Month: May 2018

Posted on

Powerpack!

Kjenn på den vidunderlige smaken av ordet. At det skal dreie seg om å lade hurtig, kommer i annen rekke. ‘Dersom jeg hadde tid’ hører vi ofte. Eller: ‘Jeg har ikke tid.’ Rett på. Isolert sett har vi alle 24 timer hvert døgn, med 7 døgn i uken.

En rask tur til et magisk sted på jord, satt sammen av ymse opplevelser vi ikke gjør til daglig – ren prioritering, er ofte akkurat hva som skal til for å lade egne batterier. Hurtig!

Alexandra, jeg tenker ikke da på Storbritannias tidligere dronning, men en solid familiedrevet «dronning» vestpå. Hotel Alexandra, beliggende i miste-pusten-vakre Loen. Forresten, søren heller – ordet vestlandet alene har en behagelig virkning på mange. Også meg.

Turen denne gang var en blanding av sakte tid og det profesjonelle. På 3 døgn har vi rukket over gode oppbyggende aktiviteter. Som å besøke svigermor i Stryn, fylle favnen med blomster og spre glede noen timer.

I blomsterbutikken gikk drøsen lett. Ylva kunne fortelle at hennes mor, Solfried Velle, var en av de ansatte på Alexandra som i 1954-55 broderte hotellets mongram – den kjente Aen  med ’sløyfer’ under – på linservietter i ledige øyeblikk. Pent pakket i en konvolutt lå de tilgjengelig i restauranten ved hver enkelt gjests kuvert.  Fantastisk. Vi lever i andre tider nå, men det tradisjonsrike familie-eide hotellet drives fortsatt av superdyktige mennesker. Med tjenestetilbud som favner alt fra relax og SPA, rolig natur, toppturer, en opplevelse på sjøen, til gastronomi. Et godt kjøkken, en vinliste «to die for» – et solid utvalg teer – av verdi for oss som verdsetter denne drikken på linje med årgangsvin. Tommel opp. Utvidelser, tilpasning av konsept – det meste ser ut til å være på stell i Loen.

For én med ‘visse fobier’ var Loen Skylift imponerende og skremmende. Heftig investering, dristig forretningsidé, innovative krefter bak det hele, men helt ærlig – må jeg dette? Isj. En bonus-niese oppfordret meg forleden til å skrive om flyskrekk, som trolig ikke er fryktbasert i det hele tatt, men forankret i feilfokusering. Det å miste kontroll. Det samme gjelder for denne lille blikkboksen som sklir opp og ned i en tynn tråd  – og frister de fleste, men ikke meg. Jeg lever aller best med bena balansert plantet på jorden. Alltid. Nå har det gått ett år siden vidundermaskinens oppstart – og det selvpålagte forventningspresset stiger.

Det er mye mellom himmel og jord som ikke styres av oss. Uansett hvor god kontroll vi mener å ha. Som rommet på hotellet. Sengen i 7. etasje var snudd vekk fra hva jeg vil kalle den magiske utsikten, med fokus på hva da? Jo. Loen Skylift. Griisj. Er det mulig? Høyt der oppe, bratt rett opp. Jeg kan ikke finne superlativer sterke nok – så bratt er det. Smil. Med åpne panorama-vinduer, sommertemperatur natten gjennom – våknet jeg flere ganger. ‘Hanne ….’  hvisket det fra høyden.  … ‘Kom.’ Jeg ba til en eller annen høyere makt om en spontan streik fra de ansatte. Midt i beste streike-sesongen måtte det vel kunne passe for ansatte i Skylift med … .… skjønner du? Bare 2 døgn … Please!

Når vi dagen etter stilte opp ved denne lille boksen som er arbeidsplassen til blant annet blide Elling, spør Helge – ‘ … og hva gjør du om vi stopper midtveis?’ ‘Da ringer jeg opp og spør om problemet kan fikses, eller om vi må begynne å heise ned folk.’ Svarte Elling. Min reaksjon var stikk motsatt av besvimelse. Pokker’n heller. Seriøst? Heise ned? Nei, vet du hva.  Og opp det bar.

Dette er humor – med et glimt av alvor. Det meste sitter mellom ørene. Fokus, dæsjet med tillit. Til andre enn oss selv. Det å overlate kontroll. Et stort tema, interessant nok til å sveipe innom en annen gang.

Loen Skylift er på mange måter en drøm. Ikke bare er det et unikt sted, med panoramautsikt, god mat og drikke, luftige utsiktsterrasser, men det bringer også mennesker som av ymse årsaker ikke evner å gå mange høydemeter, til et nivå som er magisk. En nær-himmelen opplevelse. Vel oppe, ligger fantastisk høyfjellsnatur lett tilgjengelig. Gode sko, sykkel, akebrett, ski, ryggsekk med energivende proviant  – og dagen blir akkurat så spesiell som vi gjør den til.

Vestover. Har jeg nevnt det allerede? Sett kurs vestover. I løpet av få dager tilfredsstiller vi kropp og sjel. Hele sanseapparatet lades, en naturens powerpack. Mettet av inntrykk, vender vi nesen hjem.  Nok en gang.  Blir vi aldri lei? Trolig ikke.❤️

[Klikk på bildene for større format.]

Posted on

Men, sånn er det bare …

Har du også lagt merke til det? En liten verden går rundt og sier akkurat det: Men, sånn er det bare! Til alt for mye.

Vi lager en sirkel rundt oss kalt komfortsonen. Det krevende, ubehagelige, flyttes lett utenfor denne sirkelen. Ofte flyttes også holdninger utenfor denne beskyttende usynlige sonen.

Forleden var jeg i samtale med en ærlig, flink mann, med et slitent ytre – tydelige tegn på at dagene var krevende. «Ja – jeg ser ikke ut om dagen … livet byr på store utfordringer». Så sant. For de fleste av oss. Vi får en dose nå og da. Det herlige med disse «dosene» er at de fleste er fiksbare. Krevende ja. Men fiksbare.

Påstanden som skaper uro, er satt sammen i de fem ordene i innledningen. Er vi blitt så ‘flinke’ til å akseptere, tenke likt, mene likt, ikke gidde, at vi godtar virkeligheten uten å se muligheter? Muligheter til å flytte små stener, være med å levere, løfte, skape vekst? Å konstatere at «sånn er det bare» og la det ligge der, urørt, uten holdninger er sløvende og bør være uakseptabelt for oss alle.

Som med den energifylte innsatsviljen flinke folk har lagt for dagen de siste ukene. Et enkelt eksempel. Søppelrydding, fjerning av plast, fokus på miljø. Hurra! Kan vi så flytte fokus over på selve ugjerningen, forsøplingen? Fra symptomkurering til årsak. Det er her det ofte butter. Det er adskillig enklere å si «sånn er det bare» og fortsette søppelplukkingen, enn å være gode rollemodeller. Ha meninger, være holdningsskapende. Harvest Magazine bidrar med en enkel og nydelig filmsnutt om temaet forsøpling av natur. Filmen egner seg som inspirator og verktøy for alle som ønsker å spre et nødvendig budskap. Harvest sin gnistrende observsjon står pålestøtt på egne ben: Forsøpling? Egentlig en utrolig handling.

The Man in Oslo: https://www.harvestmagazine.no/artikkel/the-man-in-oslo

Vi kan gjerne være både humoristiske og også litt mentalt late uten at det går for langt. Å akseptere det vi ikke kan gjøre noe med, er en nødvendighet. Det meste annet fortjener vår oppmerksomhet og handlekraft. I bilen hjem fra Oslo forleden smilte jeg stort. Etter å ha levd i 55 år som blond og 1,67 på strømpelesten, har humor og selvironi vært en nødvendig del av hverdagen. «Kom igjen da Hanne … (typisk når vi er i krevende fjellterreng) – uff, du er da sørgelig kort i røttene» … kommenterer mine langbeinte turkamerater. Av og til. Eller de utallige blondinevitsene – som gjerne forteller mer om de som leverer dem, enn oss med gull i håret. 

Nye varianter kommer til – for eksempel festlige ‘LRS’ i går. På besøk i skobutikken, godt hjulpet av en med flere fellestrekk med meg – blond, blid og kroppslengde med fokus på ‘hold hodet høyt og strekk’. Samtalen løp friskt og fornøyelig rundt fordeler ved dagens motebilde – høyvannsbukser med sleng. Hun sier: “… for oss med LRS blir dette ganske enkelt ikke høyvann, men slengbukser. Eller bukser vi slipper legge opp.” Jeg smilte, kjente brått aldersforskjellen på 25 år. LRS? ‘Ja. Oss med Låra Rett i Skoa’ …

JUHU. Livet smiler. La oss sørge for å flytte fjell der det er mulig. Gjøre grep, ha meninger. Ta oss selv litt mindre høytidelig og akseptere kun det vi ikke får gjort noe med. 

For: Sånn er det bare. ❤️

 

L1050882.jpg

Posted on

Ekte tilstedeværelse … 

De av dere som har fulgt meg en stund, kjenner til min lidenskap for å leke med ord. Ta et ord, smake på det, dele det opp – og bruke det til en eller annen form for vekst. Gjerne utvikling av eget selv. Styrke det mange av oss er lite flinke til: Leve ut den vi er. Ikke følge massene, ikke handle ut fra andres forventninger. Være oss selv!

I dag dukket to favoritt-ord opp tidlig. Selvtillit. Som i mitt indre kan deles opp til å handle om ‘selvet’ – og om tillit. Når vi deler det, tvinges vi til å ‘ta’ i utfordringen – som alltid starter inne. Inne i hver og en av oss.

Det andre ordet dukket opp via en video på sosiale medier – ‘tilstedeværelse’. Ekte tilstedeværelse til og med. Nesten magisk i sin enkelhet, med et budskap vi sårt trenger: “Fokus her og nå – med hele deg”.

Før klokken 0800 i dag tikket det inn en epost fra en dame jeg har kjent i et dusin år. En moden, sterk og dyktig dame som valgte bort en solid lederstilling for å satse på egne ben. Det å frigjøre seg fra etablerte, ofte trygge rammer, krever. Å skulle levere fra idè til ferdig produkt eller tjeneste alene. Hun har vist meg den tillit å få være mentor i en krevende prosess de siste to årene.

Disse fristende ordspill er perfekt plassert i vår hektiske hverdag, hvor knips, lik og del ofte tar over for ‘her og nå’. Et fokus vi også trenger i våre profesjonelle liv.

Eposten fra Frøya – vi kaller henne det – var merket ‘selvtillit’ – hvor hun blant annet skriver:

«Det er vondt å ikke være fornøyd med seg selv. Det er vondt å føle at du ikke gjør en bra jobb. Det er vondt å føle at du feiler, bommer!  Nybegynner-problemer? Fort opp og fort ned!»

Etter en kort tankereise, bestemte jeg meg for å dele noe av mitt. Som venn. Tanker, mat, eller kun hint om at det å knipse vekk alvorlige følelser og observasjoner, for så å løpe videre i samme spor –  sjelden gir grunnlag for vekst eller mestring.

Dermed min respons:

«God morgen kjære Frøya.
Ja … jeg kunne nok klappet og smilt til deg over dette ‘gulpet’. Heiet deg fort opp igjen og applaudert tanken om nybegynner-problemer. Klikket inn en aksept om at fort ned-opp er en bra løsning.

Det er det ikke. 

En fin dame jeg kjenner roter det til for seg selv, hovedsakelig på grunn av manglende fokus. Selvtillit er ikke å få kjøpt over disk. Denne utrolig fine dama er lite flink til å ta vare på den ‘lille jenta’, den som bor der inne, i hver og en av oss. Som trenger omsorg, som trenger stell, stryk, aksept, positiv feedback i form av mestring. Kjærlighet. Nå og for alltid. Å lykkes, med kakebaking, barneoppdragelse, vennskap, ekteskap og mye mer, pluss selve leveransen innen det profesjonelle, er avgjørende for selvtilliten. Men det skal ikke være slik at alt må gå på skinner.

Det er viktig å prøve, det er lov å feile. Bruke tid. Noe av utfordringen er nettopp at fort ned-opp ikke alltid er svaret. Vi MÅ bruke tid. Tid på ærlig refleksjon rundt nedturen. Hvorfor? Hva skjedde? Hva kunne vært gjort annerledes? En etterkalkyle rett og slett.

Kun ved å jobbe trygt og forsiktig med hver enkelt nedtur, kan en varig opptur forme noe som blir en bærende kraft. Noe som gjør at skyld, selvvalgte negative følelser, kan legges døde. 

Jeg kunne vært tydelig og lett provoserende, og sagt: Flytt blikket opp og frem. Form. Skap. Ut fra hvem du er i dag. Ikke mål deg eller leveransen med andre eller andres. Det er ditt. Og bare ditt.

Kortversjonen kjære Frøya: Aksepter nedturen. Ikke kom for fort opp. Ta deg tid til å kjenne på hva du leverte for dårlig – og hvorfor! Der ligger svaret, det vi kan jobbe med. Selve nedturen. Alt for ofte fokuseres det på oppturen. En snarvei, det er kun en god følelse – ikke annet. Nedturen derimot har innholdet som skaper vekst. Ved en ærlig gjennomgang av hva og hvorfor. Som regel fører et feilskjær med seg flere. Ikke avgjort at det blir flere nedturer, men små ting som ikke klikker inn med full klaff, gir en ugrei følelse, spesielt om vi driver for oss selv. Vi er lett synlige, målbare for andre, uten sikkerhetsnett. Men uten å tenke kun profesjonelt – mestring av livet er viktigst. Skriv ned, vær ærlig, hva og hvorfor. Snakk med noen du har tillit til, hør deg selv si ordene høyt.

Et kort (smil) kjærlig hei fra meg. Til deg. Som er best under en ærlig fane. Ta frem den ‘lille jenta’ – sett pris på deg selv. Ikke flyt på enkle strokes, skulderklapp og fine smil. Kjenn innover, sett pris på det som bor der inne og som er selve grunnmuren. Og avgjørende for alt vi leverer.

Solfylt klem, full av tro og❤️energi.

Vedlagt et symbolsk favoritt-bilde. Magisk da jeg tok det, og du verden – det virker også på en dårlig dag. Tankens kraft. Bruk den, dæsjet med ærlighet.»

 

L1050712

 

 

Frøya kom tilbake med et par viktige poenger som jeg ikke gjengir her – men tar med en inspirerende reaksjon på bildet jeg valgte å vedlegge. Hør:

«Et utrolig bilde du har tatt! Hvordan så du det? Oppdaget denne lille planten som kjemper seg frem! Finner en vei. Attpåtil sprer glede med sin flotte grønnfarge i grå omgivelser. Fabelaktig!»

Er det ikke flott? At hun – vi – midt i en nedtur, evner å se så krystallklart deler av liv og livet som er der hele tiden – om vi tar oss tid. Tid til å være akkurat her. Nå!

Den lille grønne planten var hva jeg trengte den kvelden jeg vandret langs Sonskilen, jobbet intenst med å flytte frykt-modus over til fryd – og der! Der var den. Voksende oppover en fjellvegg. Alene, omgitt av en mengde hindre. En flott tilbakemelding til oss alle om at livet er fylt med prøvelser. Små og store.

Takk for at du ble med på en forhåpentlig inspirerende tankereise.  Det starter og slutter med oss selv. ❤️