Tag: ærlighet

Posted on

1 liter egenkjærlighet …

“Tør å bruk deg. Hele deg. Ditt varme ytre og ditt hjertegode, klartenkte, rause indre. Tør å vise hvem og hva du er i dette prosjektet. Ta rollen som inspirator fullt ut. Bli prosjektet du brenner for ….”

De innledende ordene er sakset fra en engasjert og inspirerende dialog jeg hadde med en ressurssterk yngre person forleden. Deler av diskusjonen er gjengitt under dagens blogg, i håp om at den kan stimulere til vekst hos deg eller noen av dine.

Som representant for hva de yngre kaller ‘eldre’, fryder det meg å ta en titt inn i perspektiv og ærlig innmat hos de som flytter seg fra usikker og kanskje utrygg – over i en fastere form. For oss alle, uavhengig av alder, dreier det seg om å ha et solid og trygt fundament. Som må starte med kjærlighet. Egenkjærlighet.

Jeg smiler nå. Mange vil stoppe her, tenke: OK, men er ikke det arrogant … å elske seg selv? Vi snakker ikke om selvgodhet, egoisme, selvforherligelse eller annet. Smilet går over i en trist aksept av at enkelte ser på egenkjærlighet som et negativt og uønsket personlighetstrekk.

Selvforherligelse stammer ironisk nok fra solid forankret frykt og lav opplevd egenverdi. Personlighetstrekket favner usikkerhet og ensomhet, ofte sammen med et sårt indre, og har ingenting med kjærlighet til seg selv å gjøre.

To hunnkjønn i voksenlivets startfase har i løpet av de siste ukene publisert sine tanker via Aftenpostens si;D. Melina, 17 år, deler et emosjonelt innlegg med budskap om å våkne opp: Man forandrer ikke verden fra sengen. Hun tar et oppgjør med de eldre, og oppfordrer sin generasjon til å flytte rumpa fra sofaen, Netflix, HBO og engasjere seg. Tankene Melina deler er sterkt følelsesladede. I innlegget bruker hun ordet ‘self-love’, men snakker om ‘self-care’, som er to vidt forskjellige ting.

Vivi, 21 år, har en annen innfallsvinkel, og fremsnakker verdien av ‘self-love’ på en vidunderlig måte: “Vi lever i tiden av ‘self-love’ og har aldri trengt det mer. Den eldre generasjonen har skapt et samfunn som legger store steiner på små skuldre. Det kommer ikke uten konsekvenser for oss yngre. Blant annet har det aldri vært så mange psykiske problemer blant ungdom som nå.” Deler Vivi.

Sunn innsikt fra sterke jenter. Tiden vi lever i setter psykisk helse på prøve – hos alle aldre og kjønn. Vi ser tegn og negativ utvikling i næringsliv, i idretten, i foreningsarbeid, vi opplever også at de eldste blant oss har utfordringer med depresjon og angst. Ved å starte med oss selv, få et bevisst forhold til hvem og hva vi er, motiverer vi automatisk for holdningsskapende verdier som verden faktisk er avhengig av: Å spre glede og kjærlighet. Ekte kjærlighet.

For noen uker siden foreleste forsker, psykolog og ‘profet’ Jordan B. Peterson i Oslo. På en liten time ble 1.500 billetter revet vekk.  I salen satt 90 prosent menn. Hva er det med denne mannen, elsket og hatet, og svært omdiskutert, som gjør at menn stormer ned forelesningssaler for å høre, for å la seg inspirere av denne katteaktige og mystiske mannen? Selv har jeg tvilt meg frem til å forstå og verdsette en del av hans vinklinger. Peterson er – med sitt krevende budskap – trolig det nærmeste en akademiker kommer en ‘rock-star’. Han er budbringer av klare og tydelige tanker, også om temaet vi her drudler rundt. Hans suksess viser at behovet for å forstå, kjenne seg selv, akseptere, ta i og jobbe innover, også gjelder for menn – i alle aldre. 

Med et varmt smil stopper vi opp, tar en pust i bakken og velger vekk både den romantiske og den lett spirituelle delen av begrepet ‘self-love’. Badeskum, såpebobler, iskrem-boksen i sofaen med Grey’s Anatomy på TV-skjermen er superbra og passer til sitt. Begreper som ‘self-love’, ‘self-care’ florerer. Som med ‘mindfullness’ og mangt annet gjennom de siste årene. Av og til trengs en opprydding som gjør at vi evner å holde sannhetsfokuset også på populær-uttrykkene. Når enkelte ser ordet egenkjærlighet grøsser de på ryggen, og tenker kanskje: “Akk, ikke mer mas om dette litt småekle.” Da er vi på feil spor.

La oss ta en runde på dette vidunderlige livet har å by på – kalt ‘love’. Kjærlighet. Med et åpent sinn og et varmt hjerte. I vår del av verden tenker vi ofte på kjærlighet som noe mystisk som oppstår av seg selv. Og som gjerne kan bli borte igjen like fort. Men kjærlighet er noe annet enn tosomhet,  begjær, eller forpliktelse.

Kjærlighet er en følelse som må dyrkes, næres og jobbes med for vekst. Kjærlighet er ikke noe vi gir eller mottar. Kjærlighet er en forbindelse mellom to, og må være til stede hos begge for å kunne næres. Vi kan vanskelig elske andre mer enn vi elsker oss selv. Et perspektiv enkelte kan være uenige i. Nyere forskning styrker imidlertid denne oppfatningen.

Kjærlighet er mikro-øyeblikk av positiv kontakt med et annet levende vesen. Øyeblikkene er ikke forbeholdt én utkåret. Kjærligheten er en uendelig fornybar og tilgjengelig energi. Tør vi flørte med tanken på hvorfor enkelte lengter tilbake til jobb, til idretten, til vennegjengen etter ferie …?

Alle hungrer vi etter kjærlighet. Har du i denne sammenheng tatt inn at kjærlighet er en følelse du kan vekke i deg selv? Ikke bare kan, men må vekke i deg selv for å oppleve ekte kjærlighet. Et viktig skifte av fokus. Å erkjenne at kjærlighet skapes innenfra, betyr igjen at du kan få den til å vokse, både i ditt liv og i andres. Små øyeblikk av kjærlighet skaper livgivende og ‘magiske’ bølger.

La oss tenke at kjærlighet kan måles. Som i et litermål. Vi er hver og én unike. Alle føler vi oss kjærlige som vesener. Hva om vi tenker oss at ‘jo, jeg mener å ha 3 dl kjærlighet å øse av’. Er vi enige om at for å øse eller dyrke noen form for kjærlighet, må vi være i balanse, vi må føle kjærlighet innover? Være glad i oss selv rett og slett. Isj, dette gjør vondt å kjenne på. Jeg? Glad i meg selv? Sette pris på hvem jeg er?

Ja, dette trenger vi å ta i. Kjærlighet innover er en ‘container’ for kjærlighet utover. Enkelt og greit. Så. Dersom vi har 3 dl innover-kjærlighet, hva har vi da igjen til utover-kjærlighet? 7 dl? Her stopper den enkle delen av tankereisen opp.

Den kjærlighet vi føler innover mot eget selv, er den kjærlighet vi evner å leve ut. Utover. Har vi 3 dl innover – OK – da lever vi med 3 dl leveranse – utover. Interessant? For enkelte ja, for andre er dette krevende. Vi opplever oss selv som kjærlige mennesker, som deler raust, er til stede og leverer til andre i ulike sammenhenger. Hva er så i ubalanse? Den smertefulle sannhet er at mye av den kjærlighet vi selv mener å øse, er alt annet enn kjærlighet. Det er positive, snille handlinger, bevegelser, noe vi gjør for tilfredsstillelse innover. Det får oss til å føle oss vel. Som en del av noe.

Ekte kjærlighet , som fører til vekst og utvikling både for egen del og for andre, kommer innenfra. Fra en sjel, en person i harmoni med seg selv. Fra hjertet. Som aksepterer seg selv. Som har tatt et oppgjør med fortid, skam, skyldfølelse, manglende selvrespekt og annet av emosjonell karakter. Som kjenner sine sterke og svake sider, sin sårbarhet, sitt potensiale, gjerne også sitt mørke, og som evner å håndtere disse sidene. Som lar hjertet ha et forhold til tre vesentlige ord:

  • Takknemlighet
  • Tilgivelse
  • Tillit

Takknemlighet for det livet og den reisen vi er servert. Tilgivelse for alt som er påført oss, og tillit til at vi har det som skal til for å balansere klokt gjennom hva som ligger foran.

Dette kan vi drudle rundt ved senere anledninger.

Gjør deg selv en tjeneste. Stopp opp og sett pris på hvem du er. Elsk hva og hvem du er. Lev ut det du har i deg, tør å være annerledes. Legg fortid bak deg. Lev fri!

Det kreves mot å vokse opp og være den du egentlig er.♥️ 

“DELER AV EN ÆRLIG DIALOG …”

“Tør å bruk deg. Hele deg. Ditt varme ytre og ditt hjertegode klartenkte rause indre. Tør å vise hvem og hva du er i dette prosjektet. Ta rollen som inspirator fullt ut. Bli prosjektet du brenner for. Ja, ord atter en gang fra meg.

Det er som med meg og pennen. Jeg vet mange mener mangt om den, det spiller mindre rolle. Det er kun ved å leve ut den vi er, vi når frem. Til èn, to, til hunderevis. Bloggen min om “Kjærlighet nok til alle” er delt på ulike medier mer enn 300 ganger, lest av mange hundre. Rart. Det er kun ord. Mine ord. Jeg var uvel ved tanke på å bruke et bilde av meg selv til bloggen, men visste at med et tema som er viktig for meg, veldig viktig, må det være ‘all in’. OK, kjør. Ta det som kommer av gulp fra de som ofte gulper – og lev godt med intensjonen for valg som blir gjort. Det er hva vi bør søke.

Du er ung, kan utrette ufattelig i år som ligger foran. Stå på T, kjære T. Ja, jeg vet jeg bruker hjerter og kjære også mer enn normalen, men det er meg. Kan vi tenke slik … ja, jeg tror på det.

Du har ikke  bedt om tanker T, så slett hele greia om dette og jeg blir for mye, med et varmt smil sender jeg deg en bøtte gode energier. Glad for å kjenne deg.”

(Prosjekt-tilknyttede kommentarer er holdt utenfor i gjengivelsen.)

“Tusen takk for støtte og tanker Hanne! Du er god å ha i ryggen, og sånne klare, spesifikke tilbakemeldinger er veldig verdifulle for meg. Og kjærlighet blir det aldri nok av

Det er godt å høre at du også kjenner på frykten for å eksponere deg selv. Det er så skummelt! Føler at jeg tar sosialt selvmord hver gang jeg legger ut noe sånt på Facebook.

Tullete at jeg skal bry meg så mye om hva andre tenker. Tror den responsen sitter dypt i oss fra tiden som sosiale dyr der aksept var overlevelse. Kan vel ikke annet enn kjempe i mot og stå i det ukomfortable.

Gleder meg til neste inspirerende blogginnlegg, du er bra!”

 

Posted on

Kjærlighet nok til alle  …

‘En sak har flere sider’, heter det så fint. Det gjelder også festdagen “Morsdag”. Annen søndag i februar hvert år hylles Mamma’er i Norge. Vi er i særstilling med valg av dette tidspunktet. De fleste andre land markerer denne kjærlige dagen i mai måned. Første gang vi markerte dagen her i landet var 9. februar 1919. Stedet var Bergen. Jiiha … aner vi jubilum og boblestemning i blodet?

Mødre blir hyllet –  av barn, små, store og enda større, og av ektefeller. Etterhvert hyller også mødre hverandre med hilsener til «alle fine mødre der ute» via sosiale medier. Varmt og godt det hele. Hva kan vel være vakrere enn nettopp det å bli gitt en ekstra god klem, et inderlig ‘jeg elsker deg’, ‘du er verdens fineste og beste Mamma’? Eller selvsagt også gi disse ordene til sin egen Mamma. 

Dagen gir rom for refleksjon.  For Mammaer som av en eller annen grunn ikke har kontakt med sine barn. For alle de som ikke er Mamma’er. Som har forsøkt – og i egne øyne feilet. Helt til vi forstår at det er naturens gang. Livets gang. Ikke alle er ‘meant to be’ foreldre.  Eller for de av oss som har født et barn, og som aldri fikk oppleve å se barnet vokse frem. 

Som i de fleste av mine tankereiser, ligger det egenopplevde bak – enten privat eller via det profesjonelle, som et utspring for nettopp å løfte frem det vi ikke lett snakker om. 

‘Morsdag, jeg gruer meg’ sa en ung jente til meg tidligere denne uken. Ærlige refleksjoner strømmet ut av munnen på denne nydelige sjelen, øynene var blanke. Budskapet var enkelt: Mor og jeg har ingen kontakt. Sårt og sant. Et hjerte som blør denne dagen. Dagen da vi sender og mottar kjærlighet – nyter hjerter, klemmer, kort og annet. Hva slår vel frokost på sengen, medfulgt varme smil og myk hud? Mmmm … snuuus …. sanseapparatet løper løpsk. Savn og sorg finner gjerne sine egne veier. For egen del kjenner jeg fortsatt saltvannssmaken i munnen denne dagen – 19 år etter at vår lille hjerteknuser ble født.

I vår tid opplever vi oftere og oftere unge reflekterte mennesker som vil leve livet uten egne barn. ‘Nei, jeg ønsker ikke barn …’  Svaret kommer gjennomtenkt og tydelig. Nå, som 56+ år, smiler jeg og tenker, ja … mulig ikke det verste valget å ta. En underlig tanke for en som ønsket seg et fotballag – og nedjusterte til minimum 5 ettersom år på baken kom til – for så å ende opp med et vidunderlig lite barn for godt for denne verden. Ja, til og med en som meg har forståelse.

Det er en krevende verden vi lever i. Det finnes mangt et bankende hjerter der ute som trenger en morsfigur, en farsfigur, et kjærlig menneske med tid. Tid til øyekontakt, til stryk på kinn, til en samtale over en kopp te. Tid til en armkrokprat når ting roter seg til, tid til en ferietur for å styrke en sår sjel, tid til mang en liten eller stor hverdagsopplevelse. Ofte! Det er hva vi som ikke har barn, egne barn, kan gi. Mitt liv har vært fylt med all den kjærlige kontakt med barn jeg har kunnet ønske meg. Rause foreldre, vidunderlige barn. Eller også barn uten foreldre i livet sitt. Nå – med et modnet blikk bakover – ser jeg at reisen har hatt stor verdi. Selve reisen former oss, på godt og vondt. Min har lært meg mye. 

Morsdag er en varm og fin tradisjon. Spesielt om gaver er hjemmelagde og kjærligheten ekte, sagt med lun energi. Jeg er heldig å ha min Mamma i live – og gleder meg år etter år over å kunne gjøre litt ekstra stas på denne vakre damen som har gitt 4 jenter en solid grunnmur og trygg kjærlighet gjennom et langt liv. Hvert år dveler jeg likevel ved tanken på alle som savner og ikke har!

Det er mang en årsak til at uendelig kjærlighet akkurat denne dagen kan gå hånd i hånd med sorg eller savn. En liten klump i magen. En følelse av å mangle noe nært og helt vesentlig. Ja, kanskje til og med være satt utenfor dette gode, som fører til vekst for alle. En inderlig tosomhet mellom trygge, lidenskapelige foreldre og et barn, er magi. Fungerende foreldre er “verdens beste ledere” blir det sagt. Ja, jeg tror på ideen.

Med et slikt blikk inn, der perspektivet flyttes over på hva som gir et velfungerende liv, ser vi tydelig hvorfor enkelte mennesker aldri finner indre ro og trygghet. Å bli elsket, føle tilhørighet, respekt, kjenne egenverdi, få være seg selv med hele seg, å få le og leke, å få skape, og ikke minst elske. Det å vokse solid frem som enkeltindivid blir enklere for de som opplever en start fylt av nettopp kjærlighet, lidenskap, trygghet, respekt og masse mot. Med modige foreldre, som står pålestøtt og kjærlig i foreldrerollen –  og som evner å la barna være ‘egen’ blomst.

Kan vi bruke Morsdagen slik den nå står til å favne videre, til å se, til å plukke opp de rundt oss som savner noe – eller noen? Som trenger å bli sett? Selvsagt kan vi det. Det skal så utrolig lite til. Kun bevissthet, tid og ørlite fokus i en hektisk hverdag. 

Det bør være nok kjærlighet i verden til å favne alle. ❤️

 


“Do your little bit of good where you are; it’s those little bits of good put together that overwhelm the world.”
― Desmond Tutu

 

Posted on

Ekte tilstedeværelse … 

De av dere som har fulgt meg en stund, kjenner til min lidenskap for å leke med ord. Ta et ord, smake på det, dele det opp – og bruke det til en eller annen form for vekst. Gjerne utvikling av eget selv. Styrke det mange av oss er lite flinke til: Leve ut den vi er. Ikke følge massene, ikke handle ut fra andres forventninger. Være oss selv!

I dag dukket to favoritt-ord opp tidlig. Selvtillit. Som i mitt indre kan deles opp til å handle om ‘selvet’ – og om tillit. Når vi deler det, tvinges vi til å ‘ta’ i utfordringen – som alltid starter inne. Inne i hver og en av oss.

Det andre ordet dukket opp via en video på sosiale medier – ‘tilstedeværelse’. Ekte tilstedeværelse til og med. Nesten magisk i sin enkelhet, med et budskap vi sårt trenger: “Fokus her og nå – med hele deg”.

Før klokken 0800 i dag tikket det inn en epost fra en dame jeg har kjent i et dusin år. En moden, sterk og dyktig dame som valgte bort en solid lederstilling for å satse på egne ben. Det å frigjøre seg fra etablerte, ofte trygge rammer, krever. Å skulle levere fra idè til ferdig produkt eller tjeneste alene. Hun har vist meg den tillit å få være mentor i en krevende prosess de siste to årene.

Disse fristende ordspill er perfekt plassert i vår hektiske hverdag, hvor knips, lik og del ofte tar over for ‘her og nå’. Et fokus vi også trenger i våre profesjonelle liv.

Eposten fra Frøya – vi kaller henne det – var merket ‘selvtillit’ – hvor hun blant annet skriver:

«Det er vondt å ikke være fornøyd med seg selv. Det er vondt å føle at du ikke gjør en bra jobb. Det er vondt å føle at du feiler, bommer!  Nybegynner-problemer? Fort opp og fort ned!»

Etter en kort tankereise, bestemte jeg meg for å dele noe av mitt. Som venn. Tanker, mat, eller kun hint om at det å knipse vekk alvorlige følelser og observasjoner, for så å løpe videre i samme spor –  sjelden gir grunnlag for vekst eller mestring.

Dermed min respons:

«God morgen kjære Frøya.
Ja … jeg kunne nok klappet og smilt til deg over dette ‘gulpet’. Heiet deg fort opp igjen og applaudert tanken om nybegynner-problemer. Klikket inn en aksept om at fort ned-opp er en bra løsning.

Det er det ikke. 

En fin dame jeg kjenner roter det til for seg selv, hovedsakelig på grunn av manglende fokus. Selvtillit er ikke å få kjøpt over disk. Denne utrolig fine dama er lite flink til å ta vare på den ‘lille jenta’, den som bor der inne, i hver og en av oss. Som trenger omsorg, som trenger stell, stryk, aksept, positiv feedback i form av mestring. Kjærlighet. Nå og for alltid. Å lykkes, med kakebaking, barneoppdragelse, vennskap, ekteskap og mye mer, pluss selve leveransen innen det profesjonelle, er avgjørende for selvtilliten. Men det skal ikke være slik at alt må gå på skinner.

Det er viktig å prøve, det er lov å feile. Bruke tid. Noe av utfordringen er nettopp at fort ned-opp ikke alltid er svaret. Vi MÅ bruke tid. Tid på ærlig refleksjon rundt nedturen. Hvorfor? Hva skjedde? Hva kunne vært gjort annerledes? En etterkalkyle rett og slett.

Kun ved å jobbe trygt og forsiktig med hver enkelt nedtur, kan en varig opptur forme noe som blir en bærende kraft. Noe som gjør at skyld, selvvalgte negative følelser, kan legges døde. 

Jeg kunne vært tydelig og lett provoserende, og sagt: Flytt blikket opp og frem. Form. Skap. Ut fra hvem du er i dag. Ikke mål deg eller leveransen med andre eller andres. Det er ditt. Og bare ditt.

Kortversjonen kjære Frøya: Aksepter nedturen. Ikke kom for fort opp. Ta deg tid til å kjenne på hva du leverte for dårlig – og hvorfor! Der ligger svaret, det vi kan jobbe med. Selve nedturen. Alt for ofte fokuseres det på oppturen. En snarvei, det er kun en god følelse – ikke annet. Nedturen derimot har innholdet som skaper vekst. Ved en ærlig gjennomgang av hva og hvorfor. Som regel fører et feilskjær med seg flere. Ikke avgjort at det blir flere nedturer, men små ting som ikke klikker inn med full klaff, gir en ugrei følelse, spesielt om vi driver for oss selv. Vi er lett synlige, målbare for andre, uten sikkerhetsnett. Men uten å tenke kun profesjonelt – mestring av livet er viktigst. Skriv ned, vær ærlig, hva og hvorfor. Snakk med noen du har tillit til, hør deg selv si ordene høyt.

Et kort (smil) kjærlig hei fra meg. Til deg. Som er best under en ærlig fane. Ta frem den ‘lille jenta’ – sett pris på deg selv. Ikke flyt på enkle strokes, skulderklapp og fine smil. Kjenn innover, sett pris på det som bor der inne og som er selve grunnmuren. Og avgjørende for alt vi leverer.

Solfylt klem, full av tro og❤️energi.

Vedlagt et symbolsk favoritt-bilde. Magisk da jeg tok det, og du verden – det virker også på en dårlig dag. Tankens kraft. Bruk den, dæsjet med ærlighet.»

 

L1050712

 

 

Frøya kom tilbake med et par viktige poenger som jeg ikke gjengir her – men tar med en inspirerende reaksjon på bildet jeg valgte å vedlegge. Hør:

«Et utrolig bilde du har tatt! Hvordan så du det? Oppdaget denne lille planten som kjemper seg frem! Finner en vei. Attpåtil sprer glede med sin flotte grønnfarge i grå omgivelser. Fabelaktig!»

Er det ikke flott? At hun – vi – midt i en nedtur, evner å se så krystallklart deler av liv og livet som er der hele tiden – om vi tar oss tid. Tid til å være akkurat her. Nå!

Den lille grønne planten var hva jeg trengte den kvelden jeg vandret langs Sonskilen, jobbet intenst med å flytte frykt-modus over til fryd – og der! Der var den. Voksende oppover en fjellvegg. Alene, omgitt av en mengde hindre. En flott tilbakemelding til oss alle om at livet er fylt med prøvelser. Små og store.

Takk for at du ble med på en forhåpentlig inspirerende tankereise.  Det starter og slutter med oss selv. ❤️