Kjenn på den vidunderlige smaken av ordet. At det skal dreie seg om å lade hurtig, kommer i annen rekke. ‘Dersom jeg hadde tid’ hører vi ofte. Eller: ‘Jeg har ikke tid.’ Rett på. Isolert sett har vi alle 24 timer hvert døgn, med 7 døgn i uken.
En rask tur til et magisk sted på jord, satt sammen av ymse opplevelser vi ikke gjør til daglig – ren prioritering, er ofte akkurat hva som skal til for å lade egne batterier. Hurtig!
Alexandra, jeg tenker ikke da på Storbritannias tidligere dronning, men en solid familiedrevet «dronning» vestpå. Hotel Alexandra, beliggende i miste-pusten-vakre Loen. Forresten, søren heller – ordet vestlandet alene har en behagelig virkning på mange. Også meg.
Turen denne gang var en blanding av sakte tid og det profesjonelle. På 3 døgn har vi rukket over gode oppbyggende aktiviteter. Som å besøke svigermor i Stryn, fylle favnen med blomster og spre glede noen timer.
I blomsterbutikken gikk drøsen lett. Ylva kunne fortelle at hennes mor, Solfried Velle, var en av de ansatte på Alexandra som i 1954-55 broderte hotellets mongram – den kjente Aen med ’sløyfer’ under – på linservietter i ledige øyeblikk. Pent pakket i en konvolutt lå de tilgjengelig i restauranten ved hver enkelt gjests kuvert. Fantastisk. Vi lever i andre tider nå, men det tradisjonsrike familie-eide hotellet drives fortsatt av superdyktige mennesker. Med tjenestetilbud som favner alt fra relax og SPA, rolig natur, toppturer, en opplevelse på sjøen, til gastronomi. Et godt kjøkken, en vinliste «to die for» – et solid utvalg teer – av verdi for oss som verdsetter denne drikken på linje med årgangsvin. Tommel opp. Utvidelser, tilpasning av konsept – det meste ser ut til å være på stell i Loen.
For én med ‘visse fobier’ var Loen Skylift imponerende og skremmende. Heftig investering, dristig forretningsidé, innovative krefter bak det hele, men helt ærlig – må jeg dette? Isj. En bonus-niese oppfordret meg forleden til å skrive om flyskrekk, som trolig ikke er fryktbasert i det hele tatt, men forankret i feilfokusering. Det å miste kontroll. Det samme gjelder for denne lille blikkboksen som sklir opp og ned i en tynn tråd – og frister de fleste, men ikke meg. Jeg lever aller best med bena balansert plantet på jorden. Alltid. Nå har det gått ett år siden vidundermaskinens oppstart – og det selvpålagte forventningspresset stiger.
Det er mye mellom himmel og jord som ikke styres av oss. Uansett hvor god kontroll vi mener å ha. Som rommet på hotellet. Sengen i 7. etasje var snudd vekk fra hva jeg vil kalle den magiske utsikten, med fokus på hva da? Jo. Loen Skylift. Griisj. Er det mulig? Høyt der oppe, bratt rett opp. Jeg kan ikke finne superlativer sterke nok – så bratt er det. Smil. Med åpne panorama-vinduer, sommertemperatur natten gjennom – våknet jeg flere ganger. ‘Hanne ….’ hvisket det fra høyden. … ‘Kom.’ Jeg ba til en eller annen høyere makt om en spontan streik fra de ansatte. Midt i beste streike-sesongen måtte det vel kunne passe for ansatte i Skylift med … .… skjønner du? Bare 2 døgn … Please!
Når vi dagen etter stilte opp ved denne lille boksen som er arbeidsplassen til blant annet blide Elling, spør Helge – ‘ … og hva gjør du om vi stopper midtveis?’ ‘Da ringer jeg opp og spør om problemet kan fikses, eller om vi må begynne å heise ned folk.’ Svarte Elling. Min reaksjon var stikk motsatt av besvimelse. Pokker’n heller. Seriøst? Heise ned? Nei, vet du hva. Og opp det bar.
Dette er humor – med et glimt av alvor. Det meste sitter mellom ørene. Fokus, dæsjet med tillit. Til andre enn oss selv. Det å overlate kontroll. Et stort tema, interessant nok til å sveipe innom en annen gang.
Loen Skylift er på mange måter en drøm. Ikke bare er det et unikt sted, med panoramautsikt, god mat og drikke, luftige utsiktsterrasser, men det bringer også mennesker som av ymse årsaker ikke evner å gå mange høydemeter, til et nivå som er magisk. En nær-himmelen opplevelse. Vel oppe, ligger fantastisk høyfjellsnatur lett tilgjengelig. Gode sko, sykkel, akebrett, ski, ryggsekk med energivende proviant – og dagen blir akkurat så spesiell som vi gjør den til.
Vestover. Har jeg nevnt det allerede? Sett kurs vestover. I løpet av få dager tilfredsstiller vi kropp og sjel. Hele sanseapparatet lades, en naturens powerpack. Mettet av inntrykk, vender vi nesen hjem. Nok en gang. Blir vi aldri lei? Trolig ikke.❤️
[Klikk på bildene for større format.]
