Category: Gems

«Ser du meg?» Hun vrinsket lunt, hvisket det ut – som et lite vindpust … eller gjorde hun ikke? Av og til opplever vi de vidunderlige energiene som sender oss i en annen retning enn planlagt, som fyller oss med noe vi trenger akkurat der og da. Så var tilfelle en gnistrende deilig lørdag for litt siden. Minusgradene var hele 12 da bilen ble parkert midt inne i skogen noen kilometer hjemmefra. I det jeg la fotoapparatet i skulderhylsteret, låste bilen og rettet blikket mot ridehuset i skogkanten, følte jeg en sterk dragning i stikk motsatt retning. Uten videre refleksjoner snudde jeg ryggen til det egentlige målet og gikk med faste målbevisste skritt – mot hva? 

Der sto hun. I mine øyne det vakreste av det vakre. Blikkene våre møttes, ømme og med en underlig form for forståelse. Vi søkte begge ‘noe’. Muligens akkurat hva det meste i livet handler om: Å se – og bli sett. Ikke som ‘å vise seg frem’ på en fancy restaurant, på sosiale medier eller i bybildet, men å bli sett som det vi er, hva og hvem vi er i dagliglivet. Hver dag – hele året. 

Selvmordsstatstikkene viser urovekkende tall. Økningen fra år til år er skremmende og kjønnsfordelingen viser at det er overvekt av menn som velger å ta sine liv. Vi erfarer stadig oftere mennesker som opplever utenforskap. Det være seg barn, unge, voksne og eldre.  Vi opplever tenåringer som velger samvær med foreldre og deres venner fremfor jevnaldrende. Forventningspresset er stort. Å ‘bli likt’ betyr for enkelte unge å gå utover hva de tror på, hva de har i seg av egenverdi.

I næringslivet opplever ansatte å bli mobbet, bli ekskludert. Enkelte utsettes for alvorlig diskrimenerende handlinger – også fra sine ledere. Jeg kjenner det kribler etter å gripe fatt i dette på et dypere nivå. Hva og hvorfor? Det samme gjelder for mange i alderdommen. Ensomhet, utenforskap, det å ikke høre til. 

Å mene om årsaker skal vi la ligge for nå. Kun ta inn at dette er virkelighet – og at den generelle utviklingen i samfunnet er negativ. Å se – og sørge for å bli sett – er et valg, for enkelte et krevende valg. Å se dreier seg om bevissthet, om å være våkent tilstede. Ved å åpne opp – leve fra hjertet og ut – gir vi oss selv unike muligheter til å skape nye relasjoner. Relasjoner som igjen kan være akkurat hva vi trenger for å møte morgendagen styrket. Et blikk, et kontaktpunkt, du verden for magi.

Det å bli sett er et større tema, som ofte møtes med et «nei takk, jeg vil være her jeg er, her har jeg det bra». For mange er det å gå ut av komfortsonen, å ‘ta plassen’, krevende. Å be om å bli sett og hørt, å be om en hånd, et bidrag, er utenkelig. Det finnes en trygg sone for de fleste av oss, et sted hvor vi søker ly for livets ymse. Men er det å bli værende i denne sonen – på trygg grunn, bak PC’en, med fiktive ‘to-do-lister’ eller annet i hverdagslivet, et godt liv? Hindrer det oss fra å delta – være åpne og tilfredse – aktive i egne liv?

Å gi seg selv anledning til å bli sett kan bety hardt arbeid. Det betyr også å møte både oppturene og nedturene med håp og mot, nesten som en beinhard treningsøkt. Vi feiler, vi feirer, vi blir skuffet, vi lykkes, vi smiler. Vi møter anerkjennelse, vi føler kjærlighet til livet. Vi kjenner på å la fortid være fortid. Vi må evne å gå forbi det som holder oss tilbake, gi slipp på det som var – for så å favne solid om det som er. De enkleste energiene deles fra hjertet.

“Å se deg der gjorde meg godt. Det ga meg det jeg trengte – der og da. Takk, Hanne.” Ordene varmer og vil gjøre i lang tid. Og som med den skjønne firbente i innledningen, var mitt møte med en vakker, sårbar tobent av stor verdi: Jeg fikk tilbake mer enn jeg ga. Varm inkludering. I alvor møttes vi og ladet ny energi. Energi til å gripe fatt på livet som ligger foran. 

Desember er tung for mange av oss. Ikke hele tiden, men i øyeblikk hvor sårbarhet, savn og ymse utfordringer banker på – på en litt annen måte enn ellers i året. Å møte blikk, se hverandre for de fine menneskene vi er, tilhører ikke kun jul og høytid. Det hører hjemme hele året, med samme magiske virkning – for giver og mottaker. Prøv. Jeg tror du vil oppleve flotte øyeblikk, rene, ærlige ‘gaver’ som matcher  det meste annet – et ømt blikk, tilstedeværelse.

Det meste i livet handler om mennesker, de vi møter, de vi elsker, de vi savner. Ja, til og med mennesker vi ikke lett liker. Ved å akseptere oss selv og hverandre som vi er, oppmuntre og støtte, spres positive energier som løfter og gir håp. Å gi håp er livets ekte diamanter – diamanter som varer evig. 

“Do you see me?” … She winced warmly, almost whispered – like a little breeze … or did she really? 

Occasionally, we experience energies that send us in a different direction than planned, delivering something we need right then and there. Which is just what happened this beautifully sparkling Saturday a little while back. The thermometer counted minus 12 (C) degrees when I parked the car in the woods a few kilometers from home. As I put my camera into its shoulder holster, locked the car and looked toward the indoor riding arena on the edge of the forest, I felt a strong pull in the opposite direction. Without further reflection, I turned my back to the real target of my visit and set course – steps firm and determined – toward what?

There she stood. An almost breathtaking combination of strength and beauty. Our eyes met, a tender exchange  with a strange kind of understanding. We both searched for something. Possibly exactly what most of life is all about: To see – and to be seen. Not like ‘showing off’ at a fancy restaurant, on social media or in a crowded city street, but being seen as ‘me’ – our natural self, what and who we are in daily life. Every day – all year.

Recent suicide statistics show disturbing numbers. The increase from year to year is dishartening, and the gender distribution is heavily slanted toward men. Ever more often we face situations where people of all ages feel left out or rejected. We experience teenagers who prefer to be with parents and their friends rather than their peers. The social pressure is enormous. Indeed, to many young people, ‘group acceptance’ requires going beyond what they believe in, diminishing their sense of self-worth.

In the business world, employees experience being bullied and excluded. Some are subjected to serious discrimination – even from their leaders. A subject – and a problem – that feels like an open invitation to further discussion and deeper understanding: What and why? Even the elderly, surprisingly many, experience this – loneliness, being left out, not belonging. I will leave that discussion for another time, and for now just accept that this is reality – and that the general ‘evolution’ of society is in fact stagnation. 

To see – and be seen – is a choice, for some a demanding choice. Really seeing people is about consciousness, about being attentive. By opening up – living from the heart and out – we give ourselves unique opportunities to create new relationships. Relationships that, in turn, may be just what we need to build strength for tomorrow’s challenges. A glance, a point of contact – it’s like magic.

Being seen is a wider subject, often met with a “no thanks, I want to be where I am, I feel safe here”. To many people, leaving the comfort zone, ‘taking their place’, is demanding. Asking to be seen and heard, asking for a hand, a contribution, is unthinkable. Most of us have a ‘safe zone’, a place where we seek shelter when life gets rough. But is staying in this zone – a safe haven, behind the PC, with fictitious ‘to-do lists’ or other ‘normal’ activities, a good life? Does it prevent us from participating – from being open and content, active in our own lives?

Giving oneself the opportunity to be seen can be hard work. It also means approaching life’s ups and downs with hope and courage, almost like a workout. We fail, we celebrate, we are disappointed, we succeed, we smile. We face recognition, we feel love for life. We assess and accept the value of leaving the past behind, to understand and go beyond what is holding us back, and heartily embrace the current. The simplest energies are those shared from the heart.

“Seeing you there made me feel good. It gave me what I needed – there and then. Thanks, Hanne.” The words were warm and will linger for a long time. And, just like my wincing, four-legged friend above, my encounter with a beautiful, vulnerable to-legged being was of great value: I got back more than I gave. Warm inclusion. A sincere exchange of energies, a recharge. Energy to seize the days and life ahead.

December is heavy for many of us. Not all the time, but at times when vulnerability, needs and other challenges mount – in a slightly different way than the rest of the year. Still, meeting glances, seeing each other for the fine individuals we are, should not be reserved for Christmas and holidays. The need – and benefit – is constant, as is the magical effect – for both ‘sender’ and recipient. Try it. I think you will experience great moments – like a tender look, acknowledged presence. Pure, honest ‘gifts’ that match just about anything.

Most of life is about people. Those we meet, those we love, those we miss. Yes, even people we don’t easily like. By accepting ourselves and each other as we are, with encouragement and support, we spread positive energies that lift us up and give hope. Giving hope is life’s real diamonds – diamonds that last forever.

Hva er det med denne klemmingen som er supernaturlig for enkelte – og det stikk motsatte for andre? La oss ta en tankereise rundt klemmen – den gode energien mellom to.

Å vokse opp i et trygt og kjærlig hjem er luksus. Ikke alle gjør det – verken i våre dager, eller tidligere.  For de fleste av oss representerer klemmen kjærlighet, trygghet og varme, aksept og ja … rett og slett næring. Nesten som med puppen i livets startfase. Enkelte evner selv å finne frem til denne vidunderlige næringens kilde, andre må ha hjelp. Det finnes også individer som ikke vil ha puppen – og blir tilført næring på annet vis. Slik er det også med klemmen.

Klemmen vil trolig aldri komme på den offisielle listen over godkjente terapiformer, men kan – om den brukes riktig – utrette underverker. Klemmer formidler et budskap, og føles kun godt om vi er åpne for å motta budskapet.

Jeg kommer fra en familie av klemmere. For meg er klemming naturlig. Pappa elsket å gi de 4 jentene sine en klem. En oppmuntrende, en gla’,  eller en takknemlig klem – like gjerne som den faste og nærmest rituelle barber-klemmen. En klem som en naturlig ingrediens, uavhengig av dagens modus … om den var god eller hva enkelte feelgood-bloggere kaller ‘kjip’.

Tidlig i 30-årene opplevde jeg livet snudd på hodet. Brått og uventet. Enkelte ville kalt det hele ‘å bli satt på prøve’. En kontroll, et røntgenbilde, skulle vise seg å resultere i en telefon hjem til min kjære Helge: «Jeg kommer ikke til middag som planlagt, jeg er ille ute». 5 måneder senere kom jeg hjem i en forfatning hvor alt skulle bygges opp fra scratch – både psykisk og fysisk: Trygghet, selvbilde, muskler, hår, evne til å beholde mat, tro på fremtiden – for å nevne noe.

Pappa, som bodde i Spania, kom på besøk èn gang disse månedene. Med et sjakkbrett – og en klem. «Du er en dyktig sjakkspiller, nå trenger du å fokusere riktig», var budskapet. Han led over å se meg slik. Datteren som alltid hadde vist styrke, tenkt og handlet etter eget hode, så til de grader satt på prøve. Som avskjed var det ingen emosjonelt drevne ord – kun en klem. En klem som vil bli husket for alltid. Den sa alt jeg trengte å ‘høre’. Om kjærlighet, om det levde liv, om frykt, om sorg og savn, om ren redsel. Om håp. Der og da følte jeg et kort øyeblikk sorg over å ikke ha den Pappa’n som ga trygghet gjennom tilstedeværelse. Å akseptere at dette var hans måte å takle situasjonen på, tok tid. Men å se mannen som var min klippe gjennom barneår gå uten å snu seg, se tilbake, var kanskje akkurat hva jeg trengte. Null ‘lull-lull’. Kun bøtter ren kjærlighet. 

12 år senere ringte Pappa fra et sykehus utenfor Benidorm, hvor han var innlagt for et mindre kirurgisk inngrep. «Ting har gått galt, … jeg trenger deg – dere – her nå!» Bilen ble pakket med kontoret, bikkja og nødvendigheter. Kunder ble kontaktet, situasjonen forklart. En samtale med sykehuset indikerte at dette kunne ta tid. Da trengte jeg som driver eget, “mine og mitt” rundt meg for å fungere ute av landet over tid. Fly liker jeg ikke, kjøre bil er en drøm. Underveis ringte Pappa lettere desperat: «Hvorfor i all verden kan du ikke for en gang skyld oppføre deg som normale folk – book en flight?» “Kjære deg Pappa, dette går så det suser. Vi er allerede i Frankrike, i fin driv videre. Kun timer nå, så er vi fremme.”

For å gjøre det hele kort, vi kom frem til en mann i urovekkende dårlig forfatning. Legene ville legge ham i kunstig koma for å få bukt med bakterier og smertebilde. Vi ba om tid til en prat, litt stell, før han ble lagt i koma. Vi rakk ‘barber-klemmen’, som denne gangen ble en lang og intens variant, med et sterkt budskap. Lite visste jeg da at det var siste klemmen vi delte – med ham i bevissthet. Det var en rolig mann som lot seg trille inn på intensiven. Med sine rundt seg. 

Oppholdet varte i 11 uker. Hver dag fikk Pappa klem av en eller flere av jentene sine, familie. Klemmene ble mange og følelsesladede, men alltid med et budskap. At han både følte og tok til seg deler av dette, velger jeg å tro. Jeg var heldig å få være med ham hver dag disse ukene frem til han sovnet inn og reiste videre. Uten å våkne igjen. De siste dagene rant tårene hans når han ble klemt, snakket og puslet med. Sterkt. Med et tydelig budskap om hva berøring gjør med oss – bevisst eller ubevisst. Og ikke minst hva vi selv vet å ha levert via klemmen, også i tilfeller hvor ord av naturlige årsaker ikke når frem.

Isj, dette ble tungt. Men godt. Vi er hva vi vil være. Vi gir og øser hva vi fokuserer på. Budskapet må være ‘å ta del’. Tør å gi et budskap, tør å gi også til de som ikke naturlig hører inn under ‘normalen’ for deg å klemme. Fortsett å gi – forsiktig – til de som vegrer seg for å ta i mot. Ved å velge håp, er alt mulig!

Jeg er en ihuga klemmer. Ikke alltid med hell, men du verden så lærerikt. Nesten som å gå tur med bikkja uten bånd. Vellykket i 80 prosent av tilfellene, skikkelig ute å kjøre i et knippe av de resterende. Hvor folk ‘bjeffer’ skarpere enn den firbeinte. Den gode intensjonen – ja, også behovet for å gi, treffer av og til feil. Budskapet er ikke tydelig nok.  Det får vi tåle, og legge i kurven for læring.

En ettermiddag passerte jeg en liten gutt som satt utenfor skolegården. Et trist blikk møtte mitt. «Hei», sa jeg og bøyde meg ned. «Går det bra med deg?» «Ja», sa han … ordene var like triste som blikket. «Trenger du en klem» sa jeg, og åpnet armene. Den lille gutten nølte, men reiste seg opp og kom inn i armene mine. Vi delte forsiktig en varm klem. Han var først stiv som en stokk, så slappet han av og søkte tilflukt i klemmen. Sammen fant vi en løsning på hans situasjon denne dagen – en av mange gode opplevelser under klemmens fane. 

Se deg rundt. Selv når solen smiler og treffer oss i både hjertet og langt inn i sjelen, ser vi mennesker rundt oss med et trist kroppsspråk. Et blikk uten gnist. Tungt ladet med livets mange utfordringer.

Ja, jeg smiler. Selvsagt kan vi ikke redde verden med klemmer, men du hvor lite som skal til for å gjøre en innsats med en klem. En riktig klem i rett øyeblikk kan være akkurat hva som skal til. For både giver og mottaker. På gode og mindre gode dager.

Uansett verdensbilde, #metoo og annet, må vi satse på klemmen som næringskilde – til unge og eldre. Gi og motta, som det reneste øsekar. Selv der ord er vanskelige, finner klemmen frem – om den gis riktig. Energien en klem tilfører, rekker langt.

Dersom øynene virkelig er sjelens vindu, er klemmen hjertets språk.❤️

What is it with hugging – such a natural thing for some, and the opposite for others? Join me on a short ride in the world of hugs – the warm energy exchange between two beings.

To grow up in a safe and loving home is a luxury. Not a choice for us to make for ourselves and certainly not available to everyone. Not today, not yesterday. Still, for most of us, a hug represents love, security and warmth, acceptance and yes … simply nourishment. Almost like the breast in life’s initial phase. Some manage to seek out this ultimate source of nourishment by themselves, others need help. There are even a few who refuses the warm nipple, and must be be nourished by other means. People’s relation with the hug is similarly multifaceted.

The hug will probably never get on the official list of approved forms of therapy, but can – if used correctly – accomplish wonders. A hug conveys a message and a good feeling of togetherness – if we are open to accept the message.

I come from a family of huggers. To me, hugging is natural. My Dad loved to hug his 4 girls. Encouraging, joyful or grateful hugs – and the almost ritual, daily after-shaving-hug. The hug was a natural ingredient of the day, regardless of mindset – whether it was good or what some  feelgood-bloggers call ‘sucks’.

In my early 30s my life was turned upside down – suddenly and unexpectedly. Some would call it ‘to be put to the ultimate test of life’. A medical checkup, an X-ray following a failed pregnancy, resulted in something akin to a distress call home to my dear Helge: “I’m not coming to dinner as planned, I’m in trouble.” Five months later, I finally came home – in a condition where ‘everything’ would have to be built up from scratch – mentally and physically: Confidence, self-esteem, muscles, organs, hair, ability to retain food, faith in the future – to name a few.

Dad, who lived in Spain at the time, came to visit once during this period. With a gift, a small chessboard – and a hug. “You are an accomplished chess player, now you need to focus right,” was his message. He suffered to see me like this. The daughter who had always been strong minded, persistent and independent, now in such a vulnerable and demanding situation. As he was leaving, there were no emotional exchanges, just a hug. A hug that will be remembered forever. A hug that said everything I needed to ‘hear’. About love, about the life lived, about fear, about grief and loss. And about hope.  For a brief moment – there and then – I felt grief over not having the Dad who could provide support through presence. It took time for me to accept that this was his way – his only way – of coping with the situation. Seeing the man who had been my rock through childhood, leave without even once  looking back towards my window, was perhaps just what I needed. No ‘lull-lull’, no meaningless words. Only buckets of pure love.

12 years later Dad called from a hospital outside Benidorm, where he was hospitalized for a minor surgical procedure. “Things have gone wrong … I need you – you – here now!” The car was packed in a hurry with office, dog and necessities. Customers were contacted, the situation explained, meetings and projects rescheduled. A phone call to the hospital revealed that this could take time. Being an independent contractor, I could work from Spain for a few months – if my little family would join me. And they would. And since I hate airplanes and love to drive, transportation was a given. Not so for dear Dad. As we were racing through France, he called to check on our progression – and was impatient: “Why on earth can’t you for once act like normal people and get on a flight?” “Dear Dad, this is going fine. We’re already in southern France, only hours away.”

A few hours later we met a man in alarmingly poor condition – and very happy to see us. The doctors wanted to put him in an induced coma to eradicate bacteria and alleviate the fever. We asked for – and got – time for a good chat, some personal care – including an overdue shave, before the doctors took over. We just made the ‘shaving-hug’ – this time long and intense, with a strong message. Little did I know then that it was the last hug we would share while both conscious. He was quiet and content as the orderly took him to the intensive care unit. Surrounded by his own.

The stay lasted for 11 weeks. Every day, Dad was hugged by one or more of the girls and members of their families. Numerous, emotional hugs, always with a message. I chose to believe that he somehow could feel our presence and the hugs thought the coma. I felt lucky to be able to spend time with him every day during these weeks, until he eventually let go and traveled on. Without waking up. The last few days, his tears flowed when he was hugged, talked to and touched. A strong signal and a clear message about the importance of physical contact – whether we’re conscious or not. And not least, about what we have silently conveyed via hugs and touches, even in cases when words cannot be exchanged.

Jeez, this turned out very heavy. Heavier than planned, but good too. Underscoring the message: We are what we want to be. We give and share what we focus on. The message must be ‘participate’. Dare to give a ‘physical message’, dare to give even to those outside your normal ‘hugging-zone’ so to speak. And continue to give – gently – to those who are reluctant to accept. By choosing hope, anything is possible!

I am an avowed hugger. My hugs are not always ‘successful’, but always educational. Somewhat akin to walking the dog without a leash. Successful in 8 out of 10 cases, quite disastrous in some of the remaining, when people ‘bark’ sharper than their four-legged companions. The good intention – and the desire to share, misses the target at times. The message is not sufficiently clear. We can handle that, and put it in our ‘basket of experience’.

One afternoon I walked by a little boy who sat outside the schoolyard. He looked at me with sadness in his eyes. “Hey,” I said and bent down. “Are you OK?” “Yes,” he said … the voice was as sad as his gaze. “Do you need a hug” I said, and opened my arms. The little boy hesitated, then got up and came into my arms. We carefully shared a warm hug. Initially stiff and uncomfortable, then relaxed as he took refuge in the hug. Together we found a solution to his situation that afternoon – one of many warm experiences in my ‘hug-basket’.

Look around. Even when the sun smiles at us and reach our hearts and souls, we see sad people around us. Sad eyes, glances with no spark. Heavily laden with life’s many challenges.

Still, I smile. We cannot save the world with hugs, but the effort it takes to give some, is minimal. A real hug at the right moment may be just what is needed. For both the ‘hugger’ and the receiver. On good days and not-so-good days.

Regardless of worldview, #metoo and problems surrounding us, we must invest in the hug as a source of nutrition – for all ages. Give and receive, as if the supply is infinite. Even where words are difficult, a hug will find the way – if administered correctly. The energy of a hug goes a long way.

If the eyes are truly the window to the soul, the hug is the language of the heart. ❤️