Den ærlige samtalen, det å bli hørt og gjerne sett. Du verden hvor vi ønsker oss dette. Nå mer enn noen gang skinner ren livsfortvilelse gjennom i samfunnet. Krav og forventninger til egen leveranse – og til andres. Usikkerhet i hverdagslivet som favner vidt, fra arbeidsforhold til samliv, til egen helse, til fremtidsutsikter. Spørsmål og usikkerhet danner grunnlag for en uro som vi altfor ofte kaller frykt. La oss drodle.
Å eie sin egen historie har i all tid vist seg å være styrke. Det å akseptere hvem og hva vi er. På godt og vondt. Vi skal ikke dvele lenge ved dette superinteressante temaet, kun akseptere at for å kunne fortelle nye historier må vi bearbeide hva vi har i oss. Mestre livet. Livsmestring som fag i skolen blir av enkelte sett på som en nødvendighet. Med sår erkjennelse av hvorfor temaet har dukket opp, blir behovet for å akseptere egen reise – egen historie, enda viktigere. Vi kommer aldri forbi hvem og hva vi er.
Gode samtalepartnere vokser ikke på trær. I 2020 har jeg fått et blikk inn i mange menneskers reise. I det profesjonelle og i det private oppleves det å ta grep, finne mot, som svært krevende. Vi vet noe om hva verden står i av utfordringer, vi vet også noe om hvorfor vi har ‘havnet her’ – og atter noe om hva som skal til for å flytte oss videre. Likevel butter det for mange. I disse samtalene er det to ord som ofte dukker opp – aksept og endringsvilje.
I en åsside i Valdres bor benken Blue. På vei mot fjellets topp møtes vi ofte. Forleden delte vi en ærlig stund – to energier med svært forskjellig bakgrunn. Bli med inn i en dose munterhet, parret med det dypeste alvor:
Hei på deg Blue, godt å se deg. I dag har vi skikkelig rufsevær.
Ja, Brondie. Naturen som kommuniserer på sitt mest interessante. Skyer som skifter fra det mørke truende til det lyse håpefulle. Litt regn, en stripe sol, milde vindfulle kast… stormen som ligger på lur. Fint at du kom bortom i dag også. Jeg nyter den vakre gran-klyngen der nede – se hvordan de favner om hverandre, vel vitende om at vinteren slik vi kjenner den, lurer i det fjerne. Et fint bilde på hva vi samlet står i. November anno 2020 er jammen spennende uavhengig av hvilken art vi tilhører.
Du Blue, har du en liten stund. Tid for en ærlig prat?
En raring er hva du er, Brondie. Dag etter dag kommer du forbi meg her oppi lia, godt utenfor stien som bringer de fleste av menneskearten opp til målet – fjellets topp. I tillegg spør du om jeg har tid. Tid har en aldrende sjel som meg nok av. Jeg fryder meg over dine besøk, og undres av og til hvorfor du legger din vei bortom meg her i lia mi?
Nå setter du fingeren rett på noe jeg bruker litt tid på, Blue … Hvorfor? Med alder blir vi flinkere til å velge bevisst vekk, men ikke like bevisst inn. Jeg liker meg utenfor det oppmålte, utenfor A4-malen, ja – sannheten er at det alltid har vært slik for meg. Det å gå fritt på denne måten gir meg ro. Turene mine brukes til å tømme, til å lade, til å fristille meg fra hverdagslivets forventninger. Tørre å kjenne på kaoset som ofte hoper seg opp innvendig, av følelser og inntrykk. Det hele er godt og forventningsfritt. Å møte deg, å kunne dele noe av det som ligger der, gjør utrolig godt.
Jeg har bodd i denne åssiden i mange 10-år Brondie. Og ja, du er nok inne på noe der. Stadig oftere dukker det opp mennesker som setter seg ned her på plassen min. Selv om ikke alle åpner opp, føler jeg at de bærer på noe – noe som hadde hatt godt av å ‘komme ut’. Ikke bare tømmes ut, men luftes i en energi som gir rom for sårbarhet og det ekte. Forleden satt en ung jente her i flere minutter. Helt stille, med hodet løftet og blikket søkende innover i fjellsidene. Syndin-vannene gjør inntrykk på de som stopper akkurat her. Det er magi i naturen der fremme, den bringer med seg håp. Den unge snakket om forventninger, egne og andres, det å skulle levere på topp hele tiden. Hun nevnte venninner hun ikke kan måle seg med, og andre igjen som hun ikke ønsker å måle seg med. Hun snakket om de mange som fra barnsben av overdynges av superlativer om hvor unike, flinke og enestående de er – fra foreldrene. Barn som i den andre enden av en slik barndom blir umulige å ‘ha med å gjøre’ i ungdomstid og senere voksne år. Hun fortalte om en ung kollega som forleden ble ‘avkledd’ som rusbruker. Utrolig for en gammel krok som meg, at nyutdannede faktisk starter sine karrierer med et overforbruk av et eller flere rusmidler for å kunne levere på topp. Er dette livsmestring? Ja, jeg håper virkelig hun kommer tilbake en dag, Brondie. Å ta del i litt av hva de unge står i er interessant. Vi lever stille og fredelig her i fjellet. Samtaler på kryss av generasjoner beriker min historie. Slike stunder lever jeg på lenge.
Du verden Blue, dette var masse å ta inn. Men ja, jeg ser den. I deler av mitt profesjonelle liv ser vi de sårbare på en annen måte i dag enn tidligere. De blir flere, og utfordringene med å mestre hverdagslivet starter tidligere. I tillegg opplever vi en overvekt av menn med stort behov for å ‘bli sett’. Dette håper jeg vi kan komme tilbake til ved en senere anledning. Et stort og viktig tema.
Blue … denne måneden er spesiell for meg. November 2020. Det å ha et 10-års jubileum med noe som egentlig kun er sårt og vondt, følesi perioder overveldende. Et jubileum det ikke er lett å snakke om. Men det tilhører min historie – og noe jeg trenger å kjenne ærlig på. Jeg er på en og samme tid takknemlig, glad, ydmyk – og vettskremt. I ett øyeblikk bruser ren glede i årene, i et annet dukker uroen opp. En virvelvind av følelser.
Mmmm … Brondie, jeg kjenner deg nå, etter 5 år med jevnlige ærlige samtaler. Dette vil jeg gjerne ta del i. La meg høre.
Du har hørt deler av min historie – av både det gode og det mer krevende, Blue. En fin-fin blanding av livet i medvind … og en dose motvind. Fra ung med klare tanker om hva fremtiden skulle bringe med seg, fra karriere og familie til egen vekst. Ja, jeg smiler når jeg sier dette, for det er nettopp slik vi gjør det, vi mennesker. Vi starter i det unge og har tydelige ideer om hva og hvordan – urokkelig er troen på tiden som ligger foran. Det å møte motgang – den harde brutale virkeligheten allerede i ung alder, har gjort noe med meg. Aborter, det å midt i et svangerskap møte kreft og 5 intense måneders kamp på et av landets fremste sykehus – kjente jeg på verdien av å ta grep. Sørge for å være bedre rustet en neste gang – forberedt på livets ymse. Du smiler nå Blue, hva tenker du?
Jo, du nevner så fast og tydelig: ‘rustet for en neste gang’. Mon tro hva du mener med det Brondie? Er det mulig å bygge en bro mellom motgang og medgang som gjør det hele enklere … er det hva du mener?
Nei, Blue. Ikke akkurat på den måten. Men det å bli ‘rammet’ av noe når vi er uforberedt, gjør oss sårbare. Vi står i en egenopplevd krise og er uforberedt på hva som ligger foran. Valg må tas – ofte her og nå. Hva er alternativene – og hvem vi skal lytte til for å gjøre kloke valg? Mest av alt … hva er kloke valg?
Litt som det en hel verden står i i disse dager. En pandemi rammer oss som ‘lyn fra klar himmel’. Vi føler oss overveldet av inntrykk, selv om signalene om at slikt både kunne og ville skje, er sendt oss i lang tid. Vi krangler og klorer om hva viruset representerer. Er det farlig eller ikke? Er det menneskeskapt eller ikke, skal vi lytte til våre folkevalgte eller lurer de oss? Er viruset sendt av Bill Gates, eller kommer det via 5G-nettet? Enkelte lever i ren fornektelse og ser en verden gå i knestående av det de oppfatter som et vanlig influensavirus. Vanskelig å forstå – til vi husker at noen faktisk tror at jorda er flat. Så forskjellige er vi. Dette er et lite innblikk i hverdagslivet vårt, Blue. Kilder til innsikt og kunnskap florerer. Enkelte av disse er å forholde seg til, andre ikke. Hva gjør vi da, hvordan navigere i alt dette som ofte føles som et endeløst kaos? Ved å kjenne etter innover, finne vår egen tro – kan vi gjøre valg og gå trygt videre. Enten det er en pandemi eller en diagnose som rammer som lyn fra klar himmel.
I mitt første møte med alvorlig motgang var jeg uforberedt. Forventingen var kontroll og røntgen, da noe tydelig ikke var som det skulle være. «Vi sees til middag» … var ordene til min store kjærlighet på vei ut døren. Jeg kom ikke hjem den dagen. Først 5 måneder senere var vi igjen samlet til middag under ‘normale’ forhold hjemme. Dette er livslæring – og mestring i praksis. I ettertid ser jeg at å vite hva, hvorfor og hvordan er avgjørende for gjennomtenkte refleksjoner og gode valg. Å ta egne valg er hva mange sliter med også i dag. Hvordan finne trygghet? Trygghet til å stå i det – enten det er emosjonelle prøvelser, miljøkatastrofer, pandemier, økonomiske nedgangstider, eller annet som ‘rammer oss’.
Andre gang vi møtte krevende tider, var 15 år senere – da vår lille nyfødte gutt viste seg for god for denne verden. En ufattelig reise. Å bære frem en skjønn skapning – så inderlig ønsket, men kun levedyktig i mors liv. Er det mulig? Jeg vet ikke hvor ofte disse ordene slo innover meg i uker og måneder etter vi fikk beskjeden.
Du er en god lytter Blue, til deg kan jeg fortelle om det såreste av det såre. At mitt inderligste ønske da vi fikk denne beskjeden var å få være gravid resten av livet. Spesialister grep inn, psykologien i det hele måtte få veie tungt og rådene var klare. Det finnes en grense for hvor mye et menneske skal tåle. «Nå Brondie, setter vi i gang fødselen. Dette klarer du fint.» Så mye smerte, så mye sorg.
Å finne et fotfeste og en aksept er i slike perioder i livet helt nødvendig. Uten tvil har mitt fagfelt innen psykologien hjulpet godt i tider som dette. Der og da – i år 2000 – i en alder av 38 år, følte jeg meg hjelpeløs, mislykket og ensom. Selv i et sjeldent sterkt forhold med et menneske jeg elsker over alt på jord. Hvorfor? Hvorfor? Og igjen et hvorfor.
Ja, Brondie – dette er sterk kost. Jeg ser du er blank i øynene nå. Å prosessere alt dette, akseptere, finne nye veier å gå – en ny mening med livet, er avgjørende. Jeg skjønner mer og mer av hva som bor i deg og hva som er årsaken til at du ofte treffer meg som litt annerledes – som en dose krydder i hverdagen.
Smil, smil Blue … du er jammen litt annerledes du også.
10-år, Blue. Det føles som et lite blaff. Men for 120 måneder, 45 kontroller og 45 spente vente-på-svar uker siden fikk jeg beskjeden ingen ønsker å få. I noen uker hadde vi, min største kjærlighet og jeg, hatt gleden av å kunne jobbe fra Spania. Vi startet dagene grytidlig, jobbet de timene hver dag som skulle til for solid leveranse til kunder der hjemme i nord, samtidig som vi nøt deilige fjellturer i vakker sydlandsk natur. Det er mye å være takknemlig for i livet mitt. Før vi reiste fra Norge hadde jeg startet en utredning av et mulig flått-bitt. For å gjøre en lang historie kort, kom telefonen med prøvesvar under en fjelltur. Testene som var tatt avdekket en annen diagnose, uhelbredelig og med et livsperspektiv på 2 til 10 år. Lynet slo ned for 3. gang i mitt liv. Den dagen møtte jeg frykt. Ren frykt, de automatiske reaksjonene som slår inn når vi møter det ukjente med brutal styrke. «Neiiiiiiii !!!. Det er ikke mulig. Dette kan ikke skje – ikke en runde til.» Et smertefullt skrik så høyt at vibrasjonene nådde Mallorca i øst og Sevilla i vest.
Du er stille Blue … hva tenker du?
Ja Blue, reaksjoner i slike stunder kan ikke planlegges. Sårbarhet, hjelpeløshet, frykt og fornektelse … I min første runde i 1995 – når jeg ikke kom hjem til middag, var det knapt tid til å puste. Alt skjedde med lynets hastighet, det var blodig alvor fra første øyeblikk. Her var det kun snakk om å stå i et løp med håp om et videre liv i den andre enden av en svært mørk tunnel. Rådgiverne i denne situasjonen var krystallklare om både veien og målet. Dette skal du klare. Jeg hadde nære som heiet meg frem. Det gikk hårfint. I ettertid fikk jeg kunnskapen om at jeg ikke hadde klart en runde til med kraftig medisinering. Takknemligheten var til å ta og føle på. Og har vært det siden. Det – vissheten om egen sårbarhet, hva vi faktisk er i stand til å tåle – skapte deler av den umiddelbare frykten jeg møtte for 10 år siden. Hva kan jeg klare denne gang, hva tåler kroppen? Hva ligger av mot- og medgang rundt neste sving?
Der Blue, akkurat der står verden i dag. Vi er servert en ukjent, en fare – en trussel som krever mye av oss. Vi må frasi oss goder, levesett må endres, vi må akseptere at dette er deler av vår nye virkelighet. En virkelighet i sterk endring. Hver og en av oss leverer ut fra hva vi tror på. Akkurat slik er det å bli servert en alvorlig diagnose også. Frykt må vike for aksept. Selv om den for egen del ble etterprøvd. «Det kan ikke være mulig ….» I ærlighetens navn var dét deler av mitt reaksjonsmønster. Diagnosen ble etterpøvet ved et anerkjente private sykehus i Spania. Nesten som fornekterne av pandemien giør i disse dager. De søker og leter etter måter og bortforklare forskning, statistikker og annet på. Kunnskap er makt heter det – og vi er der i dag at vi kan etterprøve nærmest hva som helst.
Ja, Brondie. Det er kanskje det gode midt i det hele. At vi er i stand til å finne sannhet – ‘vår sannhet’. Det som skal til for at vi flytter oss trygt videre. Hva om vi også kunne akseptere hverandre i slike situasjoner? Se at vi ikke alle kjøper det som blir oss servert, at enkelte trenger å gå egne veier uten å hate eller bli lagt for hat. Hadde ikke det skapt vekst?
Selvsagt Blue. Og det gjøres blant mange. Vi diskuterer og aksepterer ulike vinklinger og sannheter, samtidig som vi respekterer hverandres ulikheter. Men det er ikke alltid slik. De røstene som roper ulv uten substans, skaper uro. Uro som for enkelte blir ‘det lille for mye’. Vi bør stå samlet nå, roe gemyttene og spre lys, håp og masse kjærlighet. Omtanke og respekt for hverandre må få første prioritet. Ai, ai som jeg ønsker at de gode energiene vi mennesker har i oss, vinner frem. En dose omsorg og varme må favne videre nå i disse mørke vinterukene.
Du er fin du, Brondie. Her sitter vi og snakker om kraftig kost. Alvor i både tiden som ligger bak og den som ligger foran. Men nå har du pratet deg rundt rosinen i pølsen i dagens prat – ditt jubileum. Hva føler du nå? 10 år etter …
I yr glede roper jeg ut et Jippi … 58 år, umedisinert, full av pågangsmot og energi. Hver dag startes med en usynlig ryggsekk. En sekk som noen dager veier 5 kilo, andre dager 25 kilo. I fullt alvor har jeg det godt, Blue. Vi har det godt. Uansett hva som rir i min kropp, er det fredelig. Ekspertise og innsikt er søkt, grep og veivalg er tatt. Å akseptere hvem og hva en er, for så å gå videre, dèt er ufattelig godt å kjenne på. Jeg har lagt vekk uro for hva fremtiden bringer … Kanskje uro ikke skal få være hovedfokus uansett hva vi står i? Som enkeltindivid eller som samfunn? Verdt å dvele ved. I dagens pandemi vil vi alle måtte akseptere annerledes tider. Vi vil måtte dele på de ressurser som er tilgjengelige, fra mat og økonomi til arbeid og velferd. Vår evne til respekt, likeverd og kjærlighet vil bli satt på prøve. Verden slik vi kjenner den, roper på endring. Vi kan velge å lytte – eller la være. Å holde en liten barnehånd i min gjør noe med meg. Den lille sårbare skjønne, så avhengig av valgene vi gjør i dag. Fremtiden, Blue… du verden så spennende.
Du tørker vekk en tåre og reiser deg nå Brondie. Du rører ved noe viktig. Vi må tørre å kjenne på egen sårbarhet. Leve ærlig. Og med noen år på rumpa må vi gå foran, vise vei. Takk for praten, dette var mektig. Jeg kjenner det blir en tidlig kveld i kveld. Ser jeg deg i morgen?
Varm takk for at du tok i mot meg i dag, åpnet opp, delte og lyttet. Verdien av slike stunder er uvurderlig. Ved å ‘eie’ sin historie, aksepterer vi de delene av oss selv som gjør oss unike. Uten forventning om ros eller medlidenhet. Nå er jeg klar for en tur til toppen. Ja, Blue – en dag til i fjellet. Vi sees. I morgen kommer solen tilbake.
Lovingly,
Hanne ♥️
The honest conversation, being heard – even being seen. Ah, how eagerly we crave for it. Now more than ever, pure despair shines through in society. Requirements and expectations toward own delivery – and others’. The uncertainty in everyday life reaches far and wide, from working conditions to social life and relations, health conditions and future prospects. Questions and uncertainty that create emotional turmoil that we all too often call fear. It doesn’t get more important than that. Let’s have a little heart-to-heart about just that.
Owning one’s own history has always proved to be a strength. Accepting who and what we are. For better or worse. We will not dwell long on this super-interesting topic, only accept that in order to tell new stories we must come to terms with what we have in us. Master life. Life skills as a discipline in schools is by some considered a requirement. With pained realization of why the subject has emerged, the need to accept one’s own journey – one’s own history – becomes even more important. We can never get past who and what we are.
Good listeners are hard to come by. Through 2020, I have gained a glimpse into many people’s ‘journey’. In both private and professional realms taking action, finding courage, is experienced as very demanding. We know a thing or two about the challenges our world is in, and also a few things about why we ended up here. And not the least, what it will take to move on. Still, to many the challenge seems insurmountable. In these conversations, two terms keep reoccurring – acceptance and willingness to change.
Mr. Blue is a bench located on a hillside in Valdres. On my way to the top of the nearby mountain, we often meet. And just the other day, we shared an honest moment – two energies with very different backgrounds. I’d like to share some of these energies with you – a dose of cheerfulness, and some deep reflections on the seriousness of life.
– Hello Blue, good to see you. Today we’re up for some rough weather.
– Oh yes, Brondie. Nature that communicates at its most interesting of moods. Clouds rapidly changing from dark and threatening to bright and hopeful. A little rain, a streak of sun, gentle wind gusts while the storm is gathering strength in the background. Nice of you to come by today too. See the beautiful spruce cluster down there? Very enjoyable – see how they embrace each other, knowing that the real winter lurks in the distance? A nice illustration of the situation we’re in these days. November 2020 is really exciting regardless of which species we belong to.
– So true, Blue. Now, do you have a moment? Time for an honest chat?
– A darling is what you are, Brondie. Day after day you come by up here on the hillside, well off the path that brings most of the human species up to the goal for the day – the top of the mountain. And you ask if I have time? Time is what an aging soul like me has aplenty. I rejoice in your visits, and sometimes wonder why you make your way off-piste to my little spot here on the hillside?
– Spot on, Blue – that’s an issue I ponder on myself from time to time – the desire to get off the beaten path. Why? You know – with age we become better – more conscious – at making choices about what we don’t want, the ‘opt outs’, but not so much about what we want, the ‘opt-ins’. Me, I thrive off the beaten path, outside the box. I think I was born that way. It gives me peace to move freely around like this. My hikes enable me to drain, cleanse my thoughts, to disconnect from the expectations and ties of everyday life. Enables me to actually feel the mounting chaos inside – emotions, impressions. It’s a good feeling to be able to let loose, drop expectations. Then there is meeting you, having the opportunity to share some of it, it does me incredibly good.
– I have lived on this hillside for many decades, Brondie. And yes, you’re probably on to something there. More and more often people come by and sit down here with me. Not everyone opens up, but I can feel that they are carrying something – something that would have benefited from ‘venting’. And not just venting, but sharing in a setting that allows for real honesty and vulnerability. Just the other day a young girl sat here for several minutes. Completely quiet at first, with her head raised, eyes searching the mountaintops and hillsides. The Syndin lakes make an impressive view from this particular vista point. There is magic in this view, in nature out there. It brings hope. Then she opened up, and talked about expectations, her own and others’, of having to exceed expectations all the time. She mentioned girlfriends she can’t measure up to, and others she doesn’t want to measure up to. She talked about the many young people who from early age gets an ‘overdose’ – from their parents – about how unique, infallible and clever they are. Children who at the trailing end of childhood become impossible to ‘deal with’ – in adolescence and later in adulthood. She told about a young colleague who was ‘undressed’ as a drug addict the other day. It is indeed amazing for a hoary old-timer like me, that graduates actually start their careers with an addiction to one or more drugs – acquired in order to deliver on top. Is that life-skills? I really hope she comes back one day, Brondie. Understanding what young people are thinking and experiencing is interesting. We live quietly and peacefully here in the mountains. Cross-generational conversations enrich my story. I revel in such moments for a long time.
– Wow Blue, this was a lot to take in. But yes, you have some good points. In parts of my professional life, we’re observe vulnerabilities in individuals in a different way than before. There are more of them, and the challenges of mastering everyday life starts earlier. In addition, we see a predominance of men with an urgent need to ‘be seen’. I hope we can return to this issue on a later occasion. A big and important topic.
– Blue… this month is special to me. November 2020. Having a 10-year anniversary of something that is really only painful and hurting, feels overwhelming at times. An anniversary that is not easy to talk about. But it belongs to my story – and is something I need to touch and approach in an honest way. I am grateful, happy, humble – and terrified, all at the same time. One moment I can feel pure joy erupting in my veins, the next moment being all turmoil. A whirlwind of emotions.
– Mmmm… Brondie, I think I know you now, after 5 years of regular honest conversations. I would like to take part in this. Let me hear.
– You have heard parts of my story already, Blue – the good and the more demanding. A nice – sometimes challenging – mix of life’s tailwinds and headwinds. From young age with clear ideas about what the future should bring, via career and family to own growth. Yes, I smile when I say this, because that’s exactly how we do it, we humans. We start at young age with clear ideas about what and how – with unwavering confidence in the time ahead. Facing adversity – the brutal harshness of reality already at young age, has done something to me. Abortions, facing cancer in the middle of a pregnancy followed by a 5 months struggle at one of the country’s leading hospitals – I felt the importance of taking charge. To ensure I would be better prepared next time – prepared for life’s various challenges. I can feel you’re smiling Blue, what do you think?
– Yes, you are very firm and clear when you say it: ‘Prepared for next time’. I wonder what you mean by that, Brondie? Is it possible to build a bridge between adversity and prosperity that makes it all easier… is that what you mean?
– No, Blue. Not exactly that way. But being ‘hit’ by something while unprepared makes us vulnerable. Think about it – a self-perceived crisis and being unprepared – there will be choices to make, decision to take, alternatives to choose from. Fast. To whom do we listen in order to make the wise choices? And most of all … what are wise choices?
– A bit like what the world is in these days. A pandemic strikes almost like ‘a bolt of lightning from a clear sky’. We feel overwhelmed, even though indications that something like this might – indeed would – happen have been sent to us for a long time. We argue and fight about what this virus really represents. Is it dangerous or not, is it man-made or not? Should we listen to our elected officials or do they fool us for own gain? Is the virus sent by Bill Gates or does it come via the 5G network? Some live in pure denial and see a world kneeling under what they perceive as a common flu virus. Hard to understand – until we remember that some people actually believe the earth is flat. That’s how different we are.
– This is a small insight into our everyday life, Blue. Sources of insight and knowledge abound. Some of them easy to relate to, others not. What do we do then, how do we navigate in all this that often feels like endless chaos? I think part of the the answer is searching inward, finding our own faith – then make choices and move on safely. Whether the crisis is a pandemic or a shocking and sudden diagnosis.
– In my first encounter with severe adversity, I was unprepared. The expectations for the day as I left for the hospital was to take some tests and an X-ray, per doctors orders. Something was clearly ‘off’. “See you for dinner”… were the words to my great love on the way out the door. I did not come home that day. It took 5 months before we again could gather for a ‘normal’ dinner at home. This is learning life’s lessons the hard way – in practice. In retrospect, I see that knowing what, why and how is crucial for thoughtful reflections and making good choices. Making own choices is what many people struggle with even today. How to find confidence? Confidence to stand up to it – being it environmental disasters, pandemics, economic downturns, emotional distress – or anything else that can ‘hit’ in life.
– The second time we met really demanding times was 15 years later – when our little newborn boy proved too good for this world. An incredible journey. To bring forth this tiny, beautiful creature – so intensely desired, but only viable in the womb. How can that be? I don’t know how often this question struck me in the weeks and months after getting the ‘bad news’.
– You are a good listener Blue. To you I can talk about the most painful of thoughts. Such as that my deepest wish when we got the bad news was to be pregnant for the rest of my life. The medical expertise had spoken, the psychology of the situation carried significant weight and the advice was clear. There is a limit to how much a person can take. «You are giving birth now. You can do this» they said. So much pain, so much grief.
– Finding foothold and acceptance is extremely important in such situations. Without doubt, my deep interest in people and psychology has been very helpful in times like this. There and then – in the year 2000, aged 38 – I felt helpless, unsuccessful and lonely. Even while living in the best possible relationship with the love of my life. Why? Why? And again a why?
– Yes, Brondie – this was indeed a strong diet. I can see your eyes getting wet now. Processing all this, accepting, finding new ways – a new meaning to life, is crucial. I understand even more of what lives in you – and the reason why you often appear to me as a little different – as a dose of spice in everyday life.
– I’m smiling, Blue. Thank you – you too are more than a little different.
– 10 years, Blue. Still it feels like a short flash. But 120 months ago, 45 tests and 45 painful wait-for-testresult-weeks ago, I got the message no one wants. For a few weeks, my greatest love and I had had the pleasure of working from Spain. We started the days at dawn, working the daily hours required for solid delivery to customers back home in the north, while we enjoyed lovely mountain hikes in beautiful southern nature. There is a lot to be thankful for in my life. Before we left Norway, I had started a medical investigation of a possible tick bite. To make a long story short, in the middle of a mountain hike the call came. The tests revealed an entirely different diagnosis. Incurable cancer with a life expectancy of 2 to 10 years. Lightning struck for the 3rd time in my life. That day I had an encounter with real fear. Pure fear, the automatic reaction that strike when we meet the scary unknown with brutal force. «Noooooo!!!. It cannot be. This can not happen – not again.» A painful scream so loud that the vibrations must have reached Mallorca to the east and Sevilla to the west.
– You are quiet Blue… what are you thinking?
– I’m trying to take in, to capture the moment you describe, Brondie. Getting a message like that, its implications, its brutality, it is impossible for others to fully imagine. Where does the strength come from? Yours in particular – and the one many of us are able to find when severe adversity knocks on our door. How did you find the courage to face this?
– Indeed Blue. Our reactions at such moments cannot be prepared, they come from the inside. Vulnerability, helplessness, fear and denial… In my first round in 1995 – when I did not come home for dinner, there was hardly any time to breathe. Everything happened at lightning speed, the severity of the situation was all over from the first moment. It was a matter of weathering the storm with the hope that there would still be life at the other end of a long and dark tunnel. The medical advisers were crystal clear about the road and the goal. «You can do this!» My closest ones were cheerleaders – and it did end well, although just barely. I later learned that my body could not have taken another round of the heavy medication. In spite of heavy after-effects, my gratitude was indescribable. And has been so since. This experience – the close encounter with own vulnerability, with what we are actually capable of enduring – created parts of the immediate fear I felt in the Spanish mountains 10 years ago. Can I manage one more time, can the body tolerate more ‘abuse’? What challenges and blessings await around the next turn?
– This, Blue, is exactly where the world stands today. We have been served an unknown, a danger and a threat that demands a lot of us. We must renounce benefits taken for granted, change our way of life and accept that these changes are permanent, elements of our new reality. A reality in rapid change. Each one of us must find a new footing and deliver based on what we believe in. This is exactly like being served a serious diagnosis. Fear must give way to acceptance. That said – my 10 year old diagnosis wasn’t accepted unchallenged. Part of my «it cannot be possible….» reaction was to get second opinion. And – unfortunately – the diagnosis was confirmed by a very reputable private hospital in Spain. An action akin to what the deniers of the pandemic are doing these days. They search and find ways to discredit or ‘re-interpret’ research, statistics and more. ‘Knowledge is power’ is an old truth, but these days even the most obvious truths are being tested and questioned.
– Yes, Brondie. Maybe that’s a good thing in the middle of it all. That we are able to find truth – ‘our truth’. Whatever it takes for us to move on safely – with confidence. What if we could also accept each other in such situations? Accept that we are not and should not be alike, and do not all buy into what is being served us. That some need to go their own way without hating or being hated. Wouldn’t that be good for creating growth?
– Of course Blue. And some people deal with differences that way. Discuss and accept disparate angles and truths, while respecting each other’s differences. But this is not the rule. The voices crying wolf for no real reason create unrest. Unrest that for some becomes ‘the little too much’. We should stand together now, calm our arguments and spread light, hope and lots of love. Care and respect for each other must be given first priority. Wow how I would want the good energies all humans have in us, to win. These days, in these dark winter weeks, our care and warmth must reach even further.
– You’re a fine one, Brondie. Here we sit and talk about really strong measures. Earnest seriousness about the past – and the future. But now you have talked yourself far away from the real subject – your anniversary. How are you feeling now – 10 years after±
– In all my joyousness I shout out a strong ‘Jippi’ … 58 years old, unmedicated, full of courage and energy. Admittedly, every day starts with an invisible ‘backpack’. A sack that some days weighs 5 kilos, some days more like 25. Seriously, I’m fine, Blue. We’re fine. No matter what ‘rides’ in my body, it is peaceful. Expertise and insights have been sought, action taken and choices made. To have accepted who and what one is, and been able to move on, is an unbelievably good feeling. I have put away anxiety about what the future brings… which I believe is very important:Maybe anxiety should not be the main focus, no matter what we are in – as individuals or as a society? It’s a thought worth pondering. In today’s pandemic, we will all have to accept change, different times. We will have to share the available resources, from food and finances to work and welfare. Our ability to show respect, practice equality and share love will be put to the test. The world as we know it is calling for transformation, serious change. We can choose to listen – or not. Holding a small child’s hand in mine does something to me. The little vulnerable beautiful, so dependent on the choices we make today. The future, Blue… so incredibly exciting.
– You wipe away a tear as you get up now, Brondie. You just touched onto something important. We must dare to feel our own vulnerability. Live honestly. And those of us with a few years ‘on our butts’, we must lead the way. Thanks for the chat, this was powerful. I know it’s going to be an early night tonight. Will I see you tomorrow?
– Thank you so much for welcoming me today, opening up, sharing and listening, Blue. To me such moments are invaluable. By ‘owning’ our history, we accept the parts of ourselves that make us unique. Without expecting praise or pity. Now I’m ready for a trip to the top. Yes, Blue – another day in the mountains. See you. Tomorrow the sun will be back.
Lovingly,
Hanne♥️
