jobs that you have been so brilliantly trained for, just remember that your real job is that if you are free, you need to free somebody else.
If you have some power, then your job is to empower somebody else.
This is not just a grab-bag candy game. ‘
– Toni Morrison



“Your journey is not the same as mine,
and my journey is not yours,
but if you meet me on a certain path ,
may we encourage eachother ….”

– Words from a beautiful mind


Når alt jeg trenger er en klem …

NorskEnglish

Hva er det med denne klemmingen som er supernaturlig for enkelte – og det stikk motsatte for andre? La oss ta en tankereise rundt klemmen – den gode energien mellom to.

Å vokse opp i et trygt og kjærlig hjem er luksus. Ikke alle gjør det – verken i våre dager, eller tidligere.  For de fleste av oss representerer klemmen kjærlighet, trygghet og varme, aksept og ja … rett og slett næring. Nesten som med puppen i livets startfase. Enkelte evner selv å finne frem til denne vidunderlige næringens kilde, andre må ha hjelp. Det finnes også individer som ikke vil ha puppen – og blir tilført næring på annet vis. Slik er det også med klemmen.

Klemmen vil trolig aldri komme på den offisielle listen over godkjente terapiformer, men kan – om den brukes riktig – utrette underverker. Klemmer formidler et budskap, og føles kun godt om vi er åpne for å motta budskapet.

Jeg kommer fra en familie av klemmere. For meg er klemming naturlig. Pappa elsket å gi de 4 jentene sine en klem. En oppmuntrende, en gla’,  eller en takknemlig klem – like gjerne som den faste og nærmest rituelle barber-klemmen. En klem som en naturlig ingrediens, uavhengig av dagens modus … om den var god eller hva enkelte feelgood-bloggere kaller ‘kjip’.

Tidlig i 30-årene opplevde jeg livet snudd på hodet. Brått og uventet. Enkelte ville kalt det hele ‘å bli satt på prøve’. En kontroll, et røntgenbilde, skulle vise seg å resultere i en telefon hjem til min kjære Helge: «Jeg kommer ikke til middag som planlagt, jeg er ille ute». 5 måneder senere kom jeg hjem i en forfatning hvor alt skulle bygges opp fra scratch – både psykisk og fysisk: Trygghet, selvbilde, muskler, hår, evne til å beholde mat, tro på fremtiden – for å nevne noe.

Pappa, som bodde i Spania, kom på besøk èn gang disse månedene. Med et sjakkbrett – og en klem. «Du er en dyktig sjakkspiller, nå trenger du å fokusere riktig», var budskapet. Han led over å se meg slik. Datteren som alltid hadde vist styrke, tenkt og handlet etter eget hode, så til de grader satt på prøve. Som avskjed var det ingen emosjonelt drevne ord – kun en klem. En klem som vil bli husket for alltid. Den sa alt jeg trengte å ‘høre’. Om kjærlighet, om det levde liv, om frykt, om sorg og savn, om ren redsel. Om håp. Der og da følte jeg et kort øyeblikk sorg over å ikke ha den Pappa’n som ga trygghet gjennom tilstedeværelse. Å akseptere at dette var hans måte å takle situasjonen på, tok tid. Men å se mannen som var min klippe gjennom barneår gå uten å snu seg, se tilbake, var kanskje akkurat hva jeg trengte. Null ‘lull-lull’. Kun bøtter ren kjærlighet. 

12 år senere ringte Pappa fra et sykehus utenfor Benidorm, hvor han var innlagt for et mindre kirurgisk inngrep. «Ting har gått galt, … jeg trenger deg – dere – her nå!» Bilen ble pakket med kontoret, bikkja og nødvendigheter. Kunder ble kontaktet, situasjonen forklart. En samtale med sykehuset indikerte at dette kunne ta tid. Da trengte jeg som driver eget, “mine og mitt” rundt meg for å fungere ute av landet over tid. Fly liker jeg ikke, kjøre bil er en drøm. Underveis ringte Pappa lettere desperat: «Hvorfor i all verden kan du ikke for en gang skyld oppføre deg som normale folk – book en flight?» “Kjære deg Pappa, dette går så det suser. Vi er allerede i Frankrike, i fin driv videre. Kun timer nå, så er vi fremme.”

For å gjøre det hele kort, vi kom frem til en mann i urovekkende dårlig forfatning. Legene ville legge ham i kunstig koma for å få bukt med bakterier og smertebilde. Vi ba om tid til en prat, litt stell, før han ble lagt i koma. Vi rakk ‘barber-klemmen’, som denne gangen ble en lang og intens variant, med et sterkt budskap. Lite visste jeg da at det var siste klemmen vi delte – med ham i bevissthet. Det var en rolig mann som lot seg trille inn på intensiven. Med sine rundt seg. 

Oppholdet varte i 11 uker. Hver dag fikk Pappa klem av en eller flere av jentene sine, familie. Klemmene ble mange og følelsesladede, men alltid med et budskap. At han både følte og tok til seg deler av dette, velger jeg å tro. Jeg var heldig å få være med ham hver dag disse ukene frem til han sovnet inn og reiste videre. Uten å våkne igjen. De siste dagene rant tårene hans når han ble klemt, snakket og puslet med. Sterkt. Med et tydelig budskap om hva berøring gjør med oss – bevisst eller ubevisst. Og ikke minst hva vi selv vet å ha levert via klemmen, også i tilfeller hvor ord av naturlige årsaker ikke når frem.

Isj, dette ble tungt. Men godt. Vi er hva vi vil være. Vi gir og øser hva vi fokuserer på. Budskapet må være ‘å ta del’. Tør å gi et budskap, tør å gi også til de som ikke naturlig hører inn under ‘normalen’ for deg å klemme. Fortsett å gi – forsiktig – til de som vegrer seg for å ta i mot. Ved å velge håp, er alt mulig!

Jeg er en ihuga klemmer. Ikke alltid med hell, men du verden så lærerikt. Nesten som å gå tur med bikkja uten bånd. Vellykket i 80 prosent av tilfellene, skikkelig ute å kjøre i et knippe av de resterende. Hvor folk ‘bjeffer’ skarpere enn den firbeinte. Den gode intensjonen – ja, også behovet for å gi, treffer av og til feil. Budskapet er ikke tydelig nok.  Det får vi tåle, og legge i kurven for læring.

En ettermiddag passerte jeg en liten gutt som satt utenfor skolegården. Et trist blikk møtte mitt. «Hei», sa jeg og bøyde meg ned. «Går det bra med deg?» «Ja», sa han … ordene var like triste som blikket. «Trenger du en klem» sa jeg, og åpnet armene. Den lille gutten nølte, men reiste seg opp og kom inn i armene mine. Vi delte forsiktig en varm klem. Han var først stiv som en stokk, så slappet han av og søkte tilflukt i klemmen. Sammen fant vi en løsning på hans situasjon denne dagen – en av mange gode opplevelser under klemmens fane. 

Se deg rundt. Selv når solen smiler og treffer oss i både hjertet og langt inn i sjelen, ser vi mennesker rundt oss med et trist kroppsspråk. Et blikk uten gnist. Tungt ladet med livets mange utfordringer.

Ja, jeg smiler. Selvsagt kan vi ikke redde verden med klemmer, men du hvor lite som skal til for å gjøre en innsats med en klem. En riktig klem i rett øyeblikk kan være akkurat hva som skal til. For både giver og mottaker. På gode og mindre gode dager.

Uansett verdensbilde, #metoo og annet, må vi satse på klemmen som næringskilde – til unge og eldre. Gi og motta, som det reneste øsekar. Selv der ord er vanskelige, finner klemmen frem – om den gis riktig. Energien en klem tilfører, rekker langt.

Dersom øynene virkelig er sjelens vindu, er klemmen hjertets språk.❤️

What is it with hugging – such a natural thing for some, and the opposite for others? Join me on a short ride in the world of hugs – the warm energy exchange between two beings.

To grow up in a safe and loving home is a luxury. Not a choice for us to make for ourselves and certainly not available to everyone. Not today, not yesterday. Still, for most of us, a hug represents love, security and warmth, acceptance and yes … simply nourishment. Almost like the breast in life’s initial phase. Some manage to seek out this ultimate source of nourishment by themselves, others need help. There are even a few who refuses the warm nipple, and must be be nourished by other means. People’s relation with the hug is similarly multifaceted.

The hug will probably never get on the official list of approved forms of therapy, but can – if used correctly – accomplish wonders. A hug conveys a message and a good feeling of togetherness – if we are open to accept the message.

I come from a family of huggers. To me, hugging is natural. My Dad loved to hug his 4 girls. Encouraging, joyful or grateful hugs – and the almost ritual, daily after-shaving-hug. The hug was a natural ingredient of the day, regardless of mindset – whether it was good or what some  feelgood-bloggers call ‘sucks’.

In my early 30s my life was turned upside down – suddenly and unexpectedly. Some would call it ‘to be put to the ultimate test of life’. A medical checkup, an X-ray following a failed pregnancy, resulted in something akin to a distress call home to my dear Helge: “I’m not coming to dinner as planned, I’m in trouble.” Five months later, I finally came home – in a condition where ‘everything’ would have to be built up from scratch – mentally and physically: Confidence, self-esteem, muscles, organs, hair, ability to retain food, faith in the future – to name a few.

Dad, who lived in Spain at the time, came to visit once during this period. With a gift, a small chessboard – and a hug. “You are an accomplished chess player, now you need to focus right,” was his message. He suffered to see me like this. The daughter who had always been strong minded, persistent and independent, now in such a vulnerable and demanding situation. As he was leaving, there were no emotional exchanges, just a hug. A hug that will be remembered forever. A hug that said everything I needed to ‘hear’. About love, about the life lived, about fear, about grief and loss. And about hope.  For a brief moment – there and then – I felt grief over not having the Dad who could provide support through presence. It took time for me to accept that this was his way – his only way – of coping with the situation. Seeing the man who had been my rock through childhood, leave without even once  looking back towards my window, was perhaps just what I needed. No ‘lull-lull’, no meaningless words. Only buckets of pure love.

12 years later Dad called from a hospital outside Benidorm, where he was hospitalized for a minor surgical procedure. “Things have gone wrong … I need you – you – here now!” The car was packed in a hurry with office, dog and necessities. Customers were contacted, the situation explained, meetings and projects rescheduled. A phone call to the hospital revealed that this could take time. Being an independent contractor, I could work from Spain for a few months – if my little family would join me. And they would. And since I hate airplanes and love to drive, transportation was a given. Not so for dear Dad. As we were racing through France, he called to check on our progression – and was impatient: “Why on earth can’t you for once act like normal people and get on a flight?” “Dear Dad, this is going fine. We’re already in southern France, only hours away.”

A few hours later we met a man in alarmingly poor condition – and very happy to see us. The doctors wanted to put him in an induced coma to eradicate bacteria and alleviate the fever. We asked for – and got – time for a good chat, some personal care – including an overdue shave, before the doctors took over. We just made the ‘shaving-hug’ – this time long and intense, with a strong message. Little did I know then that it was the last hug we would share while both conscious. He was quiet and content as the orderly took him to the intensive care unit. Surrounded by his own.

The stay lasted for 11 weeks. Every day, Dad was hugged by one or more of the girls and members of their families. Numerous, emotional hugs, always with a message. I chose to believe that he somehow could feel our presence and the hugs thought the coma. I felt lucky to be able to spend time with him every day during these weeks, until he eventually let go and traveled on. Without waking up. The last few days, his tears flowed when he was hugged, talked to and touched. A strong signal and a clear message about the importance of physical contact – whether we’re conscious or not. And not least, about what we have silently conveyed via hugs and touches, even in cases when words cannot be exchanged.

Jeez, this turned out very heavy. Heavier than planned, but good too. Underscoring the message: We are what we want to be. We give and share what we focus on. The message must be ‘participate’. Dare to give a ‘physical message’, dare to give even to those outside your normal ‘hugging-zone’ so to speak. And continue to give – gently – to those who are reluctant to accept. By choosing hope, anything is possible!

I am an avowed hugger. My hugs are not always ‘successful’, but always educational. Somewhat akin to walking the dog without a leash. Successful in 8 out of 10 cases, quite disastrous in some of the remaining, when people ‘bark’ sharper than their four-legged companions. The good intention – and the desire to share, misses the target at times. The message is not sufficiently clear. We can handle that, and put it in our ‘basket of experience’.

One afternoon I walked by a little boy who sat outside the schoolyard. He looked at me with sadness in his eyes. “Hey,” I said and bent down. “Are you OK?” “Yes,” he said … the voice was as sad as his gaze. “Do you need a hug” I said, and opened my arms. The little boy hesitated, then got up and came into my arms. We carefully shared a warm hug. Initially stiff and uncomfortable, then relaxed as he took refuge in the hug. Together we found a solution to his situation that afternoon – one of many warm experiences in my ‘hug-basket’.

Look around. Even when the sun smiles at us and reach our hearts and souls, we see sad people around us. Sad eyes, glances with no spark. Heavily laden with life’s many challenges.

Still, I smile. We cannot save the world with hugs, but the effort it takes to give some, is minimal. A real hug at the right moment may be just what is needed. For both the ‘hugger’ and the receiver. On good days and not-so-good days.

Regardless of worldview, #metoo and problems surrounding us, we must invest in the hug as a source of nutrition – for all ages. Give and receive, as if the supply is infinite. Even where words are difficult, a hug will find the way – if administered correctly. The energy of a hug goes a long way.

If the eyes are truly the window to the soul, the hug is the language of the heart. ❤️


fullsizeoutput_34ca

“Sometimes the right hug from the right person at the exact right time makes all the wrong in the world disappear …” ⏤ beautifully said.

❤︎❤︎❤︎

 “Hugs may be silent, yet they speak volumes.” ⏤ Carlo ‘CC’ Miller

1 liter egenkjærlighet …

“Tør å bruk deg. Hele deg. Ditt varme ytre og ditt hjertegode, klartenkte, rause indre. Tør å vise hvem og hva du er i dette prosjektet. Ta rollen som inspirator fullt ut. Bli prosjektet du brenner for ….”

De innledende ordene er sakset fra en engasjert og inspirerende dialog jeg hadde med en ressurssterk yngre person forleden. Deler av diskusjonen er gjengitt under dagens blogg, i håp om at den kan stimulere til vekst hos deg eller noen av dine.

Som representant for hva de yngre kaller ‘eldre’, fryder det meg å ta en titt inn i perspektiv og ærlig innmat hos de som flytter seg fra usikker og kanskje utrygg – over i en fastere form. For oss alle, uavhengig av alder, dreier det seg om å ha et solid og trygt fundament. Som må starte med kjærlighet. Egenkjærlighet.

Jeg smiler nå. Mange vil stoppe her, tenke: OK, men er ikke det arrogant … å elske seg selv? Vi snakker ikke om selvgodhet, egoisme, selvforherligelse eller annet. Smilet går over i en trist aksept av at enkelte ser på egenkjærlighet som et negativt og uønsket personlighetstrekk.

Selvforherligelse stammer ironisk nok fra solid forankret frykt og lav opplevd egenverdi. Personlighetstrekket favner usikkerhet og ensomhet, ofte sammen med et sårt indre, og har ingenting med kjærlighet til seg selv å gjøre.

To hunnkjønn i voksenlivets startfase har i løpet av de siste ukene publisert sine tanker via Aftenpostens si;D. Melina, 17 år, deler et emosjonelt innlegg med budskap om å våkne opp: Man forandrer ikke verden fra sengen. Hun tar et oppgjør med de eldre, og oppfordrer sin generasjon til å flytte rumpa fra sofaen, Netflix, HBO og engasjere seg. Tankene Melina deler er sterkt følelsesladede. I innlegget bruker hun ordet ‘self-love’, men snakker om ‘self-care’, som er to vidt forskjellige ting.

Vivi, 21 år, har en annen innfallsvinkel, og fremsnakker verdien av ‘self-love’ på en vidunderlig måte: “Vi lever i tiden av ‘self-love’ og har aldri trengt det mer. Den eldre generasjonen har skapt et samfunn som legger store steiner på små skuldre. Det kommer ikke uten konsekvenser for oss yngre. Blant annet har det aldri vært så mange psykiske problemer blant ungdom som nå.” Deler Vivi.

Sunn innsikt fra sterke jenter. Tiden vi lever i setter psykisk helse på prøve – hos alle aldre og kjønn. Vi ser tegn og negativ utvikling i næringsliv, i idretten, i foreningsarbeid, vi opplever også at de eldste blant oss har utfordringer med depresjon og angst. Ved å starte med oss selv, få et bevisst forhold til hvem og hva vi er, motiverer vi automatisk for holdningsskapende verdier som verden faktisk er avhengig av: Å spre glede og kjærlighet. Ekte kjærlighet.

For noen uker siden foreleste forsker, psykolog og ‘profet’ Jordan B. Peterson i Oslo. På en liten time ble 1.500 billetter revet vekk.  I salen satt 90 prosent menn. Hva er det med denne mannen, elsket og hatet, og svært omdiskutert, som gjør at menn stormer ned forelesningssaler for å høre, for å la seg inspirere av denne katteaktige og mystiske mannen? Selv har jeg tvilt meg frem til å forstå og verdsette en del av hans vinklinger. Peterson er – med sitt krevende budskap – trolig det nærmeste en akademiker kommer en ‘rock-star’. Han er budbringer av klare og tydelige tanker, også om temaet vi her drudler rundt. Hans suksess viser at behovet for å forstå, kjenne seg selv, akseptere, ta i og jobbe innover, også gjelder for menn – i alle aldre. 

Med et varmt smil stopper vi opp, tar en pust i bakken og velger vekk både den romantiske og den lett spirituelle delen av begrepet ‘self-love’. Badeskum, såpebobler, iskrem-boksen i sofaen med Grey’s Anatomy på TV-skjermen er superbra og passer til sitt. Begreper som ‘self-love’, ‘self-care’ florerer. Som med ‘mindfullness’ og mangt annet gjennom de siste årene. Av og til trengs en opprydding som gjør at vi evner å holde sannhetsfokuset også på populær-uttrykkene. Når enkelte ser ordet egenkjærlighet grøsser de på ryggen, og tenker kanskje: “Akk, ikke mer mas om dette litt småekle.” Da er vi på feil spor.

La oss ta en runde på dette vidunderlige livet har å by på – kalt ‘love’. Kjærlighet. Med et åpent sinn og et varmt hjerte. I vår del av verden tenker vi ofte på kjærlighet som noe mystisk som oppstår av seg selv. Og som gjerne kan bli borte igjen like fort. Men kjærlighet er noe annet enn tosomhet,  begjær, eller forpliktelse.

Kjærlighet er en følelse som må dyrkes, næres og jobbes med for vekst. Kjærlighet er ikke noe vi gir eller mottar. Kjærlighet er en forbindelse mellom to, og må være til stede hos begge for å kunne næres. Vi kan vanskelig elske andre mer enn vi elsker oss selv. Et perspektiv enkelte kan være uenige i. Nyere forskning styrker imidlertid denne oppfatningen.

Kjærlighet er mikro-øyeblikk av positiv kontakt med et annet levende vesen. Øyeblikkene er ikke forbeholdt én utkåret. Kjærligheten er en uendelig fornybar og tilgjengelig energi. Tør vi flørte med tanken på hvorfor enkelte lengter tilbake til jobb, til idretten, til vennegjengen etter ferie …?

Alle hungrer vi etter kjærlighet. Har du i denne sammenheng tatt inn at kjærlighet er en følelse du kan vekke i deg selv? Ikke bare kan, men må vekke i deg selv for å oppleve ekte kjærlighet. Et viktig skifte av fokus. Å erkjenne at kjærlighet skapes innenfra, betyr igjen at du kan få den til å vokse, både i ditt liv og i andres. Små øyeblikk av kjærlighet skaper livgivende og ‘magiske’ bølger.

La oss tenke at kjærlighet kan måles. Som i et litermål. Vi er hver og én unike. Alle føler vi oss kjærlige som vesener. Hva om vi tenker oss at ‘jo, jeg mener å ha 3 dl kjærlighet å øse av’. Er vi enige om at for å øse eller dyrke noen form for kjærlighet, må vi være i balanse, vi må føle kjærlighet innover? Være glad i oss selv rett og slett. Isj, dette gjør vondt å kjenne på. Jeg? Glad i meg selv? Sette pris på hvem jeg er?

Ja, dette trenger vi å ta i. Kjærlighet innover er en ‘container’ for kjærlighet utover. Enkelt og greit. Så. Dersom vi har 3 dl innover-kjærlighet, hva har vi da igjen til utover-kjærlighet? 7 dl? Her stopper den enkle delen av tankereisen opp.

Den kjærlighet vi føler innover mot eget selv, er den kjærlighet vi evner å leve ut. Utover. Har vi 3 dl innover – OK – da lever vi med 3 dl leveranse – utover. Interessant? For enkelte ja, for andre er dette krevende. Vi opplever oss selv som kjærlige mennesker, som deler raust, er til stede og leverer til andre i ulike sammenhenger. Hva er så i ubalanse? Den smertefulle sannhet er at mye av den kjærlighet vi selv mener å øse, er alt annet enn kjærlighet. Det er positive, snille handlinger, bevegelser, noe vi gjør for tilfredsstillelse innover. Det får oss til å føle oss vel. Som en del av noe.

Ekte kjærlighet , som fører til vekst og utvikling både for egen del og for andre, kommer innenfra. Fra en sjel, en person i harmoni med seg selv. Fra hjertet. Som aksepterer seg selv. Som har tatt et oppgjør med fortid, skam, skyldfølelse, manglende selvrespekt og annet av emosjonell karakter. Som kjenner sine sterke og svake sider, sin sårbarhet, sitt potensiale, gjerne også sitt mørke, og som evner å håndtere disse sidene. Som lar hjertet ha et forhold til tre vesentlige ord:

  • Takknemlighet
  • Tilgivelse
  • Tillit

Takknemlighet for det livet og den reisen vi er servert. Tilgivelse for alt som er påført oss, og tillit til at vi har det som skal til for å balansere klokt gjennom hva som ligger foran.

Dette kan vi drudle rundt ved senere anledninger.

Gjør deg selv en tjeneste. Stopp opp og sett pris på hvem du er. Elsk hva og hvem du er. Lev ut det du har i deg, tør å være annerledes. Legg fortid bak deg. Lev fri!

Det kreves mot å vokse opp og være den du egentlig er.♥️ 


“DELER AV EN ÆRLIG DIALOG …”

“Tør å bruk deg. Hele deg. Ditt varme ytre og ditt hjertegode klartenkte rause indre. Tør å vise hvem og hva du er i dette prosjektet. Ta rollen som inspirator fullt ut. Bli prosjektet du brenner for. Ja, ord atter en gang fra meg.

Det er som med meg og pennen. Jeg vet mange mener mangt om den, det spiller mindre rolle. Det er kun ved å leve ut den vi er, vi når frem. Til èn, to, til hunderevis. Bloggen min om “Kjærlighet nok til alle” er delt på ulike medier mer enn 300 ganger, lest av mange hundre. Rart. Det er kun ord. Mine ord. Jeg var uvel ved tanke på å bruke et bilde av meg selv til bloggen, men visste at med et tema som er viktig for meg, veldig viktig, må det være ‘all in’. OK, kjør. Ta det som kommer av gulp fra de som ofte gulper – og lev godt med intensjonen for valg som blir gjort. Det er hva vi bør søke.

Du er ung, kan utrette ufattelig i år som ligger foran. Stå på T, kjære T. Ja, jeg vet jeg bruker hjerter og kjære også mer enn normalen, men det er meg. Kan vi tenke slik … ja, jeg tror på det.

Du har ikke  bedt om tanker T, så slett hele greia om dette og jeg blir for mye, med et varmt smil sender jeg deg en bøtte gode energier. Glad for å kjenne deg.”

(Prosjekt-tilknyttede kommentarer er holdt utenfor i gjengivelsen.)

“Tusen takk for støtte og tanker Hanne! Du er god å ha i ryggen, og sånne klare, spesifikke tilbakemeldinger er veldig verdifulle for meg. Og kjærlighet blir det aldri nok av

Det er godt å høre at du også kjenner på frykten for å eksponere deg selv. Det er så skummelt! Føler at jeg tar sosialt selvmord hver gang jeg legger ut noe sånt på Facebook.

Tullete at jeg skal bry meg så mye om hva andre tenker. Tror den responsen sitter dypt i oss fra tiden som sosiale dyr der aksept var overlevelse. Kan vel ikke annet enn kjempe i mot og stå i det ukomfortable.

Gleder meg til neste inspirerende blogginnlegg, du er bra!”

 

Kjærlighet nok til alle  …

‘En sak har flere sider’, heter det så fint. Det gjelder også festdagen “Morsdag”. Annen søndag i februar hvert år hylles Mamma’er i Norge. Vi er i særstilling med valg av dette tidspunktet. De fleste andre land markerer denne kjærlige dagen i mai måned. Første gang vi markerte dagen her i landet var 9. februar 1919. Stedet var Bergen. Jiiha … aner vi jubilum og boblestemning i blodet?

Mødre blir hyllet –  av barn, små, store og enda større, og av ektefeller. Etterhvert hyller også mødre hverandre med hilsener til «alle fine mødre der ute» via sosiale medier. Varmt og godt det hele. Hva kan vel være vakrere enn nettopp det å bli gitt en ekstra god klem, et inderlig ‘jeg elsker deg’, ‘du er verdens fineste og beste Mamma’? Eller selvsagt også gi disse ordene til sin egen Mamma. 

Dagen gir rom for refleksjon.  For Mammaer som av en eller annen grunn ikke har kontakt med sine barn. For alle de som ikke er Mamma’er. Som har forsøkt – og i egne øyne feilet. Helt til vi forstår at det er naturens gang. Livets gang. Ikke alle er ‘meant to be’ foreldre.  Eller for de av oss som har født et barn, og som aldri fikk oppleve å se barnet vokse frem. 

Som i de fleste av mine tankereiser, ligger det egenopplevde bak – enten privat eller via det profesjonelle, som et utspring for nettopp å løfte frem det vi ikke lett snakker om. 

‘Morsdag, jeg gruer meg’ sa en ung jente til meg tidligere denne uken. Ærlige refleksjoner strømmet ut av munnen på denne nydelige sjelen, øynene var blanke. Budskapet var enkelt: Mor og jeg har ingen kontakt. Sårt og sant. Et hjerte som blør denne dagen. Dagen da vi sender og mottar kjærlighet – nyter hjerter, klemmer, kort og annet. Hva slår vel frokost på sengen, medfulgt varme smil og myk hud? Mmmm … snuuus …. sanseapparatet løper løpsk. Savn og sorg finner gjerne sine egne veier. For egen del kjenner jeg fortsatt saltvannssmaken i munnen denne dagen – 19 år etter at vår lille hjerteknuser ble født.

I vår tid opplever vi oftere og oftere unge reflekterte mennesker som vil leve livet uten egne barn. ‘Nei, jeg ønsker ikke barn …’  Svaret kommer gjennomtenkt og tydelig. Nå, som 56+ år, smiler jeg og tenker, ja … mulig ikke det verste valget å ta. En underlig tanke for en som ønsket seg et fotballag – og nedjusterte til minimum 5 ettersom år på baken kom til – for så å ende opp med et vidunderlig lite barn for godt for denne verden. Ja, til og med en som meg har forståelse.

Det er en krevende verden vi lever i. Det finnes mangt et bankende hjerter der ute som trenger en morsfigur, en farsfigur, et kjærlig menneske med tid. Tid til øyekontakt, til stryk på kinn, til en samtale over en kopp te. Tid til en armkrokprat når ting roter seg til, tid til en ferietur for å styrke en sår sjel, tid til mang en liten eller stor hverdagsopplevelse. Ofte! Det er hva vi som ikke har barn, egne barn, kan gi. Mitt liv har vært fylt med all den kjærlige kontakt med barn jeg har kunnet ønske meg. Rause foreldre, vidunderlige barn. Eller også barn uten foreldre i livet sitt. Nå – med et modnet blikk bakover – ser jeg at reisen har hatt stor verdi. Selve reisen former oss, på godt og vondt. Min har lært meg mye. 

Morsdag er en varm og fin tradisjon. Spesielt om gaver er hjemmelagde og kjærligheten ekte, sagt med lun energi. Jeg er heldig å ha min Mamma i live – og gleder meg år etter år over å kunne gjøre litt ekstra stas på denne vakre damen som har gitt 4 jenter en solid grunnmur og trygg kjærlighet gjennom et langt liv. Hvert år dveler jeg likevel ved tanken på alle som savner og ikke har!

Det er mang en årsak til at uendelig kjærlighet akkurat denne dagen kan gå hånd i hånd med sorg eller savn. En liten klump i magen. En følelse av å mangle noe nært og helt vesentlig. Ja, kanskje til og med være satt utenfor dette gode, som fører til vekst for alle. En inderlig tosomhet mellom trygge, lidenskapelige foreldre og et barn, er magi. Fungerende foreldre er “verdens beste ledere” blir det sagt. Ja, jeg tror på ideen.

Med et slikt blikk inn, der perspektivet flyttes over på hva som gir et velfungerende liv, ser vi tydelig hvorfor enkelte mennesker aldri finner indre ro og trygghet. Å bli elsket, føle tilhørighet, respekt, kjenne egenverdi, få være seg selv med hele seg, å få le og leke, å få skape, og ikke minst elske. Det å vokse solid frem som enkeltindivid blir enklere for de som opplever en start fylt av nettopp kjærlighet, lidenskap, trygghet, respekt og masse mot. Med modige foreldre, som står pålestøtt og kjærlig i foreldrerollen –  og som evner å la barna være ‘egen’ blomst.

Kan vi bruke Morsdagen slik den nå står til å favne videre, til å se, til å plukke opp de rundt oss som savner noe – eller noen? Som trenger å bli sett? Selvsagt kan vi det. Det skal så utrolig lite til. Kun bevissthet, tid og ørlite fokus i en hektisk hverdag. 

Det bør være nok kjærlighet i verden til å favne alle. ❤️

 



“Do your little bit of good where you are; it’s those little bits of good put together that overwhelm the world.”

Desmond Tutu

 

 


Sårbare superhelter …

Tankereisen denne gang startet opprinnelig med tittelen «Den empatiske mannen …». En artikkel i DN Magasinet for noe tid tilbake pirret mitt indre. Endelig … Ser vi et skifte i fokuset på å være mann? Leder? Tøffe gutter? Sterke karer? Kan myke verdier bli satt på kartet og løftet dit de bør være? I arbeidslivet ropes et rungende hurra når signaler tyder på at vi motiverer og heier frem det emosjonelle – ‘en revolusjon’ kaller enkelte det. I privatlivet likeså.  Det er i tillegg første gang verden står overfor oppdragelsen av en digitalt styrt generasjon. Ser vi da en opphøyet verdi i å trene frem myke verdier? Få inn takhøyde for følelser, slippe ut istedet for å holde inne, bli sett for hvem vi er, legitimere det å gjøre feil, vokse med og på oppgaver. Svaret gir seg selv. Med humor i blikket kan vi legge til de myke verdienes fortrinn i ‘kampen’ mot roboter. 

Men hvorfor la et viktig tema som emosjonell intelligens kun handle om menn? Temaet bør favne langt og lenger – enten det er en hun, hen eller han. Vi – verden – trenger mennesker som evner å leve og styre ut fra høy grad av emosjonell intelligens. Verdien av det myke er gull i stort sett alle former for relasjoner. Som menneske, mor, far, barn, kollega, tante, onkel, venn, kjæreste. Som venn eller fiende, som medarbeider eller motarbeider. Som idrettskamerat, som influencer, som rollemodell.  

Empatiske mennesker er mangelvare. De som favner om, inkluderer, lytter – og også byr på ærlig selvinnsikt, viser sitt sanne jeg. Kommer vi i tillegg til det punkt hvor egne svakheter kan tas med i hverdagssamtalen uten at hanekammen ligger forover, har vi nådd langt. Vi får et styrket verdigrunnlag. En plattform for vekst. Felles vekst. De som har empati med på laget kommer alltid lenger hevder forståsegpåere. Og ja – de som evner å leve i harmoni, med humor, selvinnsikt og kontrollerte følelser – når alltid lenger. Spesielt om fokus er vekst i et fellesskap. Privat eller profesjonelt. 

Hva betyr så dette mye brukte ordet ‘empati’? Ofte viser dagligtale at empati forveksles med sympati. Enkelt sagt er empati evnen til innlevelse mens sympati er evnen til medfølelse – føle det samme som en annen person. Et empatisk menneske evner å forstå og sette seg inn i andre menneskers følelser og utfordringer.  Et empatisk menneske har stor selvinnsikt og graden av empati stiger ofte med livserfaring og derav også alder. Et empatisk menneske starter med seg selv, bruker sin egen reise til å lese signaler og forstå. 

Empatien søker det genuine, det sanne. Mangel på ektefølt forståelse avsløres enkelt, og opparbeidet tillit svekkes. Mennesker som fortjener det minst, krever interessant nok ofte størst grad av empati. Den i dine omgivelser du synes er vanskelig, eller ‘ubrukelig’, avhenging av relasjon – har du trolig mest å tjene på å forstå. Med solid forståelse for hvordan personen du har med å gjøre, tenker og agerer, kan du som samlivspartner, søster eller bror, kollega, lagspiller, konkurrent og annet – flyttet fjell. Et snev av humor må med.

Det å tørre å vise følelser gjør noe med oss. Både som budbringer av energiene – og ikke minst mottakerapparatet. Den som kan nyte godt av inspirasjonen varme følelser ofte skaper.  Det å bli sett som et helt menneske. Empatiske mennesker prioriterer ofte ut fra fellesskapets interesser. Hvor skal vi – som kjærester, familie, som venner, som bedrift eller gruppe. Som teamleder, som lærer, som barnehageassistent – som medmenneske.  

Fra barnsben av lærer vi ofte det motsatte av hva vi her drudler rundt. Følelser skal holdes inne. «Nei gutt, ikke gråt … du er for stor for dette nå.» Som det enkleste av det enkle. Familierelasjoner, nære eller også fjerne, oppfordrer sjelden til å uttrykke følelser. Vi programmeres til å holde tilbake, stenge inne. Den kjærlighetsnærende, upretensiøse familien er for mange kun en drøm.

Hvorfor dveler vi så ved dette emosjonelle? Begrepet ‘selvrealisering’ gikk som en farsott i en årrekke. Ja, la oss realisere. Oss selv. Men verdien av realisering blir aldri ‘tipp topp tommel opp’ om vi reiser inn i fremtiden alene. Med et egosentrisk fokus. 

Det er spesielt i møte med de fremvoksende generasjoner vi kjenner på viktigheten av å styrke softe verdier. Rope et rungende ‘ja takk!’ Dette ikke bare hva vi vil ha, men hva verden sårt trenger. Mors-figurer, fars-figurer, ledere, lærere, trenere. Trygge mennesker å se opp til,  som viser at de har hva som skal til for å styre taktfast mot fellesskapets mål.

Som lever ut det mangfold av verdier et helt menneske innehar. Som skaper trygghet og takhøyde for å utvikle hva hver og en har i seg. Som tør å trekke humorkortet der det må til. Som stopper opp, som favner om, som ser også de som trenger å bli løftet. I beste Solskjær stil. Uansett! Hjemme, borte, alltid! 

‘Nei, nei og atter nei’ tenker du kanskje nå, dette blir for mye ‘lull lull’. Og ja, i tilfeller med overvekt av ‘feelgood’ er jeg enig. Så la oss gå en ekstra runde på hva vi snakker om: Sunn, funksjonell og konstruktiv empati kommer fra mennesker som har kontroll på egne følelser, har høy selvtillit, vet å sette grenser og kan samarbeide med andre på en solid måte, både følelsesmessig og intellektuelt. Å balansere dette er avgjørende for god empati.

Den amerikanske psykologen Daniel Goleman skriver i sin bok ‘Emotional Intelligence – Why It Can Matter More Than IQ’ følgende: «Vår oppfatning av menneskelig intelligens er altfor snever. Våre følelser spiller stor rolle i beslutningstaking og individuell suksess. Selvbevissthet, impulskontroll, utholdenhet, motivasjon, empati og sosiale antenner er alle kvaliteter som utmerker seg positivt: Deres relasjoner blomstrer, de når høyt i næringslivet, de er godt likt på arbeidsplassen.»

Hvordan stimulerer vi så dette myke og gode, tenker trolig mang en skeptiker nå. ‘Empati er medfødt’ mener enkelte forståsegpåere. Andre mener den kan utvikles. Her er vi ved et punkt der flere av dere tenker: ‘Dette er ikke for meg’. OK, da er du trolig over middagshøyden og godt voksen, eller bare ‘senior i hodet’. De yngre vil bli sett og akseptert med hele seg. De vil ha trygge, forutsigbare rammer i jobb – og vekst i samlivet. De roper på forståelse og søker takhøyde for egne meninger og annerledeshet. De holder fritid hellig og søker opplevelser som styrker det glade. Det som gjør dem superhappy og tilfreds.

Å stråle ut ekte glede har uslåelig effekt på viktige menneskelige egenskaper og relasjoner. Å se at alle er verdifulle, støtte verdier som verdighet og respekt, er et godt livsmantra. Å trene muskulaturen som har med egne følelser å gjøre, bør bli sexy. Ultrasexy faktisk. Er vi modne for et krafttak? Tør vi kjenne på egen sosial forpliktelse, ‘vi’ fremfor ‘jeg’? Tør vi velge mot fremfor komfort? Tør vi erkjenne at fellesskapet alltid står sterkest og at vi må starte med oss selv? La hjertet vise vei. 

Fremtidens superhelter kjenner på egen sårbarhet og lever den ut.❤️

 


 

 


Wislawa Szymborska, polsk nobelprisvinner og dikter, har en vidunderlig evne til å utfordre vanetenkingens makt. Hun skriver lekende lett og enkelt om det absurde og meningsløse vi omgir oss med. Ofte litt trist. Poesien hennes er underfundig, varm og vakker, med et kjærkomment humoristisk tilsnitt.

La oss dele en favoritt blant mange:

LIVET ER DEN ENESTE MÅTEN
(oversatt til norsk av Christian Kjelstrup)

Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;

å være en hund,
eller stryke den over den varme pelsen;

å skille smerte
fra alt som ikke er det;

å komme seg på innsiden av det som skjer,
se noe fra flest mulige synsvinkler,
å strebe etter å trå minst mulig feil;

En enestående sjanse
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;

og i det minste en gang
snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;

og å følge en gnist i vinden med øynene;
og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig